Straffegjennomføringsloven

Høringsuttalelse fra KROM om Forslag til ny lov om gjennomføring av straff

21.06.2000

Straffegjennomføringsloven ble vedtatt våren 2001, forskriftene har vært ute til høring og loven trer i kraft på nyåret 2002. I loven er bl.a. isolasjon og tillegg i tid tatt bort som refselsesmiddel. Egen straff for rømning er vedtatt.

Innledning

I denne to-delte høringsuttalelsen har KROM inkludert kommentarer fra Kontaktutvalget ved Bastøy landsfengsel, som presenteres i høringsuttalelsens del II. I del I presenteres høringsuttalelsens øvrige kommentarer. Da del I og del II utfyller hverandre er det viktig å lese begge deler samlet.

Initiativet til å inkludere fangene ble tatt fordi fangebefolkningen har erfaringer og kunnskaper om praktiseringen av dagens fengselslov. Slike erfaringer er viktige for å gi en grundig belysning av det nye lovutkastet. Fangene ved Bastøy representerer varierte erfaringer, da ikke bare KU’s medlemmer, men mange av fangene har sittet på ulike lukkede anstalter før de kom til den åpne anstalten på Bastøy. Det er meget sjelden at fanger , som er sterkt engasjerte i og har sterke meninger om de forslag som departementet fremmer, får en mulighet til å fremme sine synspunkter. KROM mener at disse uttalelsene er såpass viktige at vi har valgt å gjengi brevet fra Kontaktutvalget ved Bastøy Landsfengsel.

Del I

KROMs kommentarer til forslag til ny Straffegjennomføringslov

Mindre bruk av fengsel

KROM ser positivt på utvidelsen av bruk av åpne soningsplasser, økt bruk av samfunnsstraffer og økt mulighet for frigang som departementet legger opp til. Dette er helt i tråd med KROMs statutter om mindre bruk av fengsel. Vi etterlyser imidlertid en større konkretisering av hva alternativene til soning i anstalt kommer til å innebære, samt en grundig problematisering av hvem som skal utføre kontrollen i dette tilfellet. Departementets redegjørelser for hvilke konsekvenser omorganiseringen av Kriminalomsorgen (sammenslåing av KIF og KIA) kan få er fraværende i forslag til ny Straffegjennom-føringslov. Med hensyn til sammenslåingen av KIF og KIA som departementet nå åpner for, har KROM derfor flere kritiske bemerkninger. Flere av disse bemerkningene knyttes til de viktige praktiske hjelpefunksjoner som kriminalomsorg i Frihet har utført i forhold til løslatte fanger. Hvem skal yte denne hjelpen etter omorganiseringen?

I forslaget får kontrollfunksjoner prioritet foran de hjelpefunksjoner som KIF tradisjonelt har hatt. For eksempel ser vi at vilkår ved prøveløslatelse ikke skal være begrunnet i den domfeltes behov for hjelp og bistand, men i stedet være begrunnet i samfunnets behov for beskyttelse. Dette legger opp til at fanger i framtiden har mistet en viktig instans hvor de kan få hjelp til å løse praktiske problem etter løslatelse. KROM er svært bekymret over denne utviklingen, og mener at de forsett som ligger i begrepet "kriminalomsorg" ytterligere svekkes. KIF har selv uttrykt misnøye mot denne sammenslåingen tidligere. Den tapene part i denne sammenslåingen er fangen.

Etter å ha lest forslaget om mindre bruk av fengsel reiser KROM følgende spørsmål:

• Hva slags innhold får soning utenfor anstalt?
• Innebærer soning utenfor anstalt elektronisk hjemmesoning?
• Innebærer sammenslåing av KIF og KIA en nedleggelse av KIFs hjelpefunksjoner?
• Hvem skal ivareta disse funksjonene i framtiden, hvis KIF får en større kontrollfunksjon etter sammenslåingen?
• Hvilken rolle skal ansatte i KIF få for framtiden?
• Vil de få lignende kontrollfunksjoner som fengselsbetjenter i anstalt?
• Skal KIF både skaffe jobb til fangene, og sanksjonere fangene ved å sende dem tilbake til fengsel etter brudd på vilkår?

Forslaget i sin helhet gir umiddelbart et positivt inntrykk, men etter en grundig gjennomgang sitter KROM igjen med flere spørsmål enn svar når det gjelder Kriminalomsorgens oppgave å gjennomføre straff uten å påføre domsfanger større påkjenninger enn strengt tatt nødvendig. De positive reformene er vagt gjort rede for, og KROM bekymrer seg over fraværet av fangenes perspektiver. Det er derfor vanskelig å skjønne etter å ha gjennomgått lovutkastet at gjennomføring av straff faktisk retter seg mot mennesker.

KROM hadde sett positivt på om departementet kunne gi en utdypning av disse spørsmålene enten muntlig eller skriftlig. Vi avventer henvendelse fra departement.

Avskaffelse av "fulldøgn enerom"

KROM er også positiv til at tillegg i tid og "fulldøgn enerom" avskaffes som refselse. Det er i tillegg positivt at disiplinærtiltak likestilles med "reaksjon" (refselse) og at lovutkastet legger begrensninger for hvordan "reaksjoner" kan kombineres, og hvor mange ulike former for reaksjoner som kan gis samtidig. KROM hadde imidlertid sett at departementet hadde gått helt bort i fra bruk av isolasjon, slik at isolasjon verken kan benyttes som forebyggende tiltak eller som et tvangsmiddel. Isolasjon har såpass store skadevirkninger både psykisk, fysisk og sosialt for fangen, at vi foreslår at departementet finner andre løsninger å erstatte isolasjon med. KROM viser til Torturkomiteens kritiske bemerkninger til bruk av isolasjon under gjennomføring av arrest og varetekt datert 4. juli 1997.

