Om ulike spørsmål om varetekt

Høringsuttalelse fra KROM om ulike spørsmål om varetekt

10.04.2000

Utgangspunktet er at Justiskomitéen ba regjeringen om å utrede økt bruk av varetekt for å øke effektiviteten overfor personer som tidligere er dømt for lovbrudd (gjengangerforbrytere). Riksadvokaten mener at det ikke er noe særlig behov for å endre loven på dette punktet, og tilrår ikke endring (s. 6). Departementet mener at adgangen til utvidet bruk av varetekt bare bør brukes dersom det er dokumentert et klart behov for det.

KROM mener at det ikke er grunnlag for å utvide adgangen til økt bruk av 'prevensjonsarrest'. I tillegg til de momenter som er nevnt, som taler mot en slik utvidelse, vil KROM også nevne et par andre momenter:

KROM vil gjerne uttale seg om noen av punktene i dette høringsnotatet.
Til p. "2.2 Bør anvendelsesområdet for varetekt utvides?"

1) Varetektsfengsel ved gjentakelsesfare strfprl § 184 annet ledd, jfr § 171 første ledd nr. 3.
Spørsmålet gjelder om loven skal åpne adgang for økt bruk av det som kalles 'prevensjonsarrest', det vil si å bruke varetekt fordi påtalemyndighet/forhørsretten antar at siktete vil begå nye straffbare handlinger
Utgangspunktet er at Justiskomitéen ba regjeringen om å utrede økt bruk av varetekt for å øke effektiviteten overfor personer som tidligere er dømt for lovbrudd (gjengangerforbrytere). Riksadvokaten mener at det ikke er noe særlig behov for å endre loven på dette punktet, og tilrår ikke endring (s. 6). Departementet mener at adgangen til utvidet bruk av varetekt bare bør brukes dersom det er dokumentert et klart behov for det.

KROM mener at det ikke er grunnlag for å utvide adgangen til økt bruk av 'prevensjonsarrest'. I tillegg til de momenter som er nevnt, som taler mot en slik utvidelse, vil KROM også nevne et par andre momenter:

Denne bruken av varetekt knytter seg ikke til hensynet til etterforskning, men til oppbevaring, renovasjon. Her legges det større vekt på sosial renovasjon enn på rettssikkerhetshensyn. For selv om denne typen innesperring formelt sett ikke er straff, utfordrer denne typen tiltak sentrale rettssikkerhetsprinsipper, på sammemåte som sikringsordningen gjør: folk sperres inne - ikke som straff for en konkret handling de allerede har begått - men på grunnlag av antakelser om at han kanskje vil komme til å begå en ulovlig handling i fremtiden. Dette strider mot det prinsippet at ingen kan straffes for annet enn et konkret lovbrudd han eller hun allerede har begått. Som argument mot dette kan sies at en person vil få trukket fra tiden i varetekt når straffen utmåles. Men, som det blir påpekt i høringsnotatet er det ikke adgang til å ta i bruk forskuttert traff, noe en slik ordning lett vil kunne føre til.

I avveiingen mellom på den ene siden hensynet til beskyttelse mot lovbrudd og på den annen side hensynet til den enkeltes integritet, mener KROM at man bør være meget forsiktig med å ta i bruk tiltak som favoriserer hensynet til samfunnsbeskyttelse. KROM kan ikke se at mengde eller type lovbrudd er endret slik at dette er blitt mer aktuelt sammenliknet med tidligere år. Vi mener at man bør være forsiktig med å åpne for slike virkemidler spesielt når det er snakk om å fengsle personer uten at, eller før, de er dømt for en handling.

Lovbrudd er uønskete handlinger og vil ofte utover andre, men KROM ser ikke at det er grunn til å utvide adgangen til å ta i bruk innesperring før saken har vært oppe for retten.

2) Rettshåndhevelsesarrest - strfprl § 172 (s. 7 ff.)
Departementet foreslår å utvide adgangen til å holde en person i arrest før dom er falt, når det foreligger tilståelse osv, og handlingen kan medføre straff i form av fengsel i 10 år eller mer, selvom alminnelige vilkår ikke er oppfylt.

Som argument for denne ordningen vises det til allmennhetens reaksjon på at personer siktet for alvorlige lovbrudd blir sluppet fri før dom er falt, og til EMKs og Menneskerettsdomstolens aksept av hensynet til 'den offentlige orden', og også at varetekt uten at alminnelige vilkår er oppfylt, bare kan brukes i alvorlige saker.
Uttalelsen viser til et argument mot denne bestemmelsen, nemlig at den imøtekommer gjengjeldelsesforestillinger i befolkningen.

