Tiltak for beskytte politiet og vitner mot trusler og represalie

Høringsnotatet omfatter flere tema:

1) spørsmål om anonyme vitner og tiltak for å beskytte vitner
2) strafferammene ved vold og ved straffbare handlinger øvd mot polititjenestemann eller annen offentlig tjenestemann
3) strafferettslig vern for aktørene i rettssaker
4) trusler mot regjeringsmedlemmer mv

01.12.1999

KROM vil uttale seg om noen av punktene

1. Forslag om anonyme vitner og andre tiltak for å beskytte vitner

Høringsnotatet gjennomgår gjeldende lov som ikke gir adgang til å benytte anonyme vitner. Men det er også noen innskrenkinger i loven slik at enkelte opplysninger kan unntas offentliggjøring. Dette gjelder under hovedforhandling. Under etterforskning er adgangen til (delvis) anonymitet noe større.

I sitt høringsnotat foreslår departementet å gi adgang til anonym vitneførsel under hovedforhandling når det gjelder noen typer lovbrudd, og på bestemte vilkår. Dette forslag åpner dermed for en ny ordning som innebærer nedbygging av viktige rettssikkerhetsprinsipper, for å oppnå en antatt økt mulighet til å oppklare enkelte alvorlige lovbrudd.

Departementet begrunner forslaget med at represalier og trusler mot vitner er en alvorlig trussel også mot rettsstaten, ettersom det hindrer politi og rettsvesen i å håndheve loven.

1a) Et spørsmål om verdier

Det klassiske dilemmaet

Departementet peker på motforestillinger mot tanken om å innføre anonyme vitner (se senere), og mener at hensynet til oppklaring av noen typer alvorlige lovbrudd veier tyngre enn motforestillingene. Men departementet reiser aldri det grunnleggende prinsipielle spørsmålet og klassiske dilemmaet: Er det mulig å beskytte rettsstaten ved å ta i bruk metoder som reduserer ivaretakelsen av nettopp de prinsippene rettsstaten bygger på? Vil ikke dette forslaget redusere rettsstaten, og også borgernes tiltro til rettsstaten? Kan tanken om effektivitet - som oppklaring av flere alvorlige lovbrudd gjelder - overskygge det å opprettholde og ivareta viktige prinsipper som blant annet det at et vitne skal kunne stilles motspørsmål og settes i en situasjon hvor hun eller han er gjort mest mulig ansvarlig for sine uttalelser? Om ikke rettsvesenet tror fullt og fast på betydningen av rettssikkerhetsgarantier, og viser det ved å holde fast på dem - hvem i vårt samfunn skal da gjøre det?

Det er selvsagt viktig for et rettssamfunn at lovbrudd - og iallefall de lovbruddene man anser som alvorlige og viktige å reagere på - blir oppklart og reagert på. Man kan kanskje tenke seg helt ekstreme situasjoner hvor rettssikkerhetsgarantiene må vike for at håndhevelse i det hele tatt skal bli mulig?

Ett springende punkt i denne diskusjonen er dermed om vi er i en slik ekstrem og utsatt situasjon i Norge i dag, at vi er presset til å gi opp rettssikkerhetsgarantier for å markere at politi, rettsvesen og fengselsvesen makter å håndheve loven, at situasjonen er blitt så annerledes, så alvorlig og prekær at det unntaket departementet nå foreslår, er uomgjengelig nødvendig og bør innføres, - at politi og domstoler er på vikende front overfor lovovertredere, slik at enkelte sivile verdier må settes ut av spill Departementet mener nok at det er slik.

1b) Et spørsmål om effektivitet>

Er det flere og alvorligere lovbrudd - virker anonymitet?

