Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet. Delinnstilling II

1997

NOUs forslaget om nye og utvidete etterforskingsmetoder bygger på mangelfullt grunnlag -
når det gjelder

• beskrivelse av situasjonen og de aktuelle problemens omfang og alvorlighet
• vurdering av andre og nærliggende metoder for å løse de problemene som nevnes
• vurdering av omkostninger ved de nye metodene - ikke minst undergraving av helt sentrale sivile rettigheter - og et brudd med helt sentrale verdier og idealer. Sett i sammenheng kan KROM ikke se at den aktuelle situasjonen på noen måte rettferdiggjør så alvorlige metoder som dem som her er foreslått.

NOU 1997:15 foreslår å utvide adgangen til å ta i bruk metoder i etterforsking av lovbrudd utover dem som fins i dag. Det er selvsagt viktig at politiet gjennom sine etterforskingsmetoder er i stand til å etterforske handlinger som sees som alvorlige problem og trusler mot borgere og samfunn. Utvalget mener at situasjonen nå er endret og blitt så alvorlig at politiet blant annet bør få adgang til å foreta telefonavlytting i større grad enn i dag, romavlytting og at opplysninger fra disse metodene skal kunne gjelde som bevis i en rettssak.

KROM stiller spørsmål ved den beskrivelsen av situasjonen som NOU legger til grunn for sine forslag. KROM mener også at utvalget ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de nye metodenes inngripende karakter og de virkninger de vil få for den enkeltes personvern og på det sivile samfunnet. NOU 1997:15 foreslår å utvide adgangen til å ta i bruk metoder i etterforsking av lovbrudd utover dem som fins i dag. Det er selvsagt viktig at politiet gjennom sine etterforskingsmetoder er i stand til å etterforske handlinger som sees som alvorlige problem og trusler mot borgere og samfunn. Utvalget mener at situasjonen nå er endret og blitt så alvorlig at politiet blant annet bør få adgang til å foreta telefonavlytting i større grad enn i dag, romavlytting og at opplysninger fra disse metodene skal kunne gjelde som bevis i en rettssak.

KROM stiller spørsmål ved den beskrivelsen av situasjonen som NOU legger til grunn for sine forslag. KROM mener også at utvalget ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de nye metodenes inngripende karakter og de virkninger de vil få for den enkeltes personvern og på det sivile samfunnet.

KROM vil kommentere tre temaer i denne innstillingen knyttet til noen av NOU'ens forslag om utvidete og nye etterforskingsmetoder:

1) NOUs grunnlag for sine forslag: Beskrivelse av dagens situasjon.
2) Politiets, domstolers og straffens betydning for å håndtere uønskete handlinger
3) Hensynet til rettssikkerhet

1) Beskrivelse av dagens situasjon.

NOUs begrunnlse for å åpne opp for utvidete etterforskningsmetoder ligger i beskrivelsen av mengde og type lovbrudd i dagens samfunn, slik NOU fremstiller den i kapittel 3 "Kriminalitetsutviklingen mv".

- registrert og faktisk forekomst av lovbrudd
NOU skiller mellom registrert og faktisk kriminalitet i begynnelsen av kapitlet, men denne distinksjonen er bare delvis integrert i den videre diskusjonen, hvor den registrerte kriminaliteten sees som et klart bilde på den faktiske kriminaliteten. NOU henviser til begrensninger og nyanseringer (som nettopp problemene med å bruke antall anmeldte/ferdig etterforskete/ siktete/pågrepne som direkte uttrykk for faktisk forekomst av lovbrudd) som skulle mane til forsiktighet,- men disse oversees når konklusjoner trekkes. (Ett eksempel fins i 6.4.2 hvor spørsmålet om mørketall er nevnt, men like fullt taes oversikt over domfellelser for drap som uttrykk for faktisk økning).

På noen områder kan det nok være rimelig å anta at det faktiske antallet lovbrudd kan ha økt (selv om det strengt tatt er umulig å gi et sikkert svar på dette, blant annet fordi oppfatningen av handlinger og situasjoner endres over tid).

