Tiltaksplan for å Begrense Narkotika I Norske Fengsler
Høringsuttalelse Om Utarbeidelse Av Tiltaksplan for Å Begrense Narkotikabruk I Fengslene
Forslag Til Tiltak Fra Justisdepartementet
22.01.1998
KROM ser det som positivt at Departementet legger vekt, ikke bare på kontroll- og straffetiltak, men også på det som kalles positive tiltak (p. 3, s. 13-17) Men samtidig vil vi peke på at spørsmålet om narkotikabruken i fengslene har vært oppe en rekke ganger i de senere år, både i form av planer iverksatt av myndighetene og i form av medieomtale.
Tyngdepunktet har etter vårt syn ligget på stadig mer restriktive tiltak. Såkalte positive tiltak har vært nevnt og utviklet, men det er de negative, restriktive tiltakene som dominerer. På en rekke konkrete punkter er fengselspraksis blitt innstrammet.
Til
Kriminalomsorgsavdelingen
Justisdepartementet
pb 8005 Dep
0030 Oslo
Uttalelse fra KROM om
Utarbeidelse Av Tiltaksplan for Å Begrense Narkotikbruk I Fengslene - Forslag Til Tiltak.
uttalelse gitt 21.1.1998
KROM vil takke for invitasjonen til å delta i høringen om utarbeiding til denne tiltaksplanen.
Departementets følgebrev av 13.11.97 viser til stortingsvedtak av 5.11.96 hvor Stortinget ber om tiltaksplan fra regjeringen "for å få bukt med den utstrakte narkotika-omsetningen i fengslene", og til til uttalelser i St.prp.nr. 1 (1997-98) som tar opp Departementets eget arbeid på området.
Departementet ønsker forslag til tiltak, både positive og kontrollerende, og setter opp 7 spørsmål som de ønsker besvart. Departementet har også utarbeidet utkast til tiltaksplan i 4 hovedpunkter. Departementet gir en gjennomgang av dagens kontrolltiltak, med vekt på hjemler i lov og reglement.
KROM ser det som positivt at Departementet legger vekt, ikke bare på kontroll- og straffetiltak, men også på det som kalles positive tiltak (p. 3, s. 13-17)
Men samtidig vil vi peke på at spørsmålet om narkotikabruken i fengslene har vært oppe en rekke ganger i de senere år, både i form av planer iverksatt av myndighetene og i form av medieomtale. Tyngdepunktet har etter vårt syn ligget på stadig mer restriktive tiltak. Såkalte positive tiltak har vært nevnt og utviklet, men det er de negative, restriktive tiltakene som dominerer. På en rekke konkrete punkter er fengselspraksis blitt innstrammet. Likevel har, etter hver innstramning, narkotikabruket vært betraktet som like stort eller større, og kravet om yttterligere innstramninger har fulgt med stor forutsigbarhet.
KROM ser det videre som positivt at Departementet ser faren i at oppmerksomheten rettes for mye mot bruk og omsetting av bestemte kjemiske rusmidler slik at andre og vesentligere vanskeligheter kan komme i bakgrunnen (s. 1). KROM mener at nettopp dette har skjedd, både innenfor fengslene og utenfor.
Omsetting og bruk av kjemiske rusmidler - et problem; MEN PÅ HVILKE MÅTER OG HVOR OMFATTENDE?
KROM tar sitt utgangspunkt i at omsetting og bruk av bestemte typer kjemiske midler på mange måter er uønsket fordi det kan øke vanskeligheten for den som bruker slike stoffer - og for den som setter seg i gjeld til andre på grunn av kjøp. KROM har dermed samme utgangspunkt som Stortinget og Departe-mentet. Men KROM mener samtidig at:
• situasjonen rundt bruk og omsetting av ulovlige kjemiske rusmidler krever en langt bredere og mer nøyaktig beskrivelse enn den som foreløpig foreligger.
• at forslag til tiltak bør forankres i en slik bredere og mer realstisk beskrivelse.
• at verdier og menneskelige hensyn bør gjøres uttrykkelige i drøftingene og bringes inn i avveiingene i langt større grad enn Departementets utkast så langt har gjort.