Når det gjelder reaksjoner på brudd i norske fengsler, vil KROM peke på erfaringene med de positive virkemidlene for å styre adferd og unngå ulovligheter i anstaltene. Intervju med fanger ved Oslo kretsfengsel har vist at faren for straff ved å bruke stoff innenfor murene, overhodet ikke har noen preventiv effekt. Derimot vil tilbud om plass på behandlings-institusjon etter § 12, et samarbeid rundt eventuelt metadonbehandling, mulighet for overføring til lettere soningsregimer eller frigang, mulighet for å få prøveløslatelse noen dager før 2/3 osv. virke langt mer motiverende og styrende.

Erfaringene fra den tiden da fanger kunne bli prøveløslatt 10 dager før 2/3’s tid, bekrefter ovennevnte. Overraskende mange fanger oppførte seg slik at de oppnådde dette. Virkemidlet var et positivt tiltak og burde kunne gjeninnføres i den nye loven. Kritikken som kom mot ordningen da den ble praktisert, nemlig at den først og fremst kom for å avhjelpe soningskøen og ikke tok individuelle hensyn, kan avvises under henvisning til de positive virkningene på de fanger adferd. KROM foreslår derfor en gjeninnføring av denne ordningen.

Alkohol og religionsutøvelse

Ellers er KROM også positiv til at departementet vil gå bort fra et generelt alkoholforbud for fanger som er på permisjon, og at retten til religionsutøvelse styrkes. Disse endringene kan bidra til å gjøre soningsoppholdet lettere, og å følge frihetsstraffens intensjon om frihetsberøvelse.

Prioritet av løslatelse

KROM mener også det er positivt at departementet i større grad legger opp til at Kriminalomsorgen forplikter seg til å prioritere fangenes løslatelse, samt samarbeide med andre offentlige myndigheter og etater. KROM advarer likevel mot at denne prioriteringen skjer på bekostning av fruktbare tiltak rettet mot fangers soningsforhold. KROM ønsker også at departementet hadde vært mer spesifikke i hvordan det sist nevnte punktet skal gjennomføres. Dette er allerede kommentert ovenfor.

Varetektsfanger

KROM er også positiv til at Kriminalomsorgen endelig setter fokus på varetektsfangenes situasjon. Likevel synes det underlig at dette gjøres i et lovforslag om gjennomføring av straff. For KROM er det viktig at Kriminalomsorgens ansatte til daglig er klar over at varetektsfanger ikke soner dom og at varetekt ikke er straff. Også varetektsfangene venter på etterforskningsresultater og politiets avgjørelse. Det er også viktig at Kriminalomsorgens ansatte ikke bare er klar over at varetektsfanger på restriksjoner, men også de øvrige varetektsfangene opplever varetekt som en særlig stor belastning på grunn av den uvisshet som varetekt innebærer. Varetektsfanger sitter på ubestemt tid, og har derfor ingen dato å forholde seg til for når deres situasjon vil kunne endres. Varetektsfengslingen begynner også ofte på glattcelle, noe som kan oppleves som svært traumatisk for den fengslede. KROM anmoder derfor Kriminalomsorgen til å ta hensyn til dette, og gjøre tiden i fengsel for varetektsfanger så lite belastende som mulig.

Gjennomføring av straff i institusjon og sykehus

Det er positivt at innleggelse i institusjon kan skje når det er mest hensiktsmessig for den domfelte, men det er derimot svært uheldig hvis vedkommende skal tilbakeføres til fengsel for å fullføre straffen i de tilfeller det er snakk om et psykiatrisk institusjonsopphold eller rusavvenning. KROM kan ikke se at dette skal være nødvendig der den domfelte har vist seg egnet for opphold på en behandlingsinstitusjon, og har hatt god nytte av dette. Tilbakeføring til fengsel kan i verste fall forverre fangens tilstand.

Arbeid, opplæring, program og andre tiltak

KROM går inn for økte muligheter for fangelønn. Dette innebærer også at KROM ser at departementet i større grad legger vekt på å gi fangene mer relevant arbeidserfaring enn hva som kommer fram i lovforslaget. KROM mener også at departementet burde gi større prioritet til skole og utdanning i stedet for program og andre tiltak. I de tilfeller fangene tilbys opplæring i regi av fengslene, eksempelvis ved mekanisk verksted, foreslår KROM at fangene får et kursbevis for eksempel i samarbeid med AMO, som de kan bruke etter løslatelse. Disse innvendingene og forslagene fra KROM reises med bakgrunn i det faktum at mange fanger trenger habilitering. Kriminalomsorgens tilbud til opplæring og arbeid bør stå i samsvar med de krav som stilles til kompetanse og arbeidserfaring ellers i samfunnet.

Fangelønn

Argumentene for fangelønn knytter seg til fangenes behov for økonomisk selvstendighet ved løslatelse. Med oppsparte midler har fanger en større sjanse til å stå på egne ben når de kommer ut, fordi de ikke umiddelbart blir avhengige av sosial hjelp. Dette kan styrke fangene til å ta ansvar for eget liv. Fangelønn kan også bidra til å inspirerer fangene i arbeidet i fengslet og gi dem en følelse av å være til nytte. Fanger på kortere dommer vil også være i stand til selv å betjene deler av private utgifter ved å få fangelønn. Fangelønn kan også gjøre det enklere å gjennomføre samvær med familien. Ellers viser KROM til et tidligere åpent møte tirsdag den 6. oktober 1998, der spørsmålet med fangelønn ble tatt opp med en representant fra Kriminalomsorgen til stede. På dette møtet ble det eksempelvis gjort kjent av forsker Knut Papendorf ved Institutt for rettsosiologi, Universitetet i Oslo, at 20 % av fangene i Tyskland får markedslønn. Det ser derfor ut som at det allerede eksisterer ordninger knyttet til fangelønn som fungerer.