Den understrekes samtidig at varetekt kan ikke benyttes som forskuttert straff.
Forslaget ble opprinnelig fremmet av tre stortingsrepresentanter som foreslo en utvidelse basert på strafferamme, med grense på minst 5 år. Dette generelle forslaget fikk ikke tilslutning, men justisministeren ville vurdere å utvide adgangen til noen typer lovbrudd: Strfl § 228 annet ledd annet straffealternativ jf § 232; § 229 annet straffealternativ jf. § 232 eller § 229 tredje straffealternativ. Riksadvokaten har også støttet en utvidet adgang til slik varetekt i noen typer voldssaker.
KROM mener at

3) til p 2.2.3 Straffeprosesslovens § 187
a) første ledd:
er en ajourføring av lovreglene etter toinstansreformen. Bestemmelsen innebærer at en person som sitter i varetekt når det avsies en dom på ubetinget fengsel, kan holdes i varetekt inntil 4 uker etter at dom er falt. Forslaget går ut på at denne bestemmelsen også skal gjelde ved kjennelse som forkaster en anke over en slik dom.

b) annet ledd og tredje punktum
Utgangspunktet er at en person som frifinnes, straks skal løslates. Det gjelder også ved betinget dom, bot eller fengsel avsont gjennom varetekt. Forslaget her går ut på å føye til at den siktete også skal løslates ved dom om samfunnstjeneste.
Men hva ved anke? Problemet er at med toinstansreformen vil som oftest en aktor uten ankemyndighet prosedere i by-/herredsrett. Det vil etter dagens regler medføre at den dømte løslates. Forslaget går ut på at siktete kan holdes i varetekt i et bestemt tidsrom også når det blir innstilt på anke.

KROM mener at

4) Regler i forbindelse med rettigheter ved pågripelse - § 232
Bestemmelsen gjelder regler mot selvinkriminering. CPT har kritisert Norge på dette punktet, også etter siste besøk i september 1999. Departementet viser til rettsstillingen i andre land.
Departementet foreslår at alle som blir pågrepet blir informert om retten til ikke å forklare seg, retten til advokat osv, for eksempel ved at de får en folder med info om sine rettigheter. Departementet vurderer muligheten for å innføre dette i loven, og viser til aktuelle paragrafer, men foreslår ikke noen lovendring nå.
KROM kan ikke se noen grunn til ikke å innføre dette i loven, og vil foreslå at dette gjøres nå.

5) retten til forsvarer
Spørsmålet gjelder om det bør åpnes adgang til å få oppnevnt forsvarer under etterforskning. Som argument for dette nevnes: at om en person som ikke vil forklare seg uten forsvarer, får en forsvarer, kan det hindre varetekt; det kan ha betydning for om påtalemyndighet begjærer fengsling; og det vil bety noe for den siktete som får bistand på et tidlig tidspunkt. Økonomiske hensyn taler mot å utvide adgang til dette.
Departementet foreslår ikke å endre reglene i dag. Deres begrunnelse er at det i mange tilfeller vil være vanskelig å skaffe forsvarer for eksempel om en person pågripes fredag etter kontortid, og det vil skape problemer om det samtidig er viktig å avhøre straks av etterforskningsmessig hensyn. Man vil måtte lage unntaksbestemmelser - som departementet antar vil bli benyttet ofte. Den praktiske situasjonen vil ikke bli vesentlig endret med en slik lovendring.

KROM ser det slik at departementet gir gode argumenter for å åpne for rett til forsvarer ved pågripelse. Det angir også argumenter mot dette, som går i favør av økonomi og hensynet til etterforskningen. KROM merker seg hvilke hensyn departementet velger å legge størst vekt på i denne sammenhengen - og at dette ikke er hensynet til den pågrepne.

KROM mener at man bør innføre rett til forsvarer ved pågripelse ut fra de argumenter som er nevnt ovenfor. En eventuell lovendring vil nok sikkert også åpne for en unntaksbestemmelse, slik at hensynet til etterforskning vil bli ivaretatt. Det kan tenkes at departementet har rett i at praksis vil bli omtrent som den er i dag. Men KROM mener at dette likevel vil bety en styrking av rettssikkerheten og en bedring av situasjonen for personer som blir pågrepet. Vi ser ingen grunn til ikke å styrke rettssikkerheten på dette punktet.

6) Krav til begrunnelse av kjennelse om forbud og kontroll
Departementet foreslår å endre § 186 annet ledd og tilføye et nytt fjerde punktum som går ut på at kjennelsen skal angi på hvilke måter etterforskningen vil bli skadelidende om den fengslede ikke blir underlagt forbud eller kontroll etter bestemmelsen her (s. 25).

KROM støtter dette forslaget. Samtidig vil vi få peke på et moment som nevnes, nemlig om det kan virke formalistisk å kreve en egen begrunnelse i kjennelsen (for forbud eller kontroll) (s. 24).

