Utprøving av Dommerledet Narkotikaprogram
Høringsuttalelse fra KROM om utprøving av Drug Court - Dommerledet narkotikaprogram i Norge
16.12.2004
KROM – Norsk forning for kriminalreform har blitt anmodet om å gi en uttalelse til forslaget om utprøving av Drug Court - Dommerledet narkotikaprogram i Norge. Forslaget er utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av representanter fra berørte departementer, Domstolsadministrasjonen, domstolene, påtalemyndighetene, Aetat, Kriminalomsorgen og utdanningssektoren. Dommerledet narkotikaprogram (DN) skal fungere som en alternativ straffereaksjon for tungt belastede rusbrukere, som har en lang rushistorie og har begått gjentagende narkotikarelaterte lovbrudd.
Innledningsvis i høringsnotatet strekes det opp følgende formål med innføring av DN: Redusering av soningskø og ventelisten til det ordinære rehabiliterings- og behandlingsapparatet, og iverksettelsen av et mer forpliktede og motiverende tilbud til det ordinære behandlings- og rehabiliteringsopplegget
Justis- og politidepartementet ber høringsinstansene om å disponere uttalelsen til kapittelinndelingen i rapporten. Det er veldig mye som kunne har vært sagt om enkelt delene i dette høringsnotatet, men KROMs høringsuttalelse er i hovedsak opptatt av mer prinsipielle spørsmål knyttet til forslaget om å etablere DN som et ledd i kampen mot narkotikarelatert kriminalitet, og velger derfor å uttale seg på et generelt grunnlag.
Et gjensyn med straffesystemets rehabiliteringsideologi?
Selv om KROM er grunnleggende enig i at mennesker med alvorlige rusproblemer har lite å gjøre i et fengsel, spesielt når det viser seg at en tredjedel av innsatte soner på bakgrunn av forhold som er knyttet til deres problemer med rusavhengighet,1 er vi kritisk til forslaget om å innføre DN.
At mennesker skal dømmes til behandling høres ut som et ekko av en forgangen tid da rehabiliteringsideologien hersket innenfor norsk strafferett. Datiden ”behandlingstrengende” var fattige mennesker som ble arrestert for alkoholbruk, og som myndighetene med løsgjengerloven i hånden kunne dømme til ”behandling” i form av tvangsarbeid. Det er store fellestrekk mellom datidens målgruppe for løsgjengerloven og dagens målgruppe for DN. Forskjellen er hvilket rusinntak som straffes. I dag er det tungt belastede, injiserende rusbrukere. De er gjengangere i fengsel og har sammensatte og komplekse levekårsproblemer – eller som det blir sagt i høringsnotatet, de fattigste av de fattige. Man snakker med andre ord i hovedsak om en gruppe som befolker rusomsorgens lavterskeltilbud, definert som uten fast bolig og som ikke har klart å nyttiggjøre seg av eksisterende behandlings- og rehabiliteringstilbud, eller står på venteliste til metadon assistert rehabilitering. Som livshjelp. Innføringen av DN der dom, straffegjennomføring og behandling skal altså rehabilitere den enkelte for rusproblemer og kriminalitet. En massiv kritikk mot straffens individualpreventive tenkning, og mot at koblingen mellom rett og helse skapte en uholdbar reaksjonsform, førte til at løsgjengerloven ble opphevet i 1970 (Christie 1985). Det kan her hevdes at i motsetning til løsgjengerloven er deltakelse i DN basert på frivillighet, men som Stein Lillevolden (2004) peker på betyr frivilligheten i denne sammenhengen hva man er villig til å gjøre istedenfor å sitte i fengsel: destruktiv fengselsstraff eller deltagelse i DN.
I tiden etter løsgjengerlovens fall har ruskontroll og rusbehandling fått stadig større plass i kriminalomsorgens straffegjennomføring: kontraktsoning, rusrelaterte påvirkningsprogrammer, livsmestringsprogrammer, nettverksetablering, løslatelsesgruppe, alternativ soning etter straffegjennomføringsloven § 12, behandling som en del av samfunnsstraff, promilleprogram og Stifinnerprosjektet i Oslo fengsel.