Undersøkelse av personer og gjenstander

KROM ser det også som positivt at departementet går bort fra tidligere forslag om å visitere besøkende. KROM er allikevel kritisk til bruk av narkotikahund i søk mot person og advarer mot en overdreven tro på effekten. Spesielt vil KROM anmode mot å bruke denne formen for kontroll når barn er tilstede. Bruk av hund kan også føre til at andre besøkende, eksempelvis voksne pårørende, kan få problemer med å avlegge besøk i fengsler, fordi kontrollmengden oppleves som en for stor påkjenning i form av mistanke og ydmykelse. KROM ser heller ingen grunn til å utvide adgang til kontroll av besøkende i forhold til de regler som i dag gjelder. De gir den adgang som er nødvendig for å kunne utføre en streng nok kontroll med besøkende. Uansett må større adgang til mer omfattende kontrolltiltak vurderes i forhold til to hensyn:

1. Vil dette øke muligheten for å hindre innsmugling i forhold til dagens ordninger?
2. Kan dette tiltaket forsvares sett i forhold til verdier som ivaretar menneskelige hensyn.

KROM kan ikke se at departementet gjør slike vurderinger i lovutkastet.

Undersøkelser for å avdekke misbruk av rusmidler

Lovforslagets gjennomgående fokus på kontroll er kritikkverdig. Spesielt gjelder dette kontrollen rettet mot avdekking av narkotikabruk. I følge forslaget skal ikke lenger konkret mistanke gjelde for å avkreve urinprøver. Det skal nå være en generell adgang til å foreta urinprøver. Det samme gjelder for blodprøver. Dette mener KROM er uheldig både med hensyn til fangenes rettsikkerhet og fangenes integritet. KROM har tidligere stilt spørsmål om omfanget av ressurser som går med til urinprøver i høringsuttalelse "om utarbeidelse av tiltaksplan for å begrense narkotikabruk i fengslene" avgitt 22.01.1998. Denne formen for kontroll anvendes i dag uten tilstrekkelig kunnskap om nytten ved slike kontrollmetoder. Departementets nye forlaget gir større grunner for å spørre om ressursbruk knyttet til disse kontrollmetodene, og om disse ressursprioriteringene lønner seg såpass at de oppveier "kontrollskader" på den enkelte fange.

KROM vil i denne forbindelse påpeke at treffsikkerheten ved bruk av urinprøver vil denne synke i tilfeller der det ikke foreligger mistanke. 1997-tall fra Thomas Mathiesen (notat av 25. oktober 1998) viser at av 17 502 frivillige urinprøver var 7.9% av prøvene positive. Dette er en lav treffsikkerhet sammenlignet med urinprøver som følge av en konkret mistanke. Av 1 024 urinprøver med konkret mistanke var hele 61 % positive.

Enerom med spesialtoalett

Bruk av pacto-toalett fører til umenneskelig og nedverdigende behandling av fanger. Personer holdes på isolat tilknyttet pacto-doen til kroppen er tømt. Fengslet har i enkelte tilfeller beregnet dette til 6 døgn (som vel må regnes som en medisinsk sensasjon), se Haugen 1992. Lyset har vært på dag og natt, og personen er under observasjon gjennom enveisspeil eller direkte overvåket av en betjent – det vil si at han eller hun ikke vet når noen iakttar ham eller henne. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette innebærer store psykiske påkjenninger – og nærmer seg metoder som tas i bruk i andre land når man tar sikte på å bryte ned en fange.

Slike tiltak bryter med verdier som verner den enkeltes fysiske og psykiske integritet.

Tvangsmidler som forebyggende tiltak

Når det gjelder bruk av tvangsmidler som "forebyggende tiltak" er KROM svært kritisk til dette tiltaket, og ikke minst til begrepsbruken. Å begrunne tvangstiltak som "forebyggende tiltak" gir en alt for generell begrunnelse. Svært mange av tiltakene kan begrunnes som "forebyggende tiltak" uten at man kan være sikker på om det foreligger noen klar sammenheng mellom de tvangsmidler som anvendes og de vikninger man oppnår. Igjen vil vi påpeke at rettsikkerheten til fangene kan svekkes når slike vage uttrykk som "forebyggende tiltak" anvendes som begrunnelse for bruk av tvang. KROM foreslår at departementet finner andre løsninger der formålet er å opprettholde ro og orden. KROM ønsker også å påpeke at enkelte tvangstiltak som eksempelvis "kollektiv utelukkelse" kan fremme aggresjon blant fangene og slik skape en ond sirkel hvor ytterligere tvangsmidler kreves.

Permisjonsnekt

Permisjoner er positive avbrekk fra fengslet for fangene. Slike permisjoner bidrar også til å oppretthold en slags sosial kontakt med pårørende og andre ute i samfunnet. KROM foreslår derfor at departementet innskrenker bruk av permisjonsnekt for å styrke fangenes kontakt med nettverket sitt utenfor fengslet. Å ha et nettverk ved løslatelse kan gjøre det enklere for fangene å etablere seg i frihet.

Prøveløslatelse

KROM opplever det som svært uheldig at departementet går inn for en prøvetid som ikke utløper før dommen er gjennomført. For fanger med lange dommer vil dette innebære en prøvetid på mange år. For eksempel vil en domfelt med 21 års dom og som prøvelølates etter 12 år, få en prøvetid på 9 år. KROM mener at hvis departementet får gjennomslag for dette forslaget bør departementet gi muligheter for å begrense prøvetiden oppad. Og at slike begrensningene tas opp til vurdering i hvert tilfelle.

Uheldige bruk av skjønn

Videre mener KROM av mange av lovforlagene i for stor grad er preget av skjønnsmessige kriterier. Eksempelvis gjelder dette § 14 om overføringer mellom gjennomføringsformer. Formuleringer som "grunn til å tro", "det antas å være fare", "særlig negativ innflytelse" og "nødvendig for å opprettholde ro og sikkerhet" åpner i for stor grad for skjønn som i de fleste tilfeller vil falle uheldig ut for fangene.