Generelt sagt er departementets begrunnelse for anonyme vitner at lovovertredere nå tar i bruk metoder som vold og trusler overfor vitner som dermed lar være å melde seg for politiet eller endrer sin forklaring i favør av siktete. Departementet sier at "det er grunn til å anta at bruken av trusler og represalier mot aktørene i straffesaker har økt i de senere år" (s. 17). Som grunnlag for denne antakelsen brukes utsagn fra politiet og deres erfaringer. Departementet viser til NOU 1997:15 som viser til "MC-gjenger" og "enkelte ungdomskriminelle gjenger". Politiet i Oslo viser til kvinner som utsettes for vold, personer utsatt for torpedovirksomhet og forretningsfolk som betaler beskyttelsespenger (s. 5, 6) som spesielt utsatte.

Lagdommer Mary-Ann Hedlund tar i sitt notat (som er vedlegg til Høringsnotatet) også opp spørsmålet om eventuelle endringer i type lovbrudd og bruk av trusler overfor vitner. Hun bygger på NOU 1997:15 og uttalelser innhentet fra Oslo politidistrikt. De viser til erfaring om trusler fra 9 saker, hvor lovbruddstype er nevnt i noen av tilfellene.

KROM mener også at det fins tilfeller hvor vitner har latt være å avgi vitneprov fordi de har vært redd for represalier. I kvinnemishandlingssaker vet vi at dette forekommer, og og det er rimelig å anta at det har forekommet i andre typer saker også. Men KROM mener samtidig at det empiriske grunnlaget som ligger til grunn for departementets forslag om å åpne for anonyme vitner er temmelig tynt og ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å se systematisk og grundig på:

- i hvilke typer lovbrudd og lovbruddsituasjoner fremstår truete vitner som et problem
- hvor omfattende er dette: når det gjelder antall personer som er involvert både blant dem som truer og dem som utsettes for trusler. Er det for eksempel slik at antall personer som truer er relativt lite, og antall trusler relativt høyt?

- er det rimelig å anta at det er skjedd en økning i dette, eventuelt hvor omfattende er denne økningen?

- departementet tar opp alternative metoder sett i forhold til anonyme vitner, men etter KROMs syn er det ikke i tilstrekkelig grad drøftet om ikke alternative metoder vil kunne ivareta de hensyn man nå ønsker å oppnå ved hjelp av anonyme vitner.

Mer kunnskap på disse områdene ville gitt et langt bedre grunnlag å vurdere om det i dag er behov for å åpne adgang til anonyme vitner.

Slike drøftinger bør også sees i forhold til hvilke typer vitner det er snakk om, noe høringsnotatet også gjør.

Anonymitet i forhold til type vitner

Høringsnotatet vurderer behovet for anonymitet i forhold til relasjonen mellom mistenkt og mulig vitne, som deles inn i fire typer:

kjente vitner - sett fra mistenkte/siktetes side
vitner i samme miljø
tilfeldighetsvitner
politivitner
Kjente vitner vil i liten grad kunne beskyttes av anonymitet ettersom mistenkte lett vil kunne identifisere dem uansett. Det gjelder særlig personer som er utsatt for voldshandlinger fra en i familie og slekt.

KROM mener at man overfor kjente vitner må ta i bruk andre tiltak for å øke deres trygghet, blant annet ved å styrke krisesentre, og ved at politiet reagerer når personer som truer oppsøker områder de er pålagt å holde seg borte fra osv.

Vitner i samme miljø vil være personer som vanker i samme miljø som mistenkte, som ikke uten videre kan identifiseres, men som kan sirkles inn til å tilhøre et mindre antall personer og eventuelt identifiseres konkret. Man kan tenke seg at det i mange tilfeller vil være andre i miljøet som kan bringe informasjon om vitnet videre til den mistenkte. Det er dermed ikke uten videre gitt at politiets garanti om anonymitet vil kunne føre til at flere i slike situasjoner vil vitne. Departementet ser denne muligheten.
Det er derfor tvilsomt om og i hvilken grad anonymitet vil ha betydning i retning av å øke muligheten for at et vitne i en slik sammenheng vil vitne. Overfor denne gruppen vil nok andre ordninger kunne spille en større rolle. Slike ordninger nevnes i Høringsnotatets kapittel 6.