KROM ser det ikke som formalistisk på den måten at man nå krever en konkretisering av grunner for forbud eller kontroll. Men vi har forståelse for dette momentet sett på en annen måte: nemlig at krav om begrunnelser for vedtak ikke alltid blir fulgt, eller blir standardisert slik at det konkrete grunnlag for en avgjørelse blir svært vanskelig å se, for å si det forsiktig. Vi vil her peke på erfaringer fra forhørsretten når det gjelder varetektsfengslinger, hvor undersøkelser (Thomas Mathiesen: "skjellig grunn til mistanke" (19 ) og Christer Hedin "XX" som foretok en replikasjon av denne undersøkelsen i 1999) viser at saksbehandlingen når det gjelder varetekstfengsling gjennomgående er usedvanlig kort, at begrunnelsene for fengsling viser til lovens § og slett ikke alltid til de konkrete momentene i den enkelte saken.

Vi ser faren for at også dette kravet til begrunnelse som nå foreslås kan få samme skjebne. Men dette er intet argument mot å innføre det nye forslaget, men snarere at ansvarlige myndigheter påser at disse kravene blir oppfyllt.

KROM vil i denne sammenhengen peke på at CPT også har tatt opp en annen side ved situasjonen for norske varetektsfanger som sitter på forbud/kontroll, sammenliknet med personer i tilsvarende situasjon i andre europeiske land. Det vises til at isolasjonen for norske fanger synes uforholdsmessig sterk, og at fanger i andre land gis adgang til samvær med andre varetektsfengslede når dette ikke ansees å skade etterforskningen.

Vi vil foreslå at departementet vurderer de lover/den praksis som fører til en slik situasjon, med sikte på å lette situasjonen for fanger på forbud/kontroll - som et tillegg til de endringer som er tatt inn i rundskriv av ** desember 1996.

Til p. "3. Straffen for brudd ved besøksforbud" (s. 25 ff)
ser ikke så galt ut, synes jeg. Til p. "4. Straffeutmålingen ved tilståelse eller forklaring som i vesentlig grad bidrar til at saken blir oppklart" (s. 28 ff)
I følge dagens straffelov § 59 er det i dag adgang til å sette ned straffen for en person som har bidratt til å oppklare den saken han eller hun er tiltalt i.

En arbeidsgruppe som skal vurdere raskere straffesaksavvikling, foreslår at tilståelser og andre forklaringer som i vesentlig grad bidrar til å oppklare en sak, skal tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn i dag.

Departementet ber om synspunkter på dette og har ikke noe eget forslag. Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 1992:23 å opprettholde § 59 som den var.

Prosessøkonomiske argumenter er, som man kanskje kunne vente ut fra arbeidsgruppens mandat, det som tillegges størst vekt. Her vises det til at etterforskningen blir mindre tid- og ressurskrevende, og at det krever færre ressurser for domstolene ved at saken kan gå for forhørsrett fremfor hovedforhandling.

Til det siste er å si at dette er et tvilsomt argument. Det er klart at ut fra et effektivitetshensyn synes det innlysende at alle saker bør gjennomstrømme rettsapparatet så raskt som mulig. Men på rettens område er det også andre hensyn som bør ivaretas. Ved behandling i forhørsretten stilles det færre krav til rettssikkerhet enn ved andre domstoler. (Noe mer her??) Arbeidsgruppen mener at siktete bør anspores til tilståelse ved å gis en belønning i form av straffenedsettelse. Som argumenter for nevnes videre at dette vil føre til at flere saker oppklares.

Som motargument nevnes risikoen for at en uskyldig tilstår, fordi han antar at han uansett vil bli dømt - og da er det bedre å tilstå for å få mindre straff. Arbeidsgruppen konkluderer "noen stor fare er dette neppe". Arbeidsgruppen kan ikke ha gjort seg kjent med erfaringer fra andre land som har denne ordningen. Det man her legger opp til er en handel mellom siktete og påtalemyndighet med sikte på et bytte mellom tilståelse og straffereduksjon, det som på engelsk heter "plea bargaining". Å åpne for en slik handel innebærer å åpne for kjøpslåing. Begge parter kan ha interesse av å få en sak opp- og avgjort: siktete for å bli ferdig med den, politiet for å bedre oppklaringsstatistikk, og bruke minst mulig tid og krefter på den enkelte saken. Man kan tenke seg ulike typer handel i denne situasjonen: en person er siktet for et alvorlig lovbrudd som han nekter, men blir enig med etterforskeren om å tilstå et noe mindre lovbrudd, som kanskje kan være en del av tiltalen. Begge parter vil se det slik at de får fordeler. Men den tapende part er rettsapparatet og hensynet til at retten er sannferdig.