Utkastet legger opp til en generell progresjon for fangene, men også en progresjon for enkelte som har hatt en "særlig positiv utvikling". Dette kan etter KROMs mening medføre uheldige konsekvenser. For det første: begrepet "særlig positiv utvikling" legger opp til skjønnsmessige vurderinger som kan falle uheldig ut for den enkelte fange. Begrepet er såpass vagt at en positiv utvikling kun skjer på fengslets premisser. Dette kan skape problemer for fangene som uforutsigbarhet og uvisshet,- hva er en "særlig positiv utvikling"? Hvem avgjør hvorvidt dette har skjedd? For det andre: en spesifikk fokusering på de fangene som lever opp til kriteriene for en "særlig positiv utvikling" kan føre til forskjellsbehandling ved at de "andre" fangene får dårligere soningsforhold og nedprioriteres. Dette gjelder i særlig grad ressurssvake fanger. I denne sammenheng etterlyser KROM et større fokus på gjennomføring av straff for de svakeste fangene.

Det åpnes også opp for bruk av skjønn i § 15 i det nye forslaget om overføring til mindre restriktive fengsler. Det framgår at fanger må ha sonet 1/3 av straffetiden og gjennomført permisjoner uten svikt for å bli vurdert for overføring. Videre heter det at de fangene som har vist en "særlig positiv utvikling" kan bli vurderes for overføring på et tidligere tidspunkt. Dette mener KROM åpner for forskjellsbehandling. KROM mener i stedet at alle fanger skal kunne bli vurdert for overføring før 1/3 av straffen er sonet slik at dette ikke kun er en rettighet for fanger med en "særlig positiv utvikling".

Hovedproblemet i norske fengsler i dag, noe også KU ved Bastøy er inne på i sin uttalelse, er forskjellsbehandlingen av fanger, ofte begrunnet i "trynefaktoren", "kjemien" eller andre utenforliggende hensyn. "Det er ikke lov å være sint i norske fengsler", uttalte en fange på Synnseter-konferansen 2000. Konsekvensene var at fangen i så fall fikk en betjent mot seg, og da neppe kunne regne med medhold i noen søknader i fremtiden. Dette er åpenbart i strid med lover og regler. Det håpløse er at man ikke kan gjøre så mye med det pga. henvisningen til "individuell behandling". Et annet eksempel på forskjellsbehandling er praktiseringen av avbrudd, korttids- eller velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nærmeste familie. Noen får 1 ukes avbrudd uten problem, mens andre uten at de representerer noen "sikkerhetsmessig risiko", ikke en gang får lov til å dra i begravelsen.

For stor vektlegging administrative hensyn

KROMs generelle inntrykk av lovforsalget er at det lider av et for stort fokus på administrative hensyn der fangenes interesser i for stor grad settes til side. Gjennomgående blir fangene behandlet som en stor udifferensiert gruppe gjennom hele forslaget. Forslaget tar blant annet ikke hensyn til de gruppene som beskrives i punkt 1.7 "Trekk ved klientellet". Hadde forslaget anvendt inndelingen aktivt kunne dette ha resultert i en større konkretisering av straffegjennomføringen, samt bidratt med nye utfordringer for hvordan straff kan gjennomføres uten å krenke fangens integritet og rettsikkerhet i for stor grad. Fangegruppen er ikke ensartet gruppe. Dette krever konkretiserer for å unngå at de svakeste fangene rammes i for stor grad, og alltid må stilles lengst bak.

KROM mener at mange av punktene til ny straffegjennomføringslov mangler konkretiseringer. Dette har ført til at fangenes perspektiver er satt til side, og at effektivitetskrav innen departementet har blitt prioriterert.

"En utstrakt delegasjon av enkeltsaker fra sentralt nivå vil også sette Kriminalomsorgens sentrale forvaltning i bedre posisjon til å utøve etatslederfunksjonen ved at ledelsen slipper å bruke så mye tid på enkeltsaker." (s 30)

Sitatet ovenfor er hentet fra lovforslaget s. 30 og illustrerer hva KROM mener er en gjennomgående holdning i lovutkastet. Administrative hensyn gis uforholdsmessig stor prioritet, mens fangene settes til side. KROM oppfatter sitatet som at departementet gir lite rom for fanger og deres rettssikkerhet i utformingen av ny straffegjennomføringslov.

I diskusjonen knyttet til administrative bestemmelser slutter KROM seg til Justiskomiteens skepsis angående en omfattende delegering av enkeltsaker til det lokale nivået i den nye

organiseringen av Kriminalomsorgen. En slik delegering kan true den enkelte fanges rettsikkerhet. En desentralisert fangebehandling kan føre til en form for organisert forskjellsbehandling til tross for Kriminalomsorgens overordnede retningslinjer og utførlige reguleringer. Det vil alltid eksistere muligheter for subjektive vurderinger av retningslinjene. Når fanger er ulike og saker ofte har ulikt innhold og utfall, kan det ikke garanteres at de gitte retningslinjene tolkes likt. Dette momentet grunngir også behovet for et uavhengig tilsynsråd, som kan kontrollere kontrollørene, men dette kommer vi tilbake til nedenfor.

Til punktet om nye regler for saksbehandling stiller KROM seg svært kritisk til redusert innsynsrett i egne dokumenter. KROM har forståelse for at etterforskningen i noen tilfeller krever beskyttelse, men mener at fangenes rettsikkerhet bør tillegges større hensyn (henviser også til KU sine kommentarer til lovutkastet).

