Tilbake Til Samfunnet?
Tilbake Til Samfunnet?
Kartlegging, Vurdering Og Forslag Til Tiltak for Styrking Av Oppfølgingsarbeidet I Fengselsundervisningen.
16.06.1997
Tanken om å styrke muligheter for oppfølging av undervisning for fanger slik at utdanning og opplæring ikke avbrytes ved endringer i soningssituasjon, løslatelse osv., er i utgangspunktet positivt. Men samtidig byr slike ordninger også på problemer og dilemmaer som kan gjøre tiltakene problemfylte - fordi undervisning og fengsel tilhører to ulike områder/ institusjoner i samfunnet, med hver sine samfunnsoppgaver og tenkemåter og oppfatninger av hva som er fornuftig.
Til Statens utdanningskontor i Hordaland
Tanken om å styrke muligheter for oppfølging av undervisning for fanger slik at utdanning og opplæring ikke avbrytes ved endringer i soningssituasjon, løslatelse osv., er i utgangspunktet positivt. Men samtidig byr slike ordninger også på problemer og dilemmaer som kan gjøre tiltakene problemfylte - fordi undervisning og fengsel tilhører to ulike områder/ institusjoner i samfunnet, med hver sine samfunnsoppgaver og tenkemåter og oppfatninger av hva som er fornuftig.
Undervisning og det å tilegne seg kunnskap kan sies å ha to viktige kjennetegn. Tradisjonelt og i prinsippet er det et fellesrom som er åpent for alle, hvor deltakelse er uavhengig av hvem du er, og alle slags sosiale kjennetegn. Tanken er at undervisning og det å tilegne seg kunnskaper og innsikter er et gode og et mål i seg selv, slik alle kulturelle virksomheter er det. Og samtidig at undervisningen skal tilføre kvalifikasjoner slik at eleven og studenten skal bli i stand til å utføre et arbeid.
Undervisning skiller seg dermed fra virksomheter i fengslet: det handler ikke om sikkerhet og kontroll av samme karakter og i samme grad som i et fengsel. Undervisning skiller seg også fra de ulike typene kurs som fengselsvesenet har satt i gang i senere tid og som retter seg mot den enkelte fange med tanke på at han eller hun skal forandre seg i retning av lovlydig atferd. Undervisning har et bredere og mer åpent formål for sin virksomhet og er ikke siktet inn mot et slikt svært avgrenset formål som fengslet er det.
Om man tar dette som utgangspunkt, kan man tenke seg at en vesentlig utfordring er å passe på skillene mellom undervisning og fengsel, slik at disse ikke blir uklare - og spesielt at undervisningen ikke blir et underbruk av fengslets og tilsynsordningens mål og oppgaver.
Men det er dette som ser ut til å ha skjedd i utredingen
"Tilbake til samfunnet?"
Utredningens materiale
Utredningen tar utgangspunkt i fem eksempler på tiltak som er rettet mot fanger, løslatte eller personer som ansees å være i faresone for bruk av rusmidler og å begå lovbrudd. Den bygger også på en spørreskjemaundersøkelse fra fengslene hvor svarprosenten var lav.
Enkelte momenter
i) Utredningen legger vekt på at utdanningen må lede frem til yrker hvor det er realistisk å få arbeid. Dette må gjelde undervisning og opplæring innenfor og utenfor fengslet. På dette punktet er Krom enige med utvalget og ser det som positivt at dette momentet er uttrykkelig nevnt.
ii) Undervisningen i fengsel og oppfølging fremstilles som om den skal være fullstendig integrert i og underlagt kriminalvesenets mål, som er reduksjon av kriminalitet, ved at undervisningen skal sees i sammenheng med andre tiltak rettet mot fangen, som inngår i soningsplanen. Og soningsplanen er utformet ut fra fengselsvesenets mål: reduksjon av kriminalitet. Det går frem av St.prp.nr. 1 (1994-95) hvor regjeringen sier:
"er det viktig å synliggjøre at andre samfunnsinstitusjoner som skoleverk, sosialomsorg, helsevesen og arbeidskraftmyndigheter har et medansvar for å yte de tjenester de etter lovgivningen er pålagt og derved bidra til å motvirke tilbakefallet blant straffedømte" (s. 5,6).