Spørsmålet bør reises om all den kontroll som finnes, særlig i lukkede anstalter, er i overensstemmelse med vår norske humanistiske tradisjon som vi viser til internasjonalt og i høytidelige stunder. Vi mener at Departementet i den endelige tiltaksplanen må reiserdette spørsmålet i full bredde, og drøfte forholdet mellom det voldsomme kontrollnivået på den ene siden og vår humanistiske tradisjon på den annen.
KROM vil i denne uttalelsen om og vurderingen av tiltak rette mot bruk av kjemiske rusmidler i fengslene, legge vekt på en bredere og grundigere beskrivelse av situasjonen og også verdier og menneskelige hensyn.
1) Kommentarer til "3.0 POSITIVE TILTAK"
KROM vil foreslå at disse tiltakene nevnes først i planen.
Departementet har delt positive tiltak inn i:
1) aktiviteter rettet mot rusmiddelbruk og
2) aktiviteter som indirekte tenkes å ha betydning for rusmiddelbruk.
Blant tiltak rettet direkte mot rusmiddelbruk nevnes opplysning. KROM vil støtte denne typen tiltak.
Det er ikke nevnt uttrykkelig under avsnittet om hvordan man kan begrense bruken av anabole stereoider, men tanken er vel at opplysning også er relevant på dette området. KROM vil foreslå at man på dette området kontakter Norges idrettsforbund for å få kjennskap til deres erfaringer og kunnskaper når detgjelder opplysningsvirksomhet på området; at man ber folk som har erfaring fra idrett som trenere, funksjonærer eller aktive utøvere om å komme inn i fengslene og orientere om kortsiktige og langsiktige virkninger av anabole stereoider.
Nå er erfaringer om opplysningskampanjer og -virksomheter når det gjelder bruk av stoffer blandet. Noen ganger er de budskapene avsender har sendt ut som opplysning - blitt oppfattet av mottaker som den rene skrekkpropaganda. I disse tilfellene har kampanjene bidratt til å øke avstanden mellom personer som bruker stoffer og dem som skal veilede/hjelpe/kontrollere. Det er viktig at opplysninger utformes slik at de er realistiske - og ikke minst har som sitt underliggende budskap - ikke å moralisere og skremme - men å opplyse og hjelpe. KROM skulle anta at på dette området også fins det mye relevant og viktig kunnskap og erfaring blant fanger, blant tidligere stoffbrukere, blant helsepersonell og betjenter - som det vil være hensiktmessig å ta i bruk.
Det aller viktigste må være å åpne for samtaler og diskusjon som er slik at personer som bruker stoff får en opplevelse av å få "sagt det som det er" - og så få en videre diskusjon på dette grunnlaget (et eksempel på opplysning egnet som utgangspunkt for samtale vil være filmen "Store gutter gråter ikke", se også Trond Henriksen 1995).
Departementet nevner narkotikarelatert opplæringskurs i regi av KRUS (s. 14). Slik dette er beskrevet ser det ut til å dreie seg først og fremst om den detektivmessige siden av saken. KROM vil foreslå at man i denne opplæringen også legger vekt på andre sider ved den situasjonen personer er i, som bruker stoff i fengsel.
KROM vil støtte Departementets vurderinger slik de kommer frem i p. 3.1. Generelle tiltak. Det er viktig å sette i gang tiltak som letter det presset og den isolasjonen frihetsberøvelse bringer med seg. Det er et mål i seg selv å minske fengslets nedbrytende virkninger (slik også Fengselslovens § 14 sier) - og det er rimelig å anta at det minsker behovet for å bruke rusmidler. KROM vil gi sin støtte til tiltak nevnt under punktene 3.7 til 3.10. (Noen av tiltakene nevnt under p. 3.6 reiser spesielle problemer, men vi vil la dem ligge i denne runden.)
KROM ser det som positivt at man opprettholder Stifinner'n ved Oslo kretsfengsel/Tyirlistiftelsen (s. 15, 16). KROM ser det også som meget positivt at det er satt i gang tiltak for å bygge opp sosiale nettverk for fanger, som forberedelse til løslatelse.