På andre områder er utvalgets betraktninger mindre holdbare. NOU bruker beskrivelser på enkelte områder som eksempler på at kriminaliteten er blitt alvorligere. Her skal noen slike eksempler drøftes nærmere. Når det gjelder lovbrudd som er avhengig av politiets initiativ og innsats som for eksempel smugling og ulovlig omsetting av alkohol eller narkotika, kan en økning like gjerne speile økt politiinnsats som økning i faktisk forekomst av lovbrudd.

Å bruke økning i antall personer som er døde av overdose som indikator på økt narkotika- kriminalitet (som utvalget gjør på s. 13, 23, 31), er enn uholdbar tolking. Økning i overdoser sier selvsagt vel så mye om den livssituasjonen personer som har brukt rusmidler i lang tid er i, for ikke å snakke om manglende helsetilbud til personer i denne situasjonen, blant annet metadonbehandling, som redder liv og øker livskvalitet. NOU er klar over at andre ting enn tilgang på stoff har betydning for dødsfall på grunn av overdose. Men - igjen lar NOU være å legge vekt på et problematiserende moment når konklusjonen trekkes.

I diskusjoner om lovbrudd knyttet til narkotika i Norge og andre land, er det vist til at kriminaliseringen av bruk, besittelse, omsetting og produskjon av bestemte typer rusmidler har ført til økning i lovbrudd (ikke bare gjennom kriminalseringen av handlingene som ville vært et banalt argument), men også fordi kriminaliseringen fører til høye priser og et attraktivt marked for investering og salgsvirksomhet; voldshandlinger i forbindelse med oppgjør; tilløp til samarbeid og organisering av ulovlige virksomheter. (For ordens skyld: KROM ser på bruk av kjemiske rusmidler, også alkohol, som et problem for enkeltpersoner og samfunnet. Det diskusjonen dreier seg om kriminaliseringens mulige fordeler og omkostninger.) Det er sjelden kriminalisering fører til lovbrudd i så stor grad som på dette området.

Det hadde vært rimelig om NOU hadde bragt inn disse kjente momentene når de søker å gi en god og rimelig beskrivelse av situasjonen som grunnlag for diskusjon om rimelige metoder for å håndtere vanskelige samfunnproblem. Etterforskingsmetoder må selvsagt også sees i forhold til alternative virkemidler (se p. ii). Å bruke antall anmeldte voldtekter som indikator på økt mengde voldtekter og at "kriminaliteten er blitt verre" er heller ikke holdbart. På dette området er mørketallet stort, ikke minst når det gjelder voldtekt hvor offer og gjerningsperson er kjente, samboere osv. En øking i antall anmeldte voldtekter kan like gjerne være et tegn på at ofrenes posisjon er styrket, som en øking i faktisk forekomst. Dette er elementær kunnskap blant dem med praktisk kjennskap til feltet. Det er mildt sagt overraskende at et utvalg med så nær tilknytning til politi og påtalemyndighet ikke har bragt denne kunnskapen inn i diskusjonen.

- tall over tid
Flere undersøkelser (Olaussen 1995 a, b) har vist at en ikke ubetydelig del av økingen i registrert kriminaliteten, kan føres tilbake til endring i måleapparatet, som registreringsrutiner og innføring av STRASAK. Dette tilsier blant annet at økningen i ferdig etterforskete drap fra 1950 til i dag også speiler endring i registreringsrutiner, og ikke uten videre kan brukes som et tegn på en dramatisk øking i alvorlige voldslovbrudd. Dette er kunnskap som er lett tilgjengelig og burde vært innarbeidet i NOUs beskrivelse.

- lovbruddenes kvalitet
Verre er det at NOU ikke diskuterer hvilke typer lovbrudd statistikken fanger opp - og om dette er de samme som utvalget mener fordrer nye etterforskingsmetoder på en tilfredsstillende måte.

Utvalget nevner lovbruddstyper som de anser det aktuelt å bruke nye metoder for å etterforske: blant annet gjengkriminalitet, organisert kriminalitet, mc-kriminalitet, narkotikalovbrudd, spritlovbrudd, seksuelle overgrep mot barn og barnepornografi. Hvor stort problem utgjør disse lovbruddstypene - definert ut fra omfang?