Samfunnets sikkerhet på bekostning av fangens rettssikkerhet

En annen viktig innvending mot lovforlaget er prioriteringen av samfunnets krav til sikkerhet, som også toner ned fangenes perspektiv. KROM ser det som svært uheldig at hensynet til sikkerhet skal gå foran individuelle hensyn. Dette er særlig oppsiktsvekkende siden lovutkastet selv legger opp til en større individrettet fangebehandling. Henvisninger til "den alminnelige rettsoppfatning" som grunn til at fanger ikke kan overføres til åpnere soningsforhold er også uholdbar. "Den alminnelige rettsoppfatning" bør ikke ha innflytelse på den fangebehandling kriminalomsorgen tilbyr. Folk flest har for liten kjenneskap til fangebefolkningen og fengsler til å kunne påvirke måter straffen gjennomføres på.

Opprettholdelse av tilsynsrådene

KROM slutter seg til departementets forslag til løsning om å beholde en tilsynsordning knyttet til hvert lukkede fengsel. At en uavhengig tilsynsordningen opprettholdes er særlig viktig når departementet foreslå en klageinstans på lokalt nivå for majoriteten av fangene. KROM foreslår at organiseringen av tilsynsrådene knyttes på regionalt plan, men at de gis mulighet til å arbeide på tvers av sine regioner. Dette bidrar til å understreke rådenes uavhengighet som KROM betrakter som en forutsetning for rådenes virksomhet. Et annet argument mot nedleggelse av tilsynsrådene er at vi generelt vet for lite om hvordan disse rådene fungerer og hvem de eventuelt fungerer for. KROM foreslår derfor at departementet bevilger ressurser for å undersøke tilsynsrådenes rolle nærmere.

Den nye klageordningen

Når det gjelder de administrative bestemmelsene for klageordninger mener KROM at utenlandske fanger bør få muligheter til å rette sin klager til et høyere nivå enn på det lokale plan. Dette grunngis ved at både utenlandske fanger og fanger med en dom over 10 år utgjør minoriteter i norske fengsler, som krever spesiell kompetanse. KROM er ikke sikker på at slik kompetansen finnes på alle lokale nivå innen Kriminalomsorgen. Videre stiller KROM seg spørrende til definisjonen "langtidsdømte", det vil si fanger med dommer på mer enn 10 år. Når departementet samtidig opererer med en grense på 2 år for å vurdere fanger som er aktuelle for å sone i åpen anstalt, mener KROM at det blir et urimelig stort gap mellom fanger som betegnes som kort-tidsdømte og fanger som betegnes som langtidsdømte. KROM foreslår derfor å senke grensen for langtidsdømte med den konsekvens at flere fanger får en høyere klage- og beslutningsinstans.

---

Litteratur

Europarådets torturkomitè: European Committee for the prevention of torture and inhuman or degrading treatment or punishment (CPT). Report of 4. July 1997

Haugen, Eddie: Om å sitte på potta. I: KROM-nytt nr. 2-3/92

Høringsuttalelse fra KROM: Høringsuttalelse om utarbeidelse av tiltaksplan for å begrense narkotikabruk i fengslene – forslag til tiltak fra Justisdepartementet avgitt 21.01.1998

Mathiesen, Thomas: Narkotikabekjempelse – delplan om forsterket kontrollinnsats i fengslene, datert 21. oktober 1998. Notat av 25 oktober 1998. Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo.

---

Del II

Kontaktutvalget ved Bastøy sine kommentarer til forslaget om ny Straffegjennomføringslov.

Innledning

KROM har valgt å be de innsattes tillitsmannsapparat ved Bastøy Landsfengsel om å uttale seg om lovforslaget. Bastøy er et åpent landsfengsel med ca. 100 innsatte som kommer fra nær sagt alle lukkede anstalter i Norge. I denne fangebefolkning ligger således erfaringer og kunnskaper om praktiseringen av dagens fengselslov og fengselsreglement. Ikke bare KU’s medlemmer, men mange innsatte som har sittet på diverse lukkede anstalter før de kom til den åpne anstalten på Bastøy, er sterkt engasjert i og har sterke meninger om de forslag som departementet fremmer.

Det er meget sjelden at innsatte får anledning til å kommentere utformingen av ny lov under en høringsrunde, og vi setter pris på KROM sitt initiativ som på denne måten markere at foreningen først og fremst er et talerør for de innsatte i norske fengsler.

Kommentarer til lovforslaget

KOMMENTARER TIL HOVEDSPØRSMÅL SOM DEPARTEMENTET SPESIELT BER OM UTTALELSE TIL.

1. Avskaffelsen av tillegg i tid som reaksjon på brudd (refselse) gjør det ikke vanskelig å finne andre hensiktsmessige reaksjoner på brudd som skjer mot slutten av soningen, da slike brudd kan hjemle anstalten rett til å utsette prøveløslatelsen. Dette virker veldig effektivt på innsatte jamfør forsøket med med prøveløslatelse 10 dager før 2/3’s tid. Dette forsøket virket positivt på de innsatte, da svært mange innsatte var opptatt av disse ekstra 10 dagene i fratrekk og oppførte seg bra for å oppnå dette.

2. Isolasjon som refselsesmiddel, spesielt over en lang periode, er en påkjenning og skaper ofte store psykiske problemer og unødvendig aggresjon. Vi støtter derfor forslaget om å oppheve bruk av isolasjon. Lovforslagets § 40 gir tilstrekkelige virkemidler for refs. Det er positivt at utelukkelse fra arbeid og opplæring, avskaffelse av tillegg i tid samt inndragning av dagpenger avskaffes som reaksjon på brudd.