Når det gjelder kontraktsoning viser Departementet til en rapport fra 1993 og forslag som er nevnt der. KROM vil i denne sammenhengen peke på et par forhold som gjelder kontraktsoning:
• det må være viktig å sørge for at kontraktsoningsplasser først og fremst går til personer som ser det slik at de har stoffproblemer og ønsker hjelp til å minske og få kontroll med sin bruk av rusmidler gjennom de rammene kontraktsoning gir. Det er en uheldig bruk av dette tiltaket om praksis fører til at fanger som i utgangspunktet ikke bruker ulovlige rusmidler, fyller opp disse plassene.
I tråd med dette vil vi nevne:
•• at inntaks- og uttakskriterier bør vurderes slik at kontraktsavdelingene virkelig fanger opp dem det har noen hensikt å ha på kontrakstavdelinger. KROM har merket seg at brudd på betingelsene i følge reglementet fører til utelukkelse og straff. Dette ser for oss ut til å springe ut av en lite innsiktsfull tankegang og å være lite hensiktsmessig. Det er også en ganske annen oppfatning av det å bryte betingelsene enn den man anvender i Stifinnern. Her er tanken at når folk er på dette programmet, er det nettopp fordi de har et stoffproblem. Da kan man vel ikke vente stort annet enn at de en og annen gang kommer i skade for å bruke rus. Her står man ved en skillevei: Skal dette så føre til at de lukkes ute fra det programmet som er ment å hjelpe folk til å få kontroll, minske eller slutte med å bruke rusmidler? Eller skal det brukes som tegn på at programmet så avgjort må sees som fortsatt meget relevant for personen?
KROM gir sin støtte til den tankegangen som nå brukes av Stifinnern når det gjelder brudd på betingelser: her trengs en ny sjanse!
Forøvrig mener KROM at i en vurdering av kontraktsoningen bør man også legge til grunn fangenes erfaringer, synspunkter og vurderinger.
••• bruk av kontrakt reiser også et annet spørsmål: hvor mye av tilbudet til fangene når det gjelder arbeid (ganggutt), undervisning og opplæring; deltakelse i fritids-aktiviteter og fellsskap; besøk og permisjoner - skal knyttes til kontrakt (og gjøres avhengig av ren urin, se nedenfor hvor dette også tas opp)? Og hva bør være minstestandard for enhver fange uansett bruk av stoff eller ren/ikke ren urin?
Bruken av kontrakt bringer opp et prinsipielt spørsmål som er knyttet til bruken av "differensiert soning" mer generelt: hvor mye goder skal lastes inn som belønninger i bestemte programmer - og hva er minstestandard som vi uansett bør tilby enhver fange? KROM ser det som meget viktig at det ikke utvikles et altfor stort forskjeller mellom på den ene siden en fasade med relativt gode soningsvilkår for en del av fangene - og så en bakgård med tunge soningsvilkår for kanskje flertallet av fanger, som også vil være dem som i utgangspunktet har det vanskeligst.
Departementet viser til overføring til annen institusjon etter Fengselslovens §12. Også her savnes opplysninger om antall personer, antall overføringer, antall soningsdøgn i andre anstalter; for hvilke grupper av fanger, til hvilke typer institusjoner. Hvordan er tendensen - er det en øking eller minking i bruk av denne muligheten? Hvordan ser fanger på dette - ønsker de overføringer eller ikke? Hvordan ser voktere, direktører og Fengselsstyret på dette? (Det er heller ikke særlig mye informasjon om dette i St.prp.nr. 1 for de siste årene.)
Slike opplysninger ville gitt mulighet for å gi kommentar og synspunkter på ordningen.
KROM mener at fengselsmyndighetene bør vurdere å sette i gang metadonprogram for fanger som ønsker å rette oppmerksomhet og krefter mot andre ting enn bruk av rusmidler.
2) Kommentarer til "1.1 BESØK OG VISITASJON"
KROM deler Departementets oppfatning når det gjelder kontroll av besøkende (p. 1.2.4, s. 6): KROM ser det slik at de kontrolltiltak som Fengselsvesenet i dag råder over når det gjelder kontroll av besøkende må ansees tilstrekkelige.