Dette blir fulgt opp i kapittel 6 hvor det står:
"Bare når opplæringen inngår som ett av mange elementer i et helhetlig opplegg siktet inn mot fremtiden for den innsatte, har skolen sin viktige og meningsfulle plass i det nødvendige oppfølgingsarbeidet" (s. 45).
Det er forståelig at man i en slik utredning understreker at målet med undervisning er å gi yrkesutdanning, slik det gjøres. Det er også forståelig at man i en vurdering av undervisning i fengslet tar opp spørsmålet om hva fengslet ser som mål med straffen, og at undervisningen må sees som ett av mange elementer i et mer helhetlig opplegg. Men det er ikke forståelig at skolefolk ikke understreker undervisningens særtrekk og egenverdi - som ikke bare er å videreformidle kunnskaper, men også utvikle studentens evne til refleksjon over seg selv og samfunnet, glede over å tilegne seg kunnskaper og nye tenkemåter osv. Nettopp for fanger må det være viktig at denne siden ved undervisningen løftes frem. Og nettopp i vår tid med sine enkle og entydige krav om effektivitet, er det viktig at kulturinstitusjon som skole løfter frem mot-idealer.
Det interessante hadde vært om utredningen hadde tatt opp til diskusjon hvordan skolen - også som kulturell institusjon - kunne overleve i fengslet i dag. Det skulle vært mulig å hente erfaringer fra lærere og fanger på dette punktet.
Det problematiske ved å underlegge opplæring, undervisning og kunnskaper fengslets mål om rehabilitering, er at denne virksomheten forankres og rettferdiggjøres utfra et mål om redusert kriminalitet, fremfor å forankre det i en formell rettighet utfra at ingen er fradømt retten til tilgang til opplæring. Eller man kan forankre det i en mer generell human verdi om at det å få lære er en rett for alle i vårt samfunn, uansett om de sitter i fengsel eller ikke.
iii) Men om det kulturelle elementet er fraværende, er sosialpedagogiske tiltak tilstede, rettet mot botrening, livsmestring osv. (s. 54 og beskrivelse av prosjekter i kapittel 3). Det er positivt at læring ikke lenger er ensbetydende med å lese, skrive, regne, men også omfatter praktiske ferdigheter.
iv) Slik noen av oppleggene presenteres, ser det ut til at undervisningen trenger enda en grenseoppgang, over mot behandlingstiltak. "Sluseprosjektet i Skien" (s. 12 ff.) har avgrenset sin virksomhet i forhold til behandling og sier "En del områder krever omfattende terapeutisk intervenering; dette overlates til psykiatrisk ungdomsteam" (s. 13). Det må være klokt å lage klare skiller mellom undervisning og behandling. Men dette skillet er mer uklart i punktet ovenfor hvor det står: "I en viss grad tar prosjektet også i bruk forsterkning som i atferdsterapeutisk tilnærming" (s. 13). Undervisning/behandling er ikke uttrykkelig tematisert i kapittel 6 hvor utvalgets forslag presenteres. På dette punktet kunne det vært hensiktsmessig med en klar avgrensing mellom undervisning og opplæring på den ene siden og behandling på den andre.
v) KROM har merket seg arbeidsgruppens synspunkter når det gjelder å ta i bruk Arbeidsmarkedsetatens tilbud om attføring for såkalt yrkeshemmede:
"En større gruppe av de innsatte i fengslene har som følge av kriminalitet og rusmiddelbruk, en så avvikende atferd at de har store vansker med å fungere i skole og arbeidsliv."
På denne bakgrunn hevdes det at "...en stor gruppe av elevene i fengselsundervisningen som sosialt, evt. medisinsk yrkeshemmet i lovens forstand." (s. 35)
Vår første innvending er at det er ingen grunn til å legge skjul på det faktum at fengselsoppholdet i seg selv påfører den enkelte store skadevirkninger som f.eks. deprivasjonsskader/isolasjonsskader i tillegg til en rekke tapserfaringer (Se bl.a. Hammerlin). Skadevirkninger av fengselsoppholdet må også kunne brukes som argument overfor ulike etater for å få innvilget stønader.