NOU bruker kriminalstatistikken for å finne svar på dette, og beskriver utviklingen i registrerte lovbrudd. Men utvalget tar ikke opp til drøfting kvaliteten av lovbruddene i kriminalstatistikken - i forhold til de aktuelle lovbruddstypene. (Utvalget gir en oversikt over voldslovbrudd begått av mc-medlemmer og har på dette punktet dokumentert lovbrudd over en 12-årsperiode (s. 41-42), men heller ikke dette er drøftet i forhold til mengde registrert kriminalitet. Et raskt blikk viser at disse lovbruddene i liten grad vil påvirke kriminalstatistikkens tall, blant annet fordi disse lovbruddene er begått i andre land.)

Som det nå er, kan det se ut til at NOU bruker den statistiske beskrivelsen av lovbrudd som et underforstått argument for at det har vært en økning i den type lovbrudd som ansees å berettige nye politimetoder. Men om utvalgets beskrivelse skulle berettige en konklusjon på dette området, måtte det være at kriminalstatistikkens tall i det store og hele speiler den vanlige, tradisjonelle kriminaliteten - som etterforskes med vanlige etterforskingsmetoder.

Utvalget nevner at det kan være at de registrerte lovbruddene i stor grad er de tradisjonelle lovbrudd. Men igjen - bringes en innvending opp i argumentasjonen, slik at innvendingen for ordens skyld er nevnt - men uten at den tillegges vekt når konklusjonen trekkes. Det er med andre ord en glipp i NOUs argumentasjon når det gjelder premiss: beskrivelse av kriminaliteten utfra kriminalstatistikken - og konklusjonen: den tanken at nye lovbrudd er svært utbredt og krever nye etterforskingsmetoder.

NOU kan selvsagt si at "vi, som politifolk og påtalemyndighet, vet at disse lovbruddene fins og er alvorlige problem". Og det er nettopp det som gjøres, utvalget viser til politiets erfaringer. Men hvorfor da bringe inn kriminalstatistikken? Uansett utvalgets hensikt: I NOUs fremstilling fremstår kriminalstatistikkens tall som et slags vitenskapens gissel for et argument av helt annen karakter: nemlig politiets og påtalemyndighetens observasjoner og erfaringer.

De lovbruddene som utvalget mener berettiger nye etterforskingsmetoder forekommer. Men vi vet ikke i hvor stor grad. Dermed er et viktig moment i diskusjonen om nye etterforskingsmetoder skal bli tatt i bruk eller ikke, ikke klargjort.
To temaer i beskrivelsen av kriminalitetsbildet trenger mer detaljerte kommentarer. Det ene gjelder seksuelle overgrep mot barn, det andre vold.

- overgrep mot barn
Kapittel 3.3.8 "Sedelighetskriminalitet" er spesielt lite klargjørende i sin analyse og dermed dårlig egnet som grunnlag for forslag til tiltak.

Her blandes flere kort i fremstilling og argumentasjon: Igjen ser vi at NOU viser til kriminalstatistikkens tall for å beskrive omfanget av problemet, blant annet når det gjelder incest. Også på dette punktet er det store mørketall, blant annet fordi overgriper og barn ofte er kjente. Endringer i antall anmeldte incestlovbrudd, henger sammen med mediaoppmerksomhet og endringer i motiv/mulighet for å anmelde, fremfor endring i faktisk forekomst.

Utvalget skriver om bruk av barnepornografi som om det var en klar linje fra dette og til overgrep. Det kan nok tenkes at det i noen tilfeller er slik, som i det tilfellet NOU nevner (s. 39). Men samtidig er det åpenbart at det antallsmessig store problemet når det gjelder slike overgrep mot barn er voksne som barnet kjenner (se f.eks. årsrapport fra Seksjonen for seksuelt misbrukte barn (Arbeiderbladet 2.9.97): "Ofte befinner overgriper seg i barnets nærmiljø, og til og med i nærmeste familie", og "far er den personen som oftest peker seg ut som overgriper"). Så om NOU virkelig ville gjøre noe for å hindre seksuelle overgrep mot barn, er det helt andre tiltak og metoder som etterspørres enn å åpne for telefonavlytting og tilgang til annen privat kommunikasjon.