Tilfeldighetsvitner er personer som ikke har tilknytning til mistenktes miljø, men som tilfeldigvis har fått opplysninger som er av betydning for den aktuelle hendelsen.

Hedlund peker på at "Det er imidlertid grunn til å anta at tiltalte i de aller fleste tilfeller kjenner identiteten til de personer som har opplysninger av betydning om det aktuelle forholdet" (s. 40) og viser til familievold og eksempler fra Oslo politi. Hun viser også til en svenske undersøkelse (SOU 1998:40) som konkluderer med at anonyme vitner sjelden er ukjente for tiltalte, og ut fra samme kilde mener hun at: "det ikke er avdekket noe stort behov for anonyme vitner" (Høringsnotatet s. 20). I sitt eget notat opplyser hun at SOU er basert på mer systematisk innhentet materiale (s. 40) enn opplysningene om norske forhold.

Departementet argumenterer i forhold til dette ved å si at det å true et vitne er en alvorlig trussel også mot rettsstaten (s. 20) og peker på at vitner som ikke står frem og forklarer seg vil kunne føre til store problemer for kriminalitetsbekjempelsen (s. 20) (men tar, som sagt, ikke opp prinsipielle spørsmål dilemmaer knyttet til dette temaet, jfr. innledningen). Anonym vitneførsel vil kunne ha stor betydning i enkelte meget alvorlige saker, hvor en slik ordning kan være nødvendig for at saken skal bli mest mulig opplyst for den dømmende rett. "Denne muligheten bør vi ikke fraskrive oss" (s. 20). Men om man bør fraskrive seg ivaretakelsen av viktige rettssikkerhetsprinsipper nevnes ikke.

Men i hvor stor grad vil anonyme vitner kunne bety noe? Departementet mener at "bruken av anonyme vitner samlet sett vil ha en begrenset effekt i kampen mot bruk av trusler og represalier mot vitner, [men at det likevel] vil ha en viss betydning"(s. 20)

Det er med andre ord - ut fra departementets vurderinger - tvilsomt om denne ordningen vil ha vesentlig betydning for effektiviteten når det gjelder å oppklare lovbrudd i saker hvor tilfeldighetsvitner har opptrådt.

I denne sammenhengen - når departementet argumenterer for en prinsipielt sett avgjørende reform - ut fra behovet for å kunne gripe inn i enkelte tilfeller og videre forsikrer at det skal stilles helt bestemte vilkår for reformen - vil KROM peke på noen erfaringer: I sin tid ble det samme sagt da telefonavlytting ble innført som etterforskningsmetode i alvorlige narkotikasaker. Men telefonavlytting spredde seg - først gjennom å åpne adgang til å bruke tilleggsinformasjon. Senere gjennom metodeutvalgets forslag i NOU 1997:15 om at adgang til telefonavlytting skulle utvides til også å gjelde en rekke typer lovbrudd definert ut fra strafferamme. Argumentasjonen var at andre lovbrudd var minst like alvorlige som brudd på bestemmelser som hadde med narkotika å gjøre. Dette ble vedtatt av Stortinget i oktober i år.

KROM mener det er fare for at det å innskrenke rettssikkerhetsprinsipper som anonyme vitner innebærer, bidrar til en langsom nedbygging av rettsstaten, som foregår bit for bit. Nettopp at dette skjer litt etter litt og på enkelte områder, hvor man først og fremst bruker praktiske begrunnelser, gjør at myndigheter og lovgiver kanskje ikke ser tydelig hva den enkelte reformen innebærer over tid og i helhet.

Det er på en måte ikke overraskende at de praktiske argumentene vinner frem: i vårt samfunn legges det på stadig flere områder langt større vekt på effektivitet, måloppnåelse, målbare resultater og andre administrativt definerte idealer - fremfor hensynet til grunnleggende verdier. Det ser ut til at dette dessverre også gjelder på det rettslige området - som nettopp skulle se det som sin fremste oppgave å ivareta viktige verdier og rettssikkerhetsprinsipper.