Det foreligger ingen form for automatikk i at noen av Arbeidsmarkedsetatens attføringstiltak innvilges dersom man er sosialt, evt. medisinsk yrkeshemmet i lovens forstand. Vi ønsker dessuten å påpeke den lite konsise betegnelsen: sosialt, evt. medisinsk yrkeshemmet i lovens forstand. Ingen av begrepene yrkeshemmet, sosialt yrkeshemmet,eller medisinsk yrkeshemmet er omtalt i Folketrygdlovens bestemmelser. Derfor kan vi ikke se at det er korrekt å ha som utgangspunkt i det videre arbeidet med oppfølging av løslatte at de er sosialt, evt. medisinsk yrkeshemmet i lovens forstand.(Vår uth.) Imidlertid er vi kjent med at Arbeidsdirektoratet har laget flere definisjoner av begrepene yrkeshemmet og sosialt yrkeshemmet. Begrepene brukes i informasjonsskriv fra Arbeidsmarkedsetaten i ulike sammenhenger og med ulikt innhold. Derimot er begrepet medisinsk yrkeshemmet et ukjent begrep.
Det er fortsatt opp til det enkelte trygdekontor og saksbehandlerne der å avgjøre om den enkelte fyller de generelle inngangsvilkårene for yrkesrettet attføring; skade, sykdom eller lyte. Deretter overføres saksbehandlingen til Arbeidskontoret som skal vurdere og ta stilling til kravet. Hvis arbeidskontoret kommer til at ingen tiltak er hensiktsmessig og/eller nødvendig som yrkesrettet attføringstiltak for vedkommende, avslås kravet. (Rundskriv fra Arbeidsdirektoratet - PB0566) Det er derfor et faktum at den enkelte saksbehandlers tolkning, vurderinger og utøvelse av skjønn er avgjørende hvorvidt yrkesrettet attføring anses som hensiktsmessig eller nødvendig i hvert enkelt tilfelle. Denne vurderingen er avgjørende for hvorvidt den enkelte kommer over i kvalifiseringsfasen (aktive tiltak), eller om søkeren tilbakeføres til trygdekontoret.
Om personer som evt.karakteriseres som sosialt yrkeshemmede heter det fra Arbeidsdirektoratet at: "I vurderingen av enkeltpersoner skal arbeidskontoret vektlegge de samme forhold som ved vurdering av yrkesmessig attføring....Høvelig arbeid, Er yrkesrettet attføring hensiktsmessig, er yrkesrettet attføring nødvendig..."(Arbeidsdirektoratets rundskriv om samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten og sosialetaten 10.03.95) Finansiering av attføringshjelp for personer med en medisinsk diagnose (skade, sykdom eller lyte) finansieres gjennom folketrygdlovens kapitler og gir den enkelte en større grad av rett til ytelser og tiltak. Derimot blir alle arbeidsmarkedstiltak for såkalt yrkeshemmede (uten medisinsk diagnose) finansieres over Statsbudsjettet, med de, ofte store, begrensninger det setter for den enkelte når det gjelder retten til konkrete tiltak.
vi) Spørsmål om bruk av rusmidler er også tatt opp. De ulike prosjektenes tilnærming beskrives. I kapittel 6 sies det "Rusmisbruk og kriminalitet er uforenlig med planens målsetting, og brudd på planen må medføre at den "skriver seg ut" av opplæringstilbudet" (s. 48). Dette åpner for tolkninger: Hva vil "rusmisbruk" si? Hvilke praktiske følger vil det få å skrive seg ut av opplæringstilbudet?
Det er beklagelig at utredningsgruppa benytter et så upresist begrep som "rusmisbruk". Det å anvende begrepet "rusmisbruk" indikerer at det også eksisterer en "rusmisbruker". I dette tilfellet elever i oppfølgingsklassene. Begrepene "misbruk" og "misbruker" bidrar til å sette et begrepsmessig kvalitativt skille mellom "misbruker" og "bruker", et skille som det i virkeligheten er vanskelig å dra. Generelt er det snakk om gradsforskjeller og variasjoner både over tid og fra situasjon til situasjon. Det mest korrekte vil derfor være snakk om "bruk" av rusmidler.