Et annet prinsipielt problem ved dette er at tilståelsen kan tillegges enda større vekt enn i dag, og at saken står og faller med om siktete tilstår eller ikke. Vi er tilbake til inkvisisjonen, sier zz (sitert i Nils Christie: Kriminalitetskontroll som industri" 1993), i en kommentar til situasjonen i USA hvor "plea bargaining" er i bruk. Også under inkvisisjonen ble det lagt vesentlig vekt på siktete og at han eller hun skulle tilstå. Pressmidlet er et annet i dag, men presset er der like fullt - med den risiko for justismord dette innebærer.

Dette systemet betyr at politiet får noe på den siktete - de vil vite om tilfeller hvor den siktete har tilstått en sak han eller hun ikke har begått. Men samtidig vil siktete også få noe på politiet, de vil vite at etterforskeren har reist tiltale uten å ha etterforsket saken fullt ut - men har kuttet noen hjørner. En ordning som her foreslås åpner for den risiko at politiet korrumperes.

b) Forklaringer som i vesentlig grad bidrar til oppklaring
Dette som arbeidsgruppen for en raskere straffesaksavvikling her foreslår, fremstår som enda mindre gjennomtenkt enn det foregående. Forslaget går ut på at en siktet skal få reduksjon i straff om han eller hun bidrar til at saker hvor andre er tiltalt, blir oppklart. En slik virksomhet har flere navn, det kalles å tyste, sladre, angiveri osv.

Departementet har selv ikke noe forslag her heller, men ber om synspunkter på arbeidsgruppens forslag.

KROM mener at det vil være uheldig å innføre dette, av flere grunner.

Vi mener det er galt å blande to prinsipper: på den ene siden det å opplyse politiet om handlinger andre har begått som man mener politiet bør få kjennskap til ut fra etiske og verdimessige hensyn. Og på den annen side det å skaffe seg selv en vinning, en fordel. Vi mener at det norske rettssystemet ikke bør innføre en ordning som korrumperer det å gi opplysninger om en annen sak til politiet, om den som gir opplysningen er siktet. Vi ser den foreslåtte belønningsordningen på samme måte som det ville vært å innføre pengebelønning for å gi politiet opplysninger, det vil si som absolutt upassende. De to prinsippene - det å anmelde en handling og det å motta belønning - bør holdes atskilt. Dette ser vi som en vesentlig, prinsipiell innvending mot arbeidsgruppens forslag.

KROM mener videre at en slik ordning i en god del tilfeller ikke vil spille noen rolle. I de fleste miljøer, grupper osv er det en sentral verdi at man ikke skal sladre, tyste, angi hverandre. Det gjelder også blant personer som er dømt for lovbrudd.

Men det forekommer at en siktet gir opplysninger om andre, noen ganger fordi han vet at disse opplysningene allerede er kjent av politiet. Andre ganger inngår slike opplysninger i en konflikt mellom siktete og den han gir opplysninger om. Det paradoksale som skjer i disse situasjonene er at politi- og rettsapparat som i utgangspunktet skal håndheve lov og orden, i stedet for blir et virkemiddel i en konflikt mellom to parter. Slik er det selvsagt i dag også, men med muligheten for selv å få nedsatt straff, øker risikoen for at politi og rettsapparat kan bli trukket inn i enda flere konflikter på denne måten.

Arbeidsgruppen nevner motargumenter som at tilliten til slike forklaringer som gir belønninger, svekkes, men ser ikke dette som tungtveiende. Dette er overraskende.

Vi har i dag en praksis som likner den som nå foreslås, nemlig med vitner, 'tystere', som politiet i dag benytter seg av spesielt i narkotikasaker, og som også selv kan være siktet for lovbrudd. Det er eksempler på at deres lojalitet går i andre retninger enn det å opplyse så riktig og nøyaktig som mulig om det som har hendt, - og at jury og dommere i vesentlig grad stoler på slike vitneutsagn og legger dem til grunn for sine avgjørelser. Dette har ført til at respekten for norsk rett er blitt betydelig svekket for flere personer som har hatt erfaring fra eller kjennskap til slike saker.

Arbeidsgruppen forutsetter at prinsippet om fri bevisvurdering fungerer og at retten selv skal ta stilling til forklaringen. Den ser dermed bort fra at vitneutsagn faktisk har en meget sterk posisjon i en del typer saker i dag, med den fare for justismord som dette innebærer, og at denne faren vil bli enda større om arbeidsgruppens forslag blir fulgt.

KROM ser det som uheldig for norsk rettsvesen om vitneutsagn basert på et belønningssystem skal få innpass i vår rettspraksis i enda større grad enn tilfellet er i dag, og vil advare mot at det innføres. Ut fra det som er sagt ovenfor foreslår KROM å beholde § 59 slik den er i dag.

<< tilbake