Nå kan man selvsagt argumenter for at produksjon og omsetting av barnepornografi bør etterforskes og pådømmes. Men det er ikke dette som gjøres til tema i dette avsnittet. Temaer og argumenter blandes slik at forekomsten av seksuelle overgrep mot barn gjøres til et argument for å overvåke elektronisk kommunikasjon.
Nå kan NOU si at det er viktig å hindre ethvert overgrep mot barn. Men målet om å hindre ethvert overgrep mot barn er urealistisk. Samtidig har det virkning på diskusjonen om virkemidler og etterforskingsmetoder. Ved å sette opp"etterhvert overgrep er et overgrep for mye" som mål, er det duket for en endimensjonal diskusjon om midler: det blir bare spørsmål om hva som virker i kampen for å etterforske eller forebygge overgrep.
Vi har sett det samme før: Det var slik det gikk i diskusjonen om lovbrudd som har med narkotika å gjøre: målet om et narkotikafritt Norge, narkotikafrie fengsler osv., innskrenket perspektivet i diskusjonen til bare å gjelde virkemidlers effektivitet. Det bidro også til å senke debattnivået betraktelig slik at enhver som satte spørsmåltegn ved sterke virkemidler, ble ansett som suspekt, som "å være for narkotika". Fremfor at man får løftet frem det som er den viktige problemstillingen: hva er det man kan vinne ved ulike typer virkemidler - og: hva er omkostningene ved dem; og så veie disse forhold mot hverandre gjennom en respektabel diskusjon.
Det er neppe NOUs hensikt å skape et slikt debattklima som vi har på narkotika-politikkens område. Men virkningen vil bli slik om man setter seg som mål og som premiss for diskusjonen om virkemidler at ethvert overgrep skal hindres, koste hva det koste vil.
KROM vil peke på at det er viktig å vurdere virkemidler ikke bare i forhold til effektivitet, men også i forhold til verdier - som rettssikkerhet og individets integritet - slik det er lange tradisjoner for i norsk rettspraksis. Dette vil også kunne åpne for en nyansert diskusjon når det gjelder mål og midler.

- voldslovbrudd
Også i beskrivelsen av voldslovbruddene sier utvalget at denne typen lovbrudd har økt og blitt mer alvorlig. Som nevnt ovenfor er det svakheter i denne beskrivelsen når det gjelder bruk av kriminalstatistikken og spørsmålet om de alvorlige lovbruddstypene NOU mener berettiger nye etterforksingsmetoder faktisk har bidratt til den den registrerte kriminaliteten i nevneverdig grad.

Her skal et par ting i fremstillingen kommenteres nærmere.
På s. 30 viser NOU til en forskningsrapport som tar opp registrert vold i Oslo i 1988. Det er ikke gitt referanse til denne, men KROM antar at det dreier seg om Nina Jons bok: "Bak kriminalstatistikkens koloner. Om registrert voldskriminalitet i Oslo." KS-serien nr. 3-94. Institutt for kriminologi. Denne boka tar for seg ferdig etterforskete forbrytelser i Oslo i1988. NOU referer at bruk av redskap i voldssakene var 21%. Dette stemmer med undersøkelsen.

Videre sier NOU: "Det som derimot er en klar tendens, er økt bruk av kniv eller annet farlig redskap som ledd i voldsutøvelse." Jons bok fra 1994 gir ikke grunnlag for å si noe om endring, ettersom den bare tar for seg 1988.

Et senere arbeid av Jon, en upublisert rapport "Et forstørret voldsbilde. En analyse av Oslovoldens utvikling på 1980-tallet", levert Justisdepartementet forsommeren 1997, gir grunnlag for å si noe om endring i voldens karakter fra 1982 til 1988. Denne undersøkelsen viser at det er skjedd en øking i registrert vold (fra 829 ferdig etterforskete forbrytelser mot liv, legeme og helbred i 1982 til 1.600 i 1988) og alvorlig vold definert som legemsbeskadigelser, fra 96 i 1982 til 315 i 1988 (fra 6 grove legemsbeskadigelser i 1982 til 7 i 1988). Om alvorlighet defineres ut fra handlingens karakter, for eksempel bruk av redskap, viser det seg at andelen er temmeligkonstant, ca 20%. Bruk av kniv, som NOU nevner, er økt fra 6% til 7% av alle voldshandlingene, det vil si fra ca. 50 til 112 i absolutte tall. Samtidig har bruk av kniv på offentlig sted gått ned fra 2/3 til 1/3 av disse sakene. Redskap omfatter, i følge Jon, ulike typer ting, som kan være både alvorlige og lite alvorlige. I denne delen av fremstillingen burde NOU gjengitt konkrete opplysninger og kilde for sin konklusjon om kniv og redskap.