Noen dilemmaer på dette punktet er ikke tatt opp av utvalget, på den ene siden er det klart at det å være beruset av alkohol eller narkotiske stoffer ikke kan kombineres med opplæring. Men en annen ting er hvordan man takler dette problemet. Hvis man ser det slik at noe av fangenes/tidligere fangenes problem nettopp er bruk av rusmidler, blir det paradoksalt at nettopp dette skal føre til at man "skriver seg ut". I en annen sammenheng står det også at fangen ikke kan dyttes ut før det er sørget for nytt opplegg. Det kunne vært interessant om utvalget istedetfor hadde diskutert de tankene som brukes i forbindelse med Stifinnerprosjektet på Oslo kretsfengsel hvor det å bryte med avtalen og bruke stoff ikke fører til relegering, men til diskusjon av hva man nå bør gjøre. Det er klart at dette ikke er noe lett problem, men løsningen fra utvalgets side fremstår som litt for lettvint.
Etter det vi er kjent med har enkelte KIF-kontorer tatt i bruk urinprøve som ledd i kontrollen av personer på prøve, også knyttet opp til avtaler med personen under tilsyn. Undervisningstilbud (f.eks. KIF-skolen i Sør-Trøndelag) bør ikke koples opp til slike betingelser. For det første fordi undervisning bør gis på like vilkår for folk enten de er i og utenfor kriminalmyndighetens ansvar. Og for det andre fordi slik kontroll ikke har hjemmel i loven. I dag er det slik at adgangen til å foreta urinprøve er hjemlet i Fengselsloven § 30a og bare kan foretas av fengselsmyndigheter. Statens Helsetilsyn har i rundskriv (IK-27 og IK-28 24. juli 1995) understreket at: "Urinprøvetaking anses å være et inngrep av så inngripende karaktr at det ikke kan skje uten positiv hjemmel i lov, dersom pasienten ikke selv samtykker."
vii) Utvalget mener at dagens krav om bolig og økonomi for å kunne delta på spesielle tilbud, nok skal gjelde, men at dette ikke kan være fangens ansvar, men må bli arbeidsgruppas ansvar. Dette ser KROM som en fornuftig og rimelig forslag, ettersom det er vanskelig å ordne slike ting, mens man sitter i fengsel, og det kan også være vanskelig for en som nettopp er løslatt.
viii) Spørsmålet om oppfølging gjelder ikke bare tiltak etter at soningen er slutt, men også under soningen. Utvalgets utgangspunkt er: I forhold til skole- og opplæringssituasjonen vil en viktig oppgave ved opplæringen i anstalt være å plassere elevene på den riktige anstalten med de riktige skoletilbudene, også med tanke på senere arbeid. (S. 35) Ett problem er at fanger plutselig flyttes fra et fengsel til et annet. For noen betyr dette et brudd i undervisning og oppfølging ofte av lang varighet og en rekke praktiske problemer (se f.eks. Brorson i "Jeg er dømt, men til hva?" rapport fra LO, Fengselstjenestemennenes fagforening og FOs seminar oktober 1995).
Problemet med overflyttinger av fanger og dermed også elever i fengselsundervisningen, er et økende problem, til tross for at problemet ble påpekt allerede for 7-8 år siden:
"Det er innlysende at når så mange elever får skolegangen sin avbrutt, får det store konsekvenser for eleven selv, for lærerne med hensyn til gjennomføringen av undervisningen, og for miljøet i klassen. Mange påbegynte skoleopplegg blir ødelagt. Det får konsekvenser for motivasjon og interessse for videre skolegang. Undervisningen blir dyr og til liten nytte for de innsatte." (RVO fra en kartlegging i fengselsundervisninga 89/90.)