Når det gjelder de konkrete refselsesreaksjoner som er nevnt, stiller vi spørsmålstegn ved ukritisk bruk av det som i dag er den mest vanlige formen for refs, som ikke mange tilfeller også gis automatiske til fangene,-nemlig permnekt i 4 måneder. Ifølge undersøkelser foretatt ved OSLO Kretsfengsel vedr. innsatte som bruker stoff, tenkte ikke én av disse på straffen når de falt for fristelsen og tok noe innenfor murene. Permnekt i slike tilfelle har null preventiv effekt og rammer i mange tilfelle de pårørende, spesielt mindreårige barn under 14 år, som ikke så lett får muligheten til å treffe pappa under disse 4 månedene. I tillegg vil deltagelse i programmer, utdannelse, AA-møter osv. ute rammes, noe vi anser som svært uheldig.

1. KOMMENTARER TIL DE ENKELTE BESTEMMELSER I LOVFORSLAGET.

Generelt

Selv om målsetningen ved utarbeidelsen av lovteksten kan ha vært å skape klarere vurderingskriterier for en avgjørelse etter Straffegjennomføringsloven, inneholder loven fremdeles en rekke uheldige skjønnsmessige uttrykk der skjønn og vilkårlighet kan komme inn. Hovedproblemet i norske fengsler i dag er at det skjer en utstrakt grad av forskjellsbehandling. Dette på tross av det forvaltningsmessige prinsipp om at like tilfeller skal behandles likt. Under en uriktig henvisning til individuell behandling får "trynefaktoren" og vilkårlig maktutøvelse råde. Innsatte som utsettes for dette har få eller ingen virkemidler for å endre på avgjørelser basert på denne formen for skjønn. Vi ønsker derfor en klarere lovtekst.

Forutberegnelighet og rettssikkerhet er 2 stikkord som også har stor vekt når man snakker om klare lovtekster.

Vi peker på en rekke bestemmelser der vage, skjønnsmessige uttrykk er nevnt som avgjørende kriterier for en avgjørelse: § 7 ("utilrådelig pga. sikkerhetsmessige forhold"), §11 ("sikkerhetsmessige grunner"), tilsvarende i § 12 , §§15-16, § 20, § 25,§14 ("negativ innflytelse på miljøet", "nødvendig for å opprettholde ro og orden") med flere. Det må være mulig å erstatte disse uttrykkene med noe mer konkret, slik at "trynefaktoren" ikke blir oppfattet som det viktigste avgjørelsesgrunnlag.

Til § 7 Saksbehandlingsregler.

Det er foreslått muntlig saksbehandling "når praktiske grunner tilsier det". I dag er muntlig saksbehandling et problem fordi en innsatt er en del av et stort system der muntlige beskjeder og meldinger ikke når frem til rette vedkommende. Et muntlig vedtak skaper også problem med hensyn til bevis og etterfølgende klage. Når alle søknader og andre henvendelser skal innom en kontaktbetjent på veien til ledelsen, vil også muntlighet bli en håpløs ordning.

Innsatte får ofte ikke svar på søknader i tide og man har da et problem i forhold til oppfølgning/dokumentasjon. Vi mener Forvaltningslovens vanlig bestemmelse om skriftlighet må gjelde uansett.

Forvaltningslovens vanlige bestemmelser bør også gjelde for den innsattes rett til innsyn. Forslaget innebærer en sterk begrensning i hans muligheter til å sjekke opplysninger som ligger i papirene og derved forsvare seg om nødvendig. Spesielt i "åpne" anstalter, der rykter ofte blir tillagt stor betydning, er dette meget viktig.

Etter § 7 pkt. g) kan sentralforvaltningen og/eller regionsdirektøren uavhengig av de vanlige fristene i forvaltningloven omgjøre et vedtak til skade for en innsatt. Dette er meget betenkelig idet innsatte ikke kan innrette seg etter alle de vedtak som fattes på lokalt eller regionalt nivå.

Til § 9. Taushetsplikten.

Det gis her en generell adgang for enhver ansatt i kriminalomsorgen til å gi fortrolige opplysninger som han har fått fra en innsatt, til politiet eller påtalemyndigheten. Dette er meget betenkelig, spesielt fordi innsatte i varetekt eller under gjennomføring av en fengselsstraff, ofte har behov for å betro seg til sin kontaktbetjent eller andre ansatte. Dette underminerer hele kontaktbetjentordningen og innebærer et alvorlig tillitsbrudd hvis vedkommende betjent "løper til politiet" med opplysningene.

Vi kan ikke se at det er behov for å bryte taushetsplikten melom kontaktbetjent og fange. Denne er i dag total og slik bør den være.

Taushetsplikten innad er slik at hvis en tjenestemann i dag i forbindelse med tjenestemessige oppdrag oppdager planer om rømning, innsmugling av narkotika eller andre ureglementerte forhold, kan han bringe dette videre til ledelsen av fengslet, men ikke til politiet.

Til § 14. Overføring mellom gjennomføringsformer.

Praksis i dag bærer preg av hastevedtak og mangel på etterforskning. En innsatt kan plutselig oppleve å bli hentet på huset/cella og transport tilbake til et verre regime (en annen anstalt) i løpet av få timer. Han gis ikke anledning til å ta kontakt med sin advokat, til å avlegge grundig forklaring, be om vitneavhør av bestemte personer e.l. Rettssikkerheten er med andre ord ikke ivaretatt, på tross av de ofte meget store konsekvensene en tilbakeføring kan ha ( inndragning av frigang, tillitsbrudd, psykiske problemer, ødeleggelse av nettverksoppbygning osv.).

Lovforslaget bør inneholde en bestemmelse om forsvarlig etterforskning og bevisføring før vedtaket gjennomføres. Det bør også inkludere fangenes rettigheter til å kontakte (f. eks. telefonere) sin advokat, JUSS-BUSS e.l. I den forbindelse bør det også vurderes om en eventuell klage skal gis oppsettende virkning, f.eks. at anstaltens daglig leder kan gi en slik oppsettende virkning i de tilfeller der en tilbakeføring har ekstra store skadevirkninger på vedkommende innsatt.