Politivitner

Departementet argumenterer for anonyme politivitner - både av hensyn til den enkelte politietterforskers sikkerhet og i forhold til resurser: nemlig at en spaner ikke bør brukes opp ved å bli kjent i miljøet, men kunne brukes igjen. De viser til EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon) som også åpner for at dette siste argumentet bør gis gyldighet.

Også i denne sammenhengen bringes spørsmålet om det kontradiktoriske prinsippet opp, og risikoen for å redusere vitnets ansvarlighet. Departementet sier: "Men igjen er risikoen for dette trolig mindre ved bruk av tilfeldighetsvitner og politivitner enn ellers" (s. 19).

Politivitner kan bety to ting, ansatte i politiet som stevnes som vitner - eller personer som politiet bruker som vitner - det som kalles tystere.

Vi vil først diskutere spørsmålet ut fra den første betydningen. Hedlund og departementet viser til eksempler der politiansatte er blitt truet, og politiet peker også på at de kan oppleve det som trusler når lovbrytere opplyser at de kjenner privatadresse, hvilken skole barna går på osv. Dette er selvsagt alvorlig. Spørsmålet blir om andre tiltak enn anonyme vitner er mer hensiktsmessig og mindre inngipende i rettssikkerhetsprinsipper enn å innføre anonyme vitner. Departementet tar, som nevnt, opp spørsmålet om vitners troverdighet.

KROM ser den siterte uttalelsen som en svært dristig antakelse når det gjelder politivitner på bakgrunn av de erfaringer som foreligger fra saker hvor politiet har opptrådt som vitner. Det hersker vel i dag liten tvil om at politiet er en yrkesgruppe hvor det av mange årsaker hersker en sterk korpsånd, så sterk at det har vist seg vanskelig å få den enkelte til å vitne om overgrep begått av politi-kollegaer. Nå kan man si at det å vitne mot en siktete som ikke er ansatt i politiet er en helt annen sak. Det kan være det, men man kan ikke se bort fra at hensynet til kolleger vil kunne spille en rolle også i saker hvor siktete er en hvemsomhelst annen. Å fremheve politiet som spesielt troverdig som vitner virker mildt sagt lite gjennomtenkt.

Som nevnt blir det også brukt som argument at politivitner bør være anonyme av ressursmessige hensyn, slik at gode spanere ikke blir avslørt og dermed ikke kan brukes igjen. KROM ser det som betenkelig at et slikt ressursmessig hensyn skal overordnes hensynet til rettssikkerhet.

Den andre typen politivitner er som sagt personer som har kjennskap til grupper og personer som har begått lovbrudd og som gir politiet opplysninger, tystere. I forhold til denne gruppen blir spørsmålet om anonyme vitneprov spesielt vanskelig. Dette er personer som får belønninger mot å gi opplysninger enten det er i form av lettere varetektssituasjon eller mildere straff. Det er også slik at politiet i dag betaler vederlag for opplysninger, inntil 15.000 kr. (Innst.O.nr. 3 (1999-2000). Allerede dagens situasjon byr på problemer. Om denne gruppen også skal kunne vitne anonymt betyr det at rettsvesenet fraskriver seg enda en mulighet til å stille kritiske spørsmål. Man kan heller ikke se bort fra at denne gruppen vil kunne brukes i flere saker enn det er rimelig grunnlag for.

Situasjonen i andre land

Departementet har innhentet opplysninger når det gjelder bruk av anonyme vitner i andre land, blant annet Finnland, Sverige og Danmark. Anonym vitneførsel er ikke tillatt i noen av de nordiske landene, men spørsmålet har vært reist flere ganger.