Av i alt 662 skoleplasser i fengselsundervisninga ble tilsammen 561 elever overflyttet til annen anstalt i 1990. 121 av dissse ble overflyttet pga. disiplinærtiltak fra fengselets side. Det totale antall fanger som ble overflyttet til andre fengsler i 1990 var 1583 menn og 56 kvinner. I 1996 ble 2066 domsinnsatte menn og 66 kvinner overført til andre anstalter (Kilde: R. Kristoffersen KRUS). Hvor mange av disse som var deltaker i undervisning, er ikke oppgitt. Årsakene til overføringene blir ikke statistikkført.
ix) KROM er skeptisk til at oppfølgingsklassene skal ha noe forebyggende ansvar, jfr. bl. a. side 48: "Det må slik åpnes for at ungdom som etter "sakkyndig vurdering" er i faresonen med hensyn til rus eller kriminell løpebane, også kan bli tatt inn, med de forbehold og begrensninger som alt er nevnt."
KROM er av den oppfatning at oppfølgingsklassen har en verdi i seg selv. Den behøver ikke å ha annet ansvar enn å sørge for at elevene mottar den undervisningen som er forespeilet dem. Ideen om å innlemme ungdom som ikke har samme behov for oppfølging sammen med nylig løslatte fanger, harmonerer, etter KROMs synspunkt, dårlig med: I forhold til den løslattes fritid blir det viktig i oppfølgingen å etablere et sosialt nettverk som kan erstatte den tidligere kontakten med de "belastede miljøer". (S. 35) KROM ser behovet og nytten av det sistnevnte utsagnet, men forstår ikke hvorfor de unge som er i faresonen med hensyn til rus eller kriminell løpebane, også har krav på å få etablert et sosialt nettverk utenfor "belastede miljøer" - noe et miljø bestående av nylig løslatte fanger muligens vil kunne karakteriseres som av "unge i faresonen".
x) Arbeidsgruppen har som utgangspunkt at det er viktig å utvikle "langsiktige kvalifiseringsplaner med tilhørende kontraktsopplegg mellom søker og de involverte etatene." s. 42 og side 44:
"Allerede i en tidlig fase av soningen må det derfor inngås gjensidig forpliktende avtaler mellom den dømte og kriminalomsorgen som skisserer de ulike tiltak i tilbakeføringen og hva som forventes av partene, og hvilke konsekvenser brudd på avtalen medfører."
KROM er av den oppfatning at utgangspunktet med gjensidig forpliktende samarbeidsavtaler mellom fangen og de involverte etatene, i teorien er god. Desverre har det vist seg i praksis at ulike former for samarbeidsavtaler mellom enkeltpersoner og det offentlige, i realiteten ikke er verd noe som helst. Ofte er slike avtaler ikke juridisk bindende og ofte er de ensidig utformet; det er som regel den enkelte fange, elev, klient, pasient som pålegges å utføre arbeidsoppgaver, tester etc. KROMs spørsmål i denne sammenheng blir i hvilken grad det offentlige også kan bli sanksjonert hvis det offentlige ikke utfører sin del av avtalen f.eks. på grunn av manglende økonomi eller manglende motivasjon?
Arbeidsdirektoratet har instruert sine ansatte på arbeidskontorene bl.a. slik:
"Ved hver samtale skal det tas utskrift av planen, og denne skal signeres av arbeidssøkeren og saksbehandleren. En slik formalisering av avtalen er ikke juridisk bindende. I tilfeller hvor gjennomføringen av planen er forbundet med usikkerhet er det meget viktig at saksbehandleren ikke formulerer seg som om det gis garantier. Det bør presiseres når den ledige sikter mot f.eks. et AMO-kurs, at dette forutsetter en ledig plass"..........
"For å vurdere om en handlingsplan er realistisk, må en vurdere den lediges individuelle ressurser og eventuelle begrensninger......Den lediges motivasjon for å nå målet må trekkes inn i vurderingen av planens holdbarhet. (Retningslinjer for bruk av individuelle handlingsplaner for arbeidsledige - Pb. nr. 0646 A-direktoratet juli 1995)
xi) Blant fangene er det grupper som kunne vært nevnt spesielt i denne sammenhengen. En av dem er kvinner som utgjør ca 4% av alle det daglige antall fanger. Selvom utvalget legger vekt på at soningsplan osv skal tilpasses den enkeltes lovbrudd og situsjon forøvrig, er det likevel nødvendig å se på de muligheter som faktisk fins for fangene i de ulike fengslene. Tilbudet til kvinnelige fanger har vært dårligere enn tilbudet for menn både når det gjelder arbeid, fritid og opplæring, og tilbud til kvinnelige fanger vært i stor grad vært preget av et svært tradisjonelt syn på kvinnerollen. Men ofte vil en tradisjonell kvinnerolle være lite aktuelt for kvinnelige fanger. Opplæring og utdanning vil derfor kunne bli en mulighet til å finne andre posisjoner og virksomheter enn de vanlige tradisjonelle. Det hadde vært interessant å fått kjennskap til utvalgets vurdering av muligheten for å tilpasse utdanning til den enkelte når det gjelder kvinnelige fanger og også oppfølgingstiltak som kan være realistiske både når det gjelder den enkelte person og yrkeslivet.