Gjennom tilgang til opplysninger fra Strafferegisteret og SSP kan Fengselsvesenet skaffe seg opplysninger om den besøkende og Fengselsvesenet har adgang til å nekte besøk om man finner grunn til det. Man kan også bruke metalldetektor på besøkende og politiet kan tilkalles ved mistanke om ulovlige besittelser.
Forslag om kontroll og visitasjon av besøkende til lukket anstalt
Forslaget er hentet fra NOU 1988:37 "Ny fengselslov". Forslaget går, så langt KROM kan forstå, at man i tillegg til den kontrollen som er i dag gjennomgang av vesker, forbud mot å bringe inn mat og drikke; og kontroll av personer med metalldetektor - også vil innføre kroppsvisitering, det vil si kontroll av kroppens utside.
I sin argumentasjon viser NOUen til at tollvesenet (overfor reisende) og fengselsvesenet (overfor fanger) har adgang til å foreta visitasjoner. Det vil si at forvaltningsmyndighet utenom politiet med dagens lovverk kan foreta slike kontroller. Og så brukes dette som argument for at fengselsvesenet bør få adgang til å foreta liknende kontroll også av besøkende.
• MISFORSTÅTT oppfatning og bruk av likhetstanken
Dette er en form for argumentasjon som KROM ikke kan følge. Vi mener denne argumentasjonen bygger på en misforstått oppfatning av likhetstanken. At en myndighet har fått utvidet sin kontrollmyndighet overfor sivile borgere i noen bestemte situasjoner kan ikke uten videre ansees som argument for at annen myndighet skal få tilsvarende myndighet overfor borgere i andre situasjoner.
En slik argumentasjon strider mot grunnleggende tenkemåter i en rettsstat.
KROM tar som sitt utgangspunkt at sentrale anliggender for en rettsstat er å beskytte statens borgere mot overgrep og onder fra andre borgere og fra staten. Samtidig skal sivile borgere behandles likt og rettferdig.
Men tanken om likebehandling gjelder goder, for eksempel tildeling av bevillinger, tillatelser av forskjellig slag. Goder bør det bli mest mulig av og ingen bør forfordeles. Likhetstanken er et egnet prinsipp når det gjelder goder.
Men ikke når det gjelder onder. Dem bør det vær minst mulig av. Og vi prøver å begrense mengden onder og holde dem i sjakk. Slik er det også med onder i form av kontroller og straffer. Og forslag om nye eller utvidete kontroll- og straffemetoder bør og blir derfor grundig gjennomtenkt og vurdert i hvert enkelt tilfelle.
Det blir en form for meget enkelt tenkt regel-generalisering å si at om et onde (kontroll og straff) er innført på ett område (for eksempel når det gjelder folk som passerer grensen) - så må de uten videre også kunne brukes på andre områder (for eksempel når det gjelder folk som vil besøke noen i fengsel).
Om vi skal se oss selv som rettsstat må vi selvsagt vurdere hvert enkelt område, hvert enkelt tilfelle og finne ut hva som kan være av mulig gevinst ved nye eller utvidete kontrollformer og restriksjoner - og hvilke omkostninger, praktisk/økonomisk, menneskelig og verdimessig forslag om nye eller utvidete kontrollordninger fører med seg.
Det er ikke for mye forlangt av en rettsstat å ta denne diskusjonen for hvert område. Tvert i mot, det må være et minstekrav.
Det blir sagt i diskusjonen at når et prinsipp er brutt - for eksempel at når én myndighet utenom politi har fått adgang til kroppsvisitering - så må det være fritt frem for andre liknende myndigheter utenom politi.
Også dette er et argument som faller på sin lettvinthet og urimelighet. Det strider da også mot vår måte å tenke på i andre sammenhenger. For om en norm, et prinsipp eller en lov er brutt - og det er åpnet for et onde - så sier vi ikke: "ok! Her har vi et eksempel på at normen er brutt - nå er det fritt fram for enhver. Gjerdet er revet - en gang for alle!"