En av konklusjonene i Jons arbeid fra 1997 er at den økningen i registrerte legemsbeskadigelser fra 1982 til 1988, til en viss grad speiler en faktisk øking. Men også en endring i kategorisering: De voldshandlingene som førte til alvorlig skade (som er definert konkret i undersøkelsen), ble i 1988 langt oftere registrert som legemsbeskadigelse enn i 1982. (Av alle voldshandlinger med alvorlig skade (angitt konkret i undersøkelsen) var det en langt større andel som ble definert som legemsbeskadigelser i 1988, enn i 1982).

Hvor alvorlig dette skal ansees for å være er selvsagt et skjønnsspørsmål. KROM mener at en øking i alvorlige voldshandlinger ikke bør undervurderes, men heller ikke overdrives. Den type vold vanlige folk er utsatt for, er vold i forbindelse med week-end og fester, i hjem og mellom familiemedlemmer. For å minske denne typen vold, trengs andre typer virkemidler enn de nye etterforskingsmetodene. Et viktig bidrag til et lavt voldsnivå i Norge, er blant annet en erkjennelse av at vold er et unntak i de aller fleste sammenhenger og miljøer. (Dette er også synspunkter som har vært hevdet fra politi og KRIPOS i andre sammenhenger.) Det fins enkelte voldshandlinger og -hendelser som er alvorlige. Men folk flest i Norge i dag er i liten grad utsatt for vold, og en stor del av den volden som forekommer blir begått innen avgrensete miljøer (mc-klubber; miljøer som omsetter narkotika; gjenger). Når spørsålet om bruk av nye og utvidetet etterforskingsmetoder skal vurderes, er handlingenes omfang vesentlig. Det er også relevant når vurderingen av andre virkemidler enn politi, dom og straff skal vurderes.

2) Politiets, domstolers og straffens betydning for å håndtere uønskete handlinger

Fremstillingen i NOU kan gi inntrykk av at utvalget tar for gitt at politi, domstoler og fengsel er det beste botemiddel i kampen mot organisert kriminalitet, narkotikalovbrudd og alvorlig vold.

Det er påfallende at ikke andre type tiltak er trukket inn i diskusjonen.
Om man ønsker å få bukt med økonomisk kriminalitet, kan det tenkes en rekke tiltak. Som NOU beskriver, er noe av den økonomiske kriminaliteten, hvitvasking av penger osv, knyttet til drift av restauranter. På dette området fins det viktige virkemidler å ta i bruk, for eksempel en nøyere kontroll med restaurantenes økonomi kombinert med strengere betingelser for bevilling; samt en endring av den ordningen man kan kalle en statlig subsidiering av restauranter gjennom moms-ordningen for salg av øl. Dette er forslag som er under vurdering - og som avgjort burde vært tatt med i en diskusjon om et bredt spekter av muligheter for å minske mulighetene for økonomisk kriminalitet

Men NOU tenker i liten grad på hvilke samfunnsmessige forhold, som f.eks. økonomiske strukturer, som øker eller minker risikoen for ulike typer lovbrudd. Dermed får NOU heller ikke øye på tiltak som kan vær vesentlige - ved siden av politimetoder.

NOU vil fortsatt bekjempe narkotika ved hjelp av kontrollapparatet. Også på dette punktet hadde det vært på sin plass å se etterforskingsmetoder i et større perspektiv: og også drøfte andre virkemidler som er i bruk i dag for å minske forekomsten av bruk og omsetting. På dette feltet er det særlig aktuelt å vurdere betydningen av å gå inn med tunge politimetoder - fremfor å se narkotika som et meget sammensatt og komplisert sosialt fenomen, som politi, domstoler og fengsel i bunn og grunn står ganske hjelpeløse overfor.

Det samme gjelder MC-lovbrudd. Også her er perspektivet preget av at politiet ser dette utelukkende som et kontrollproblem. Andre typer tilnærminger som har vært i bruk i senere tid, er ikke nevnt som relevante: som for eksempel mekling er ikke tatt med i vurderingen.

ved å unnlate å ta opp andre nærliggende virkemidler, blir ikke nye etterforskingsmetoder diskutert innenfor en realistisk sammenheng.