De fire riksavisene i Sverige

Fire riksaviser i Sverige (Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen, Svenska dagbladet) hadde den 30. november flere siders oppslag under tittelen "Hotet mot demokratin". Her tok de opp nettopp dette problemet at ansatte i politiet og vitner lar være å anmelde, etterforske eller vitne i saker fordi de er truet. Truslene kommer særlig fra nynazistiske miljøer og mc-grupper. Avisene har laget et felles opprop, viser bilde og omtaler 62 av 300 personer som har vært innblandet i alvorlige voldslovbrudd. Det sies her at truslene har ført til at politiansatte og vitner har flyttet eller gått under jorden (om adgang til å skjule opplysninger om adresse osv, se senere). Hensikten med oppslaget er å vise at disse avisene ikke vil la seg skremmes til taushet.

Denne fellesaksjonen fra de fire avisene viser hvor alvolig situasjonen er i Sverige, og langt alvorligere enn i Norge ser det ut til ut fra foreliggende materiale. Aksjonen reiser også et viktig spørsmål, om det kanskje er slik at trusler om å bringe noen til taushet helst ikke bør møtes med at opplysninger skal holdes skjult, at dette på sett og vis kan sees som man lar seg skremme, men at det beste er å møte trusler med åpenhet. Men en slik åpenhet er absolutt ikke bare politiets og rettsvesenets sak, men først og fremst ansvaret i det sivile samfunnet, blant annet medias, slik Sverige har gitt eksempel på.

Konklusjon om anonyme vitner

Departementet diskuterer spørsmålet om anonyme vitner generelt, og argumenterer for å åpne adgang til dette. Departementet nevner også motforestillinger mot anonyme vitner: først og fremst at det kontradiktoriske prinsipp ikke kan oppfylles fullt ut ettersom det ikke vil bli mulig å stille vitnet motspørsmål, og dessuten at anonyme vitner kan tenkes å gi uriktige opplysninger ut fra interesser og motiv som verken politiet eller retten vil være kjent med. Som nevnt argumenterer departemenet for ordningen også i forhold til fire ulike typer vitner, men på dette punktet trengs en presisering, for adgangen til å bruke anonyme vitner er mer aktuell i noen tilfeller enn i andre.

Betydningen av anonyme vitner ser ut til å være:

- liten når det gjelder kjente vitner
- og for vitner fra samme miljø som mistenkte/siktete.
- Også når det gjelder tilfeldighetsvitner ser det ut til å være enighet om at det er svært få tilfeller hvor anonyme vitner i det hele tatt er aktuelt, og at det er tvilsomt om anonymitet vil ha noen vesentlig betydning for antallet saker som oppklares, selv om det vil kunne ha betydning i enkelte alvorlige saker.
- Den gruppen som peker seg ut som særlig aktuell og hvor anonymitet vil kunne spille en rolle er politivitner - både ansatte i politiet og personer som politiet bruker som informanter.

KROM ser det som lite ønskelig å svekke sentrale rettsikkerhetsgarantier for å styrke politiets mulighet til å opptre som anonyme vitner. Vi ser det slik at det er beheftet med større betenkeligheter at retten fraskriver seg muligheten for motspørsmål overfor politivitner (i begge tolkninger) - enn når det gjelder vanlige sivile vitner.

KROM ser det også som et betenkelig signal til befolkningen om myndighetene innskrenker rettssikkerhetsgarantier som først og fremst vil bety å minske muligheten for kontroll med politiet og politiets informanter.

KROM mener at de opplysninger som foreligger viser at det forekommer at vitner blir truet, at dette er et alvorlig problem, men at det er vanskelig å si hvor utbredt dette fenomenet er, og hvor stor betydning anonyme vitner vil ha i forhold til å bedre situajonen. KROM mener at trusler av denne typen bør motarbeides med andre midler enn anonyme vitner, blant annet gjennom en styrking av krisesentre osv overfor kjente vitner og gjennom de ulike tiltakene som departementet foreslår og som tas opp i det følgende.