Etter KROMs skjønn er innføring av DN nok et tegn på at strafferettens rehabiliteringsidealer er på vei inn igjen for fullt, og bør drøftes i lys av individualprevensjonen og denne tenkningens potensiale for statlig maktmisbruk og kontroll av bestemte grupper i befolkningen, så vel som andre nedarvede farer i den rehabiliterende straffen. KROM etterlyser derfor en større problematisering av koblingen mellom straff og behandling i høringsnotatet, et tema som så vidt behandles i et lite avsnitt på side 21. Arbeidsgruppen uttaler her at DN kan være en uheldig sammenblanding mellom behandling og straff, men konkluderer med at det er det ikke, uten at temaet blir drøftet.
KROM er for det andre kritisk til at tilbudet til tungt belastede rusbrukere knyttes opp til et straffe- og kriminalitetsorientert behandlingssystem (Lillevolden 2004). For etter KROMs skjønn er målgruppen i seg selv et symptom på feilslått narkotikapolitikk. De enorme opphopningene av levekårsproblemer og etablering av tungt rusbruk er også et utrykk for kontrollskader, og at denne gruppen er i vekst1 understreker ytterligere behovet for å tenke nytt, heller enn å tenke mer av det samme.
De siste årene har det skjedd en perspektivendring i forhold til forståelse av narkotika som et sosialt og sammensatt problem. Visjonen om et narkotikafritt samfunn har fått en konkurrerende visjon om skadereduksjon. Det strafferettslige underordnes et sosialt og helsemessig perspektiv med avkriminalisering av bruk og besittelse, tilbud om substitusjonsbehandling, sprøyterom, helsetiltak, sosialt arbeid, bolig og arbeid. En visjon som også har hatt nedslagsfelt innenfor deler av rusomsorgen, spesielt innenfor lavterskeltilbudet. Forslaget om å innføre DN befester strafferettsapparatets grep som premissleverandør for hvordan man skal forstå og håndtere narkotikabruk og brukerne. At straffen skal fremstå som mindre straffende og mer hjelpende, skaper større prinsipielle problemer enn den løser fordi en blander behandlingen inn i strafferettsforfølgelsen og straffen (Boldt 1998).
KROM er for det tredje kritisk til at dommeren skal inngå i en nærmest terapeutisk relasjon til domfelte. Som høringsnotatet peker på er dommerens rolle i ordinære straffesaker begrenset til å fatte avgjørelser om straff på bakgrunn av det som kommer fram under hovedforhandlingen eller i rettsmøtet. Videre skrives det at dommerens rolle i DN ikke vil berøre dommerens konstitusjonelle uavhengighet (s:31). Som Lillevolden (2004) peker på vil dommeren som lovgiver, dømmende og straffegjennomførende person i en og samme sak få en rekke sammenblandede og motstridende roller. Har man ikke her allerede gått utover dommerens konstitusjonelle uavhengighet?
DN krever tett oppfølging og kontroll av den dømte der dommeren skal overvåke det hele. Det er vanskelig å se for seg at dommeren ikke blir en aktivt involvert part i DN på flere nivåer, og vil representere mer enn bare den dømmende myndighet. Dommeren skal ha en betydelig rolle i oppfølgingen av den domfelte i både straffegjennomføringen og rehabiliteringen, og skal bidra til å endre den domfeltes atferd. KROM mener at høringsnotatet i alt for liten grad har problematisert hvordan dommeren som sentral person i DN går ut over sin konstitusjonelle uavhengighet og konsekvensene rundt dette.
Det er også et spørsmål om hvorfor dommeren skal gjøre noe mer enn å være dømmende myndighet? Hva er hensikten med disse nye elementene i dommerrollen? Hvilken rettssikkerhet har den dømte når dommeren får rollen som både dømmende og utøvende myndighet?