Tvert i mot, vi gjør hva vi kan for å bygge opp igjen gjerdet, gjenreise standarden, verdien, normen, loven - og sier: "Selvom en har brutt verdien, skal den gjelde likevel!" Så selvom et prinsipp er brutt (ved innvilget unntak eller regelbrudd), må vi selvsagt vurdere for hvert enkelt av andre områder og tilfeller om prinsippet likevel skal gjelde.
Det kan heller ikke være hensikten bak likhetstanken at den skal gjelde myndigheter som utøver kontroll over andre - slik at når tollvesenet er innvilget et kontrollmiddel (kroppsvisitering av reisende som krysser grensen) og fengselsvesenet (overfor fanger) - så skal dette utfra likhetstanken gjelde også fengselsvesenet i deres adgang til kontrollmidler overfor besøkende. Likhetstanken gjelder overfor sivile borgere når det handler om tildeling av goder.
Denne tanken som går ut på at når en myndighet har fått tilgang på kontrollmetoder på enkelte områder, ja så er det bare er å utvide unntaket til å gjelde langt videre områder - finner man også i NOU 1997:15 "Etterforskingsmetoder for bekjempelse av kriminalitet. Delinnstilling II". Tanken er at når et prinsipp er brutt - så er det bare å utvide kontrollbruken på alle områder man ser som tilnærmet like. I NOU 1997:15 er denne tankegangen blant annet brukt som argument for å utvide adgang til telefonavlytting, utvidet bruk av overskuddsinformasjon osv. Disse forslagene er ennå ikke behandlet i Stortinget.
At denne typen argument er brukt i NOU 1997:15, mener KROM ikke på noen måte kan brukes som argument eller legitimering for at det også skal brukes av Departementet på forhold om gjelder besøkende i fengsel.
KROM vil på det sterkeste advare mot å gå inn på denne typen argumentasjon som vi mener bryter med helt grunnleggende prinsipper i rettsstaten.
• forutberegnelighet?
NOU 1988:37 mener at lovhjemmel vil øke forutberegnelighet. Heller ikke dette argumentet kan KROM se at har noe for seg. Om det er spørsmål om opplysning til borgere - er neppe Norges Lover det beste virkemiddel man har. Og overfor en avgrenset gruppe som besøkende til fengslete skulle det være mulig å gi opplysning, skriftlig eller muntlig, om de kontrolltiltak som fengslet kan ta i bruk overfor besøkende.
• preventivt?
NOU 1988:37 anfører også som grunn at lovhjemlet kontroll vil virke preventivt på forsøk fra besøkende på å smugle ulovlige ting inn til fanger. Etter KROMs oppfatning er det ingen grunn til å tro at en lovhjemmel vil virke mer preventivt enn det å gi besøkende opplysning om de foreliggende kontrollmulighetene.
• hensyn som taler mot kontroll/visitering av besøkende
KROM vil si seg fullt ut enig i de argumentene Departementet nevner under dette punktet.
Vi vil gjerne føye til enda et punkt: Kontrolltiltak overfor pårørende fører også til at fangene selv sier til pårørende at de ikke ønsker besøk - fordi de ikke orker at foreldre, barn, ektefelle skal utsettes for de påkjenningene og ydmykelsene slike kontroller innebærer.
I en rapport som om virkningene av innstrammingene i 1989 slik fanger ved Oslo kretsfengsel avd. B opplevde det (IEG 1990), sier 1/6 av dem som besvarte (ca 75% av fangene) at de hadde nektet å ta imot besøk grunnet besøksinnstrammingene (s. 12). Inger Thoen sier: "Innsatte avviser besøk svært ofte pga følelsen av skyld for personkontrollen [overfor pårørende]" (s.st. s. 30).
Se også vedlagte notat fra KROM om kontroll av besøkende, Vedlegg 1.
Spørsmål om bruk av hund på besøkende tas opp senere.
• kontroll av andre?
KROM merker seg at det ikke foreligger noe konkret forslag om kontroll av andre som ferdes ut og inn av fengslet - enn besøkende (i tillegg til fanger). Depatementet viser her til NOU 1988:37.