Spørsmål om gutter/jenter, kvinner/menn tas opp ett sted i utkastet, i beskrivelsen av dagskolen i Bergen som ønsker seg "blandet elevgruppe", som de forklarer slik:
"Skolen ønsker en "blandet" elevgruppe - det vil si elever med ulik bakgrunn og av begge kjønn. En slik sammensatt gruppe har etter skolens erfaring vist seg å være langt ,mer gunstig enn å samle domfelte i "rene" gutteklasser" (s. 10)
Kvinner og jenter skal være sosiale hjelpere for mennene og hjelpe til å myke miljøet. Det kunne kanskje vært et moment å spørre seg hvordan dette tar seg ut fra kvinnenes synsvinkel. Kanksje det hadde vært for kvinnene å ha sin egen klasse og gruppe? (Erfaringer fra Sverige med kvinnegrupper i fengsel kan tyde på at dette er et spørsmål vel verdt å vurdere. (se for eksempel Karen Leander: Fängelse som socialkontroll och som könskontroll. I: Rapport fra NSFK's 38. forskerseminar 1996).
xii) Et tema som ikke er gjort tydelig og diskutert uttrykkelig, er spørsmålet om skolen kan komme til å fungere som en utvidet soningstid. Når en person er ferdig med soningen og fortsetter innenfor oppfølgingsordningen, vil det være viktig at de krav, regler og refselsesmetoder er lik de som gjelder i skolen ellers. Hvis ikke vil oppfølgingstiltakene etter at straffen er sonet kunne fungere som en forlengelse av straffetiden. Det samme gjelder for de som er i "faresonen" og tas inn i spesielle klasser som en form for forebyggende tiltak. Dette er et kjent dilemma når det gjelder tiltak overfor lovovertredere; blandingen av straff og behandling/opplæring, av hjelp og kontroll.
xiii) Problemet ved å blande hjelp/opplæring og kontroll knytter seg blant annet til spørsmål om rettssikkerhet. Om en instans har adgang til kontrollmidler, er det samtidig viktig at hensyn til rettssikkerhet blir ivaretatt. Det er også aktuelt i forbindelse med hvem som får plass eller stenges ute. Kriteriene bør være klare. Tilgang til undervisning og opplæring bør ikke inngå i fengslets belønnings- og refselsessystem, men vurderes utfra de kriterier som brukes innenfor skole og universitet.
xiv) Tiltakene er bygget opp etter en modell som er klart individrettete. Det kan ha sine fordeler at det er nær og faste kontakter mellom fengslets ansatte og fangene. Samtidig kan det bli slik at et eventuelt fellesskap fangene i mellom får små muligheter til å utvikle seg. Ut fra tanken om at fengslet fungerer som en forbryterskole, kan dette sees som positivt. Men samtidig er det åpenbart at fangesamfunnet kan ha en viktig positiv betydning for fangene, hvor man hjelper hverandre, og hvor fangene samlet sett kan ta opp sider ved soningssituasjonen som det er viktig at fengselsledelsen blir oppmerksom på, men som det er vanskelig å ta opp om man står alene.
xv) Hvis de foreslåtte prosjektene blir igangsatt, er det avslutningsvis to ønsker fra KROM:
a) At deltakerne i prosjektene slipper fengselsvesenets kontroller/razziaer i skolesituasjonen.
b) At deltakerne i prosjektene, i langt større grad enn i dag, rekrutteres gjennom oppsøkende virksomhet fra ansvarlige i fengselsundervisningen.