Til § 15 Overføring til mindre restriktivt fengsel.

Vi støtter forslaget om at det skal bli lettere å få progresjon i soningen i form av overføring til mindre restriktivt fengsel.

Bestemmelsen gir ellers et eksempel på et vagt, skjønnsmessige kriterium, nemlig "sikkerhetsmessige grunner", som anstalter på diffust grunnlag kan bruke for å nekte overføring. Uttrykket kan like gjerne strykes idet den påfølgende setningen gir det viktigste og eneste holdbare kriterium, nemlig fluktfaren.

I lukkede anstalter føres en politikk som innebærer at mange innsatte, som for lengst burde ha kommet seg til åpne anstalter, blir holdt tilbake. Dette skjer på tross av 20- 30 % ledig kapasitet på åpne fengsler. Om dette har sammen-heng med bevilgningspraksisen i form av "penger etter belegget", er uklart, men mye kan tyde på det. Vi håper at flere fanger blir overført til åpne anstalter så fort de er klare for det.

Progresjon i soningen er et viktig virkemiddel for rehabiliteringen. Statistikken viser mindre tilbakefall til ny kriminalitet fra åpne anstalter i forhold til lukkede, hvilket tilsier større bruk av åpne plasser.

Når det gjelder tidspunktet for overføring, er det etter vår erfaring ikke vanlig å vente til 1/3 av dommen er gjennomført, før man kommer til en åpen anstalt. Ca. 15 % anses skikket til å begynne rett på åpen anstalt. Det viser seg at rehabiliteringen først kommer ordentlig i gang når den innsatte er blitt vist tillit og har noe å tape på å bryte vilkårene.

Til § 20. Frigang.

Det er positivt at det i lovforslaget ikke er satt av noen tidsmessige krav til soningstid ( bortsett fra oppnådd permtid) før frigang kan tilstås og at formålet er utvidet. Det er da ikke anledning til å sette noen slik begrensning i det kommende fengselsreglementet.

Også her bør uttrykket "sikkerhetsmessige grunner" tas ut.

På bakgrunn av den positive effekten av frigang i rehabiliteringsøyemed og de minimale svikttallene som er for innsatte m/frigang, burde alle innsatte med jevne mellomrom vurderes av kriminalomsorgens ansatte med tanke på frigang . En jobb eller utdannelse som fører til jobb er det viktigste virkemiddel mot tilbakefall til ny kriminalitet etter soningen. Med kr. 300,- på konto og en søppelsekk m/eiendeler ved prøveløslatelsen, sier det seg nesten selv hvor vedkommende havner hen.

Til § 22. Lufting.

Det må vær en menneskerett å få minst en time lufting hver dag. Med de budsjettene som norske fengsler i dag har, kan det ikke være noen unnskyldning for ikke å sørge for dette.

Til § 25. Samarbeidsorganer.

Se pkt. 1.1.

Til § 26. Private eiendeler.

Når det gjelder gjenstander som ka tas inn i anstalten, mener vi at dette må omfatte gjenstander som normalt finnes i norske hjem, så som TV, PC, walk-man o.l. PC er det ikke anledning til å ta med i mange lukkede anstalter, selv om det å lære seg dette verktøyet fremstår som et meget viktig rehabiliteringstiltak med tanke på senere jobb.

Til § 27. Undersøkelse av personer og gjenstander.

Departementet uttalte i forbindelse med "Tiltaksplan or å begrense narkotikabruk i fengslene" at reglene skulle gjelde også åpne anstalter, "dog tilpassset de lokale forhold etter direktørens nærmere bestemmelse" og at det var "meningsløst å bruke kontrollvirkemidler knyttet til inn- og utpasseringer og selve innsmuglingsmulighetene" her. Dette må tas med i det kommende fengselsreglementet.

Fotografering av domfelte ved innsettelsen er ikke lovhjemlet i dag og bør ikke skje uten at han samtykker. Begrunnelsen for å innføre en lovhjemmel er at man ønsker å sikre rett identitet – dette kan gjøres på andre måter, f.eks. fremleggelse av godkjennelse av pass, førerkort e.l.

Til § 29. Undersøkelser for å avdekke bruk eller besittelse av rusmidler mv.

Vi mener at det må foreligger et minimum av mistanke for at slike prøver skal kunne tas, fordi dette tross alt er et nedverdigende inngrep i en persons sfære og oppleves som en slags straff uten at man har begått noe brudd. Vi kjenner til eksempler på at urinprøver tas annenhver dag som "personlig vendetta" mot innsatte som har sagt fra om et eller annet. Et system som ikke bygger på noen form for mistanke før slike prøver kan tas, åpner for mer av denne praksis.

På enkelte anstalter er det blitt praktisert en uhjemlet 4-timersregel vedr. urinprøver. Etter denne regel vil en innsatt som ikke greier å avgi urin før 4 timer har passert, bli å betrakte som uvillig og derfor å ha avgitt positiv prøve. Dette er klart i strid med fengselsloven og den nye § 29.

Til § 31. Besøk.

Denne bestemmelsen omhandler utelukkende kontroll av de besøkende, ikke den innsatte selv. Vi er glad for at departementet har gått bort fra visitasjon av de besøkende som kontrollmiddel.

Når det gjelder den innsatte selv, inneholder ikke lovforslaget - slik heller ikke dagens Fengselslov har - noen hjemmel til generell kroppsvisitasjon ( avkledning eller "stripping"). Forholdet reguleres av lovforslagets § 28 som utelukkende gir hjemmel for undersøkelse av innsatte ved teknisk utstyr eller hund samt § 29 ( urinprøver, spesialtoalett, kroppslig undersøkelse o.l). Fengsler bryter disse regler i dag idet de både foran og etter besøk gjennomfører "stripping" av den innsatte. Fengselsstyret har nettopp i en sak (Ringerike kretsfengsel) presisert dagens regler og innskjerpet praksis der.