Vi ser dette som interessant - og som et uttrykk for den erkjennelsen at kontroll i form av metalldetektor, klær- og kroppsvisitering, hund osv. innebærer påkjenninger i form av mistanke og ydmykelse osv. i så stor grad at det ikke blir prioritert.
Departementet ber om synspunkter på tiltak som innebærer at enkelte besøkende blir gjort oppmerksom på mulighet for visitasjon - og om samtykke til dette - der fengsels-vesenet anser det nødvendig. Om den besøkende ikke gir sitt samtykke, vil besøket kunne avvises.
En slik ordning kan føre til at folk som ønsker å besøke en slektning eller venn i fengsel vil la være - fordi den besøkende ikke vil orke å la seg kroppsvisitere - uansett om innsmugling har vært aktuelt eller ikke. Det er også sannsynlig at fanger vil i til sine pårørende at de ikke ønsker besøk, fordi de ikke vil utsette dem for den ydmykelsen en slik kroppsvisitering uvegerlig innebærer.
Dette forslaget reiser også spørsmål om rettssikkerhet og hvor sikre politiets opplysninger er, om det er disse som skal ligge til grunn for fengslets krav om kroppsvisitering.
Ingen grunn til utvidete kontrolltiltak overfor besøkende
KROM støtter Departements vurderinger på dette punkt: Det er ingen grunn til å utvide adgang til kontroll av besøkende i forhold til de regler som i dag gjelder.
De gir den adgang som er nødvendig for å kunne utføre en streng nok kontroll med besøkende.
Argumenter om adgang til mer omfattende kontrolltiltak - som visitasjon av inneklær og kropp - må vurderes i forhold til to hensyn:
i) vil dette øke muligheten for å hindre innsmugling i forhold til dagens ordninger?
ii) kan dette tiltaket forsvares sett i forhold til verdier som ivaretar menneskelige hensyn: ydmykelse og nedverdigelse av den besøkende - og den økte isolasjonen dette vil føre til for fanger?
Svarene på disse to spørsmålene er klart, etter KROMs oppfatning:
En eventuell utvidet adgang til å bruke kontrollmidler vil knapt gi noen gevinst sammenliknet med dagens kontrollformer. De vil også medføre kvalitativt sett helt nye og omfattende ydmykelser og nedverdigelser for pårørende. Dette vil slå inn i fangens situasjon og øke hans isolasjon og minsket kontakt med familie.
Spørsmålet er heller det motsatte - om dagens regler er så strenge at de fører til unødig isolasjon av fanger, fra pårørende.
Erfaring fra innstrammingene i 1989 viser dette. I IEG-rapporten (1990) sier fanger: "Jeg synes det er utrolig ydmykende å strippe etter besøket. Det er vanskelig for meg å stå naken foran voksne mennesker. Kroppsvisitasjonen påvirker hele atmosfæren under besøket. Jeg greier ikke å slappe av,fordi jeg vet at jeg må kle av meg" (s. 10). "Jeg føler avsky ved at jeg må strippe etter besøket, det er utrolig nedverdigende, men jeg kan forstå at ledelsen ønsker å stoppe innføringen av narkotika … " (s. 11)
3) Kommentarer til "2.0 ØVRIGE RESTRIKTIVE TILTAK"
Punktene 21. til og med 2.8 lister opp de kontrollmuligetene fengslet har overfor fanger, som anses spesielt relevant i forhold til narkotika.
Kontrollene er rettet mot fangens omgivelser: cella og andre rom, klær og fangen selv, kroppen.
Kontrollene er rettet mot kommunikasjon i form av brev, telefonsamtaler, samtaler ved besøk; mot ting og klær - som kan undersøkes av deteksjonsspray, mennesker og hunder; og mot kroppens utside og innside. Det siste kan kontrolleres gjennom ulike metoder: mekanisk undersøkelser inne i kroppen, fotografering i form av røntgen; ved kontroll av personer når kroppen foretar sine tømminger; og av slikt som kommer ut av kroppen: pust, urin, avføring, oppkast.
Det er ikke lite.