Kapittel 6 vitnebeskyttelse på annen måte enn ved anonymitet

Avgjørelse under saksforberedelse

I avsnitt 6.1 foreslås det at spørsmål om å avskjære bevisførsel, plikt til å avgi vitneforklaring, utelukke siktete eller andre fra rettssalen mens et vitne blir avhørt og eventuelt om et vitne skal forklare seg anonymt, - skal kunne avgjøres i et rettsmøte, men under saksforberedelsene. Begrunnelsen er hensynet til forutsigbarhet, slik at et eventuelt vitne på forhånd skal vite under hvilke omstendigheter hun eller han vil avsi sitt vitneprov.

KROM mener at retten fortrinnsvis bør avgjøre dette når saken kommer opp, fordi saken da er mest mulig forberedt og retten har størst mulige forutsetninger for å vurdere om de anser det nødvendig å ta i bruk de virkemidlene loven åpner for.

Skjerm, forkledning og fordreid stemme

I avsnitt 6.2 åpner departementet for diskusjon når det gjelder å lovfeste bruk av ulike praktiske tiltak for å beskytte vitner under avhøret, som bruk av skjerm, forkledning eller mikrofon for å fordreie stemmen. Tanken er ikke at dette skal gjøre vitnet anonymt, men å lette en eventuell påkjenning for et vitne ved avhøret.

Tiltakene ansees også for å ivareta bevisumiddelbarhetshensynet overfor siktete bedre enn om siktete må forlate salen under et vitneavhør.

KROM ser det hensynsfulle i dette forslaget, men mener at det er begrenset hvor mange former for tiltak og nyanseringer som bør settes opp som muligheter i forbindelse med vitneavhør under hovedforhandlinger. I dag er det slik at siktete kan føres ut av rettssalen, om det ansees nødvendig for at vitnet skal uttale seg. Departementet nevner selv den motforestilingen at slike tiltak kan virke dramatiserende.

KROM slutter seg til denne innvendingen og mener at dette kan virke både dramatiserende og også lite heldig om slike innretninger gir rettsforhandlingene og eventuelle vitner et komikkens skjær. Man kan helle ikke se bort fra at skjerm, forkledning og fordreiing kan gi vitnet en opplevelse av større grad av beskyttelse enn det situasjonen faktisk tilsier.

videoteknikk

Departementet mener at bruk av videoteknikk er hjemlet i loven allerede, nærmere bestemt i straffeprosesslovens § 109 a. Departementet viser til uttalelser fra Europarådet som åpner for bruk av video ved avhør.

Den tekniske utviklingen på dette området gjør det langt lettere å foreta anonyme vitneavhør. En slik tilgjengelighet vil kunne øke presset i retning av å anonymisere vitner i de enkelte sakene.

beskytte personopplysninger

Departementet ber om synspunkter på mulighet for å innføre tiltak overfor personer som er truet på ulike måter - som i Sverige -

i) at noen personer markeres i folkeregistret slik at det ikke uten videre gis slike opplysninger om vedkommende som man vanligvis gir (1995: 6000 personer hadde denne ordningen)

ii) ved flytting beholder man den adressen man flytte fra - i tre år (1998: 150 personer hadde denne ordningen)

iii) Adgang til å bruke fingerte personopplysninger (et fåtall personer er innvilget dette)
KROM mener at denne typen tiltak bør kunne brukes.

praktiske tiltak

som å endre rettsbygninger slik at vitner ikke behøver å konfronteres med siktete opprette kontaktperson for vitnet i politiet, utstyre vitner med overfallsalarm, overvåke bolig osv, sette i verk beskyttelsesprogram Departementet ber om opplysninger om og synspunkter på hvilke ordninger som gjelder i dag osv KROM ser positivt på denne typen tiltak.

Minstestraff eller heving av lengstestraff for voldshandlinger og straffbare handlinger mot polititjenestemann eller annen offentlig tjenestemann

Departementet går ikk inn for livstidsstraff, slik ett forslag går ut på (s. 50). Departementet går heller ikke inn for å innføre særskilt minstestraffer mot vold, og angir flere grunner for dette, men ønsker synspunkter.