KROM har forståelse for at lange soningskøer og fengsler overfylt av mennesker med rusproblemer utgjør et dilemma for justismyndighetene. Men i stedet for å innføre nok et strafferettslig grep overfor mennesker med rusproblemer burde problemet møtes med en seriøs debatt om avkriminalisering av bruk og besittelse, og nedkriminalisering av narkotikaforbrytelser, samt en opprustning av ressursene i den ordinære rusomsorgen. Det betyr ikke at ikke KROM har troen på at noen fanger vil kunne nyttiggjøre seg av tilbudet. Det er snarere slik at vi ser med skepsis på sammenblandingen av rusomsorg og strafferett. Slik vi ser det, bør økonomiske ressurser i stedet kanaliseres i det ordinære behandlings- og rehabiliteringsopplegget. Sosial- og helsedirektoratets (2004) evaluering av medikament assistert rehabilitering viser en nedgang i lovbrudd blant denne gruppen av tungt belastende, injiserende rusbrukere.1 Det illustrerer at ønsket mål kan nås ved å åpne for at flere får medikament assistert rehabilitering og ruste opp tilbudet rundt.
Det er ikke gull alt som glitrer, og at behandlingsdomstoler er i vekst er ingen garanti for at det er et godt system. Drug Court bevegelsen oppsto i USA, og må ses som nok et kapittel i The War On Drugs. Ser man på utviklingen i USA der fangetallet nå er opp i over to millioner med en stigning på en million det siste tiåret, har Drug Court ikke bidratt til tømme fengslene. Det har i stedet bidratt til å gjøre nettet mer finmasket, slik at enda flere mennesker fanges inn i det strafferettslige systemet (Lillevolden 2004). Å innføre behandlingsdomstol er langt på vei et tilbakeskritt, med en uheldig sammenblanding av jus og behandling, kriminalpolitikk og moral, disiplinering og offentlig renovasjon (Lillevolden 2004, Boldt 1998).
KROM vil derfor oppfordre justismyndighetene til å jobbe med mer konstruktive alternativer for å få løst det dilemmaet det er at nærmere 60 % av fangebefolkningen soner for rusrelaterte lovbrud. Det er behov for en seriøs debatt om avkriminalisering av bruk og besittelse, og nedkriminalisering av narkotikalovbrudd, og det er behov for å få overført rusproblemer til helse- og sosialsektor.
1) I det registrerte kriminalitetsbildet viser kriminalstatistikken at i perioden 1991-2002 har anmeldte brudd på legemiddelloven vokst fra 5 711 til 26 410, mens anmeldte brudd på § 162 har i tilsvarende periode økt fra 7 377 til 20 600 (SIRUS 2004). SIRUS-rapporten viser videre at i 2001 var det i underkant av 30 % av fangebefolkningen som til enhver tid sonet for narkotikarelaterte lovbrudd som har en direkte sammenheng med bruk av illegale rusmidler.
2) Sosial- og helsedirektoratets evaluering av legemiddelassistert rehabilitering (2004) viser til at i 1998 ble det anslått at det var mellom 5000 til 8000 mennesker med tunge rusproblemer. I dag anslår man tallet til å være mellom 10 000 til 15 000 tungt belastede rusbrukere.
3) I følge rapporten som er utgitt av Sosial- og helsedirektoratet (2004:41) viser SIRUS-rapporten en nedgang fra 9,0 dager av 30 dager kriminalitet til 2,8 dager av 30 dager kriminalitet. Agder-rapporten viser en nedgang fra 48 fengselsdøgn pr år til 12 fengselsdøgn pr år. Det vises også til at tallene kan være en underestimering da tallene for situasjon etter behandling inkluderer soning av tidligere uoppgjorte forhold.
Kilder:
Christie, Nils (1985): Tvangsarbeid og alkoholbruk. Oslo: Universitetsforlaget
Boldt, Richard, C. (1998): Rehabilitative punishment and the drug treatment court movement Washington University Law Quarterly Vol. 76:1205
Lillevolden, Stein (2004): Drug courts – Dørums nye speeda idé
Samtiden, 2. 2004
Sosial- og helsedirektoratet: Evaluering av legemiddelassistert rehabilitering
Oslo: 03.11.04, Evalueringsrapport: AIM Research Based Consulting
SIRUS-rapporten: Narkotika situasjonen i Norge 2003
Statens institutt for rusmiddelforskning 2004