Man må kunne si at den oversikten Departementet på nøkternt vis gir, viser at dagens ordninger er svært omfattende om man nå tenker på hvilke områder av livet kontrollen er rettet mot og hvilke metoder som stilles til rådighet i reglement og i praksis.
Det er for mye. Det er forgjeves. Og det er uanstendig.
Departementet beskriver, som sagt, dagens kontrollmetoder og angir deres hjemmel i lov og reglement, de legger ikke opp til noen vurdering av dagens kontrollmetoder. Men de nåværende ordningene så vel som forslag om nye metoder bør vurderes i forhold til to kriterier:
- virker disse tiltakene, er de effektive, har de noen hensikt?
- er de forenlige med verdier vi setter høyt og med vårt samfunns selvoppfatning, som går ut på at vi er et anstendig og respektabelt samfunn.
• Det er for mye
I punkt 4, s. 17-18, gir Departementet enkelte opplysninger om noen sider ved dagens kontrollsituasjon.
- Vi får vite antall urinprøver (20.000) og prosentandel funn (10%). Men det opplyses ikke hvor store ressurser som går til dette. Hvor mange prøver analyseres på Statens rettstoksikologisk institutt? Hvor mye koster dette? (Hvilke interesser har de i denne ordningen - når de uttaler seg?) (Det er tidligere diskutert og anslått fra Departementet en pris på 2,2 mill. (se Giertsen 1995). Siden er dette endret til et langt lavere beløp, ettersom ikke alle urinprøver faktisk undersøkes).
Det sies ikke noe om hvor stor del av prøvene/funnene som gjelder personer på kontrakt/eller prøver ved begrunnet mistanke. Dette er av interesse, fordi det bringer opp spørsmål om treffsikkerhet og rettsikkerhet. Fengslet kan kreve urinprøve av fanger på kontrakt som stikkprøve, ettersom fangen har gått med på dette som del av den pakken kontraktsoning går ut på. Men for fanger som ikke er på kontrakt, kan urinprøve kreves - bare ved mistanke. Ut fra Departementets tall kan det se ut til at evnen til å vurdere berettiget mistanke om påvirkning av stoff er meget lav. Dette reiser spørsmål om rettssikkerhet overfor fanger som ikke er på kontrakt.
Den lave andelen funn tilsier at dette er en form for kontroll som koster svært mye - spesielt sett i forhold til hva man vinner.
Omkostninger og gevinst bør beskrives og vurderes. Blant omkostningene hører de økonomiske utgiftene, pengebruken. Her kunne Departementet utredet en alternativ bruk av urinprøvekontrollmidlene.
En annen omkostning ved dagens kontrollordning er at fanger går over fra å røyke hasj til å injisere heroin, fordi heroinen går raskere ut av kroppen enn hasj. Dette må vel være et paradoks og en meget uheldig og utilsiktet virkning av dagens kontrollmetoder.
Enda en omkostning er de menneskelige, som det å bli utsatt for ydmykelser. IEG-rapporten siterer fanger som sier: "Det føles jævlig vanskelig å stå foran betjenten å avgi urin …" (s. 23). Rapporten konkluderer blant annet med: "Enkelte får psykisk blokkering og kan ikke rent fysisk få avgitt urin" (s. 26).
- Antall beslag er beregnet til 2-300 enkeltbeslag av narkotika/år, det vil si av hasj, tabletter - og unntaksvis heroin og amfetamin. 7-800 beslag av brukerutstyr. Det opplyses ikke om hvilke og hvor store ressurser som er brukt for å få tak i dette.
Av opplysninger fra Departementet fra begynnelsen av 1990-tallet går det frem at undersøkelser av kroppens hulrom og do-kuren førte til funn i omtrent 1/3 av tilfellene (se Giertsen 1995).
Det er en vesentlig mangel ved Departementets fremstilling - om det skal brukes som grunnlag for en diskusjon og forslag til tiltak - at det ikke foreligger opplysninger om bruken: om antall kurer, antall fanger, antall dager, antall funn, antall klager, og ikke minst om fangers syn på disse inngripende tiltakene.