KROM er enig med departementet i disse to standpunktene.

KROM ser ingen grunn til å øke mulighetene for straff og innesperring utover det strafferammen på 21 år og sikring/forvaring åpner for.

Innføring av minstestraff ser ikke ut til å være aktuelt, og KROM anser også dette som uheldig. Det innskrenker rettens mulighet til å vurdere den enkelte sak og komme frem til den reaksjonen som retten mener er den mest hensiktsmessig - alle relevante faktorer tatt i betraktning. Å innføre flere minstestraffer enn dem som allerede fins, betyr å flytte noe av myndigheten om straffeutmåling bort fra domstolen og over til lovgiver. Departementet viser også til uheldige erfaringer med innføring av minstestraffer.

KROM ser ingen grunn til å overlate vurdering av hvor lav en straff bør være til lovgiver - som fatter sine beslutninger på et ganske annet generelt grunnlag og på lang avstand fra de personer (siktete, ofre osv) det gjelder, enn det en domstol kan ut fra de konkrete detaljerte opplysningene den får tilgang til gjennom rettsforhandlingene.

Det er en tendens i enkelte andre land å overlate til lovgiver å angi tildels meget detaljerte strafferammer for detaljert angitte lovbrudd, slik de føderale "sentencing tabels" i USA gjør. Resultat av dette er at flere dommere er sluttet, ettersom de ut fra egne utsagn føler seg som en datamaskin med dommerkappe, de har ikke lenger noen oppgave å utføre som dommer ettersom lovgiver har fratatt dem enhver mulighet for skjønnsutøvelse.

Nå er det selvsagt et langt sprang fra straffetabellene i USA og det å innføre minstestraff - men i prinsippet handler det om det samme - nemlig å frata domstolene deres mulighet til å utøve et fornuftig og rimelig skjønn. KROM ser ingen grunn til å redusere domstolenes betydning på dette punktet og mener det er viktig å opprettholde domstolenes selvstendighet på ethvert område.

heving av maksimumsstraffene for voldslovbrudd

Departementet foreslår ikke noen heving av maksimumsstraffene for voldslovbrudd, men ønsker synspunkter. KROM er enig med departementet på dette punktet.

Samtidig argumenterer departementet for en eventuell heving med at dette vil kunne ha en symbolsk effekt. KROM anser dette som et ganske svakt argument. I dag er det høye strafferammer for alvorlige voldslovbrudd. Det er lite som taler for at en heving av maksimumsstraffene for enkelte andre voldshandlinger vil ha noen som helst betydning i retning av at folk endrer sin oppfatning av en mer fordømmende holdning, eller overbevises om at myndighetene tar voldslovbrudd enda mer alvorlig enn man gjør i dag. Det er heller ingen grunn til å tro at personer eller grupper som begår voldshandlinger skulle være spesielt lydhøre overfor en heving av strafferammen for enkelte voldshandlinger.

Det eneste man kan si om den symbolske betydning av dette forslaget er at det norske samfunnet får bekreftet sin oppfatning av seg selv som et samfunn som mener at vold er galt. Men det vet vi vel allerede. Om man ønsker å endre folks oppfatninger i forhold til voldshandlinger har KROM tro på ganske andre typer tiltak som spenner over et bredt register, blant annet tiltak som er i gang i dag.

Denne begrunnelsen kan sees som uttrykk for en ny tendens i det politiske livet i Norge og andre vestlige land, som går ut på at kriminalpolitikken etterhvert er blitt det området hvor de politiske partiene og myndigheter forøvrig kan markere seg moralsk, heise sine verdimessige vimpler og komme med politiske standpunkter. Grunnen er at det er blitt vanskelig, for ikke å si nesten umulig å markere seg andre områder.

Det vil være meget uheldig om politikeres behov for markering skal føre til en skjerping av kriminalpolitikken på områder som det ut fra tradisjoner og den praktiske situasjonen er unødvendige.

<< tilbake