Til § 32 Telefonsamtaler.

I lys av Kriminalomsorgsmeldingens vektlegging av den innsattes nettverk og kontakt med familien som ledd i rehabiliteringen, bør gjeldende praksis når det gjelder telefonbruk liberaliseres på lukkede anstalter. Forholdene må legges til rette for at den innsatte kan holde jevn kontakt med sin nærmeste familie og venner. Dette innebærer en utvidelse av antall minutter telefonering og flere telefonbokser.

Hvis det skaper kapasitetsmessige problemer for anstalten, bør dette løses ved å bruke stikkprøvekontroll på samtalene fremfor full overhøring. Det burde være unødvendig at betjenten må ringe opp familiens telefonnummer og "snakke først" for hver eneste gang en innsatt skal ringe hjem. Man kunne bytte ut "i alminnelighet" med "om nødvendig" i lovteksten når det gjelder telefonering i lukkede anstalter.

Til § 33. Permisjon fra fengsel.

Kriteriene og praksis for å få velferdspermisjon og soningsavbrudd skal videreføres i den nye loven. Likevel brukes begrepene "tungtveiende velferdsgrunner" (ny lov) i stedet for "særlige og vektige grunner" (dagens lov) vedr. velferdsperm og begrepene "særlig tungtveiende grunner"(ny lov) i stedet for "vektige grunner" (dagens lov) vedr. avbrudd. De samme begrepene bør videreføres hvis praksis skal videreføres.

Ved innvilgelse av velferdspermisjon bør ikke denne som i dag trekkes av permkvoten, idet formålet med en velferdsperm stort sett er å avhjelpe en vanskelig situasjon hjemme, pga. sykdom, dødsfall o.a.

Etter hvert som en innsatt er kommet inn i permisjonsrutine og har gjennomført de ordinære permisjonene, burde antall døgn pr. år økes gradvis. Dette ivaretar rehabiliteringshensyn ved at den innsatte gradvis bygger opp kontakten med familien, venner og samfunnet for øvrig frem mot løslatelsen.

Til § 36. Fastsettelse av vilkår ved permisjon og straffeavbrudd.

Den praksis som departementet informerer om i høringsutkastet, stemmer ikke med den praksis vi kjenner til. Fengslene sender melding til politiet ved alle ordinære permisjoner, ikke bare i de tilfeller der den innsatte har begått alvorlige forbrytelser, er sikringsdømt eller der særlige omstendigheter foreligger. Lovforslaget skal ikke endre dagens praksis, men denne praksis må altså innskjerpes.

Til § 37. Forebyggende tiltak.

Uansett hva man kaller utelukkelse fra fellesskapet, innebærer dette i realiteten en form for avstraffelse. Etter Menneskerettighetskonvensjonen som Norge har tiltrådt, er det ikke anledning til å bruke kollektiv avstraffelse i fengslene. § 37,siste ledd gir mulighet for utelukkelse av alle eller flere innsatte hvis fengselsledelsen antar at et ubestemt antall innsatte er i ferd med å begå ulovlige handlinger. En slik bestemmelse åpner åpenbart for en form for kollektiv avstraffelse som kan komme i strid med Menneskerettighetskonvensjonen.

Til § 40. Reaksjon på brudd.

Det vises til pkt. 1.3.

Når det gjelder stoffmisbruket i norske fengsler i dag, er straff ikke noe egnet virkemiddel. Straffen har ingen preventiv effekt. Derimot vil et tilbud om behandlingsopphold eller annen hjelp til stoffmisbrukeren kanskje kunne motivere ham til å gjøre noe med sitt problem.

Ved Bastøy LF fikk stoffmisbrukerne og de som brukte anabole steroider sommeren 1999 et "amnesti" hvis de gikk til ledelsen og erkjente sitt misbruk. Det var vellykket i den forstand at 90 % tilstod og slapp enhver form for refs samt at flere av dem ble hjulpet på en eller måte med sitt problem.

§ 40 gir fengselsmyndighetene en anledning til å ilegge refs, men de må ikke gjøre det (jamfør ordet "kan"). Det burde presiseres under bestemmelsen om betinget reaksjon at man også kan belønne tilståelser. En erkjennelse av et stoffmisbruk er første skrittet på en rehabilitering hvis vedkommende blir fulgt opp med hjelp/behandling.

Til § 42. Prøveløslatelse fra fengselsstraff.

Siste ledd i bestemmelsen må fjernes, idet dette reguleres av Utlendingsloven. Utlendingsdirektoratet behandler spørsmål om utvisning og fengselsmyndighetene kan ikke overprøve dem eller stille vilkår som ikke ligger innenfor fengselsmyndighetenes kompetanseområde.

Når det gjelder vilkårene for prøveløslatelse ellers, skal det bl.a. legges vekt på domfeltes adferd under soningen. Rundskrivet fra Fengselsstyret fra oktober 1999 stiller opp en rekke tilleggsvilkår som går utover de som nevnes i loven. Rundskrivet åpner for "trynefaktor"- vurderinger. Praksis må harmoniseres med den nye loven når denne trer i kraft.

Avslutningsvis

Totalbildet når det gjelder forslaget til ny straffegjennomføringslov blir først komplett i det øyeblikk utkast til nytt Fengselsreglement foreligger. En rekke spørsmål vil da komme opp som ikke hører hjemme i en lovtekst. Det er derfor av avgjørende betydning at de samme høringsinstanser får utkast til nytt Fengselsreglement til høring før dette vedtas av departementet.

For øvrig setter vi pris på denne muligheten til å gi uttrykk for våre synspunkter på lovforslaget. "Brukernes" syn bør være av en viss betydning når det endelige forslaget skal utarbeides til Stortinget.

<< tilbake