Det er nylig åpnet adgang til å bruke deteksjonsspray, dvs. påvisningsspray for cannabis. Den skal brukes til foreløpig testing av stoffer, fragmentrester o.l. som blir funnet i fengslene. Tanken bak er at "man ønsker så raskt som mulig å skille ut innsatte som bruker og distribuerer narkotika" (s. 12). Formentlig skal fengselstjenestemennene bruke sprayen. Det ligger i situasjonen og sakens natur at det vil bli mye spraying basert på vage mistanker og synsing, og at sprayen kan slå ut på stoffretser - men uten at fangen av den grunn har hatt med stoff å gjøre selv. Tiltaket representerer et stort rettssikkerhetsproblem. Gevinsten vil være meget liten, og vil bidra til et fremmedgjort og teknisk preget fengselssamfunn. På denne bakgrunn vil KROM gå imot at deteksjonsspray skal bli brukt i fengslene.
Depatementet har også foreslått etablering av narkotikaregstreringsmodul i kriminalomsorgens datasystem (KOMPIS). Tanken er at dette skal tjene fengslenes og Departementets "informasjonsbehov". KROM mener etablering av et slikt register vil representere et formidabelt personsikkerhetsproblem. All erfaring fra andre, liknende store registre viser at det er tilfelle.
I Departementets nøyaktige regelorienterte fremstilling fremstår urinprøver, do-kurer, undersøkelser av kroppens hulrom osv. i et helt annet lys enn de gjør når man leser tall om omfang og ressurser og leser og hører fangers beskrivelse av hva disse handlingene innebærer for dem.
• det er forgjeves
Hvordan skal disse opplysningene tolkes? Noen vil si: de tyder på at vi trenger mer kontroll, mer av det samme. Tilgangen må stoppes, og vi vil betale kanskje ikke enhver pris - men bortimot. Andre vil si: Når det fortsatt er personer som bruker ulovlige kjemiske rusmidler i fengslet - til tross for den enorme kontrollen som er i sving - så er det på tide å tenke seg om. KROM vil gjerne bidra til dette.
hva er problemet?
I diskusjonen om rusmidler tas det ofte for gitt at det er et problem. Det er ikke så rart. Men i en diskusjon om både positive tiltak og kontroll- og straffetiltak er det viktig å være nøye med å avklare hva vi nå mener problemet er, for å kunne diskutere tiltak på en fornuftig måte.
Er problemet at folk er påvirket? I så fall: er det noen forskjeller på problemet når personer er påvirket av legemidler (sovemedisner som henger igjen i kroppen dagen etter; nevroleptika eller andre sløvende medisiner) eller av hasj, heroin? Hva er problemet i denne sammenhengen? Det vil selvsagt avhenge av hvor sterk påvirkningen er.
Hva fins av erfaringer og måter å håndtere dette på i fengslene? KROM antar at dette er en situasjon som fengsler står overfor til daglig - og som ansatte i fengslene har utviklet erfaringer og metoder for å håndtere. Hva er betjentenes erfaringer, verkstedsansvarlige, leger og helsepersonells med at fanger er påvirket - og med de tiltakene som settes i verk? Hva er fangenes erfaringer på de samme områdene? I diskusjonen om rus og rusmidler bør det være viktig å få frem det som fins av kunnskaper og erfaringer på dette området og byggevidere på det.
Er problemet knyttet til ulovlig omsetting av rusmidler (som i utgangspunktet kan tenkes å være både lovlig og lovlige) - på den måten at noen fanger setter seg i gjeld til andre, kommer i avhengighetsforhold, at det bygges opp hierakiske og dominerende grupper blant fanger, og at innkreving av utestående fordringer kan innebære trusler om vold og vold.
I så fall: blir spørsmålet hvilke virkemidler fengselsmyndighetene har i det rådende regelverket (f.eks. vil § 16 tenkes å være relevant), hva er erfaringene med bruken av dagens virkemidler?
Spørsmål om kontrolltiltakenes effektivitet er bare én side av saken, men det er den som oftest tas opp. KROM mener at hensynet til menneskeliget og anstendighet er gitt altfor liten plass i diskusjonen.
• det er uanstendig
Det særegne ved flere av