3) Hensynet til rettssikkerhet

I diskusjoner på dette området hører både spørsmål om praktisk betydning/ effektivitet og og verdier/rettssikkerhet/anstendighet. NOU tar opp momenter innenfor begge disse dimensjonene: både hensynet til effektivitet (som ikke tas opp i dette avsnittet). Og hensynet til verdier, eller rettssikkerhet som er det uttrykket NOU bruker.

NOU konkretiserer rettssikkerhet til to hensyn:
- at mistenkte som er uskyldige ikke bør utsettes for inngripen i privatlivets fred.
- Og at andre, uskyldige pårørende, bekjente osv. rundt en mistenkt, heller ikke bør utsettes for dette.

Disse to konkretiseringene er viktige. Men flere gjenstår å nevne:
- det fins grenser for hva vi tillater oss å gjøre overfor den som er mistenkt (som det er grenser for hva vi gjør med den som er funnet skyldige og dømt.)
- betydningen av denne typen tiltak for samfunnet forøvrig.

Ved å åpne for etterorskingsmetoder som romavlytting og utvidet adgang til telefonavlytting står vi overfor muligheter som undergraver vesentlige verdier og sider ved samfunnet som ivaretar den enkelte borgers integritet og personvern.

Det er et vesentlig skritt å åpne for romavlytting (som også inkluderer avlytting av samtaler på offentlig sted), ikke minst fordi den begrensning som nå legges på denne metoden (mistanke om lovbrudd med 10 års strafferamme) i neste omgang kan medføre at metoden utvides til også å gjelde andre lovbrudd. Det er nettopp denne typen utvikling vi ser eksempel på i denne NOUen når det gjelder forslaget om å utvide adgangen til telefonavlytting.

NOU skriver flere steder at dette er en meget inngripende metode. Det foreslås derfor også tiltak og vises til antakelser somn vil begrense bruken.

NOU argumenterer med at romavlytting er så kostbart at dette vil begrense seg selv. NOU kan her ikke ha vurdert den tekniske utviklingen i senere år, som peker i en retning når detgjelder en rekke tekniske og elektronisk utstyr: de blir stadig billigere og stadig enklere å ta i bruk. Dette er en meget spinkel beskyttelse mot bruk av metoden.

Det foreslås å innføre det kontradiktoriske prinsipp ved å bringe inn en advokat. Det er lite sannsynlig - ut fra erfaringer fra forhørsrett osv. at en advokat vil få avgjørende innflytelse på det vedtaket som fattes. I de aller fleste sakene som politiet bringer inn for varetektsfengsling, følger dommeren politiets innstilling. Det er ingen ting som tyder på at ikke situasjonen vil bli slik i saker som gjelder romavlytting også.

4) Utvalgets sammensetning:

Det er vanskelig ikke å kommentere utvalgets sammensetning. På grunn av de forslag til nye etterforskningsmetoder som foreligger, og det inngrepet som dette kan risikere å få for enkeltindivider, burde utvalget bestått av en bredere gruppe som kunne representert og ivaretatt den andre partens interesser, det enkelte individs rettsvern, som nødvendigvis vil komme til å bli rammet. Det er svært betenkelig at utvalgtes sammensetning i dag utelukkende representerer politi- og påtalemyndighet. Dette gir unektelig assosiasjoner i retning "bukken og havresekken". Denne mangelen ved utvalget preger beskrivelse og forslag, hvor utvalget etter KROMs mening ikke øyner omfanget av betenkelighetene ved de nye etterforskingsmetodene som foreslås.

Konklusjon

NOUs forslaget om nye og utvidete etterforskingsmetoder bygger på mangelfullt grunnlag - når det gjelder
- beskrivelse av situasjonen og de aktuelle problemens omfang og alvorlighet
- vurdering av andre og nærliggende metoder for å løse de problemene som nevnes
- vurdering av omkostninger ved de nye metodene - ikke minst undergraving av helt sentrale sivile rettigheter - og et brudd med helt sentrale verdier og idealer.

Sett i sammenheng kan KROM ikke se at den aktuelle situasjonen på noen måte rettferdiggjør så alvorlige metoder som dem som her er foreslått.

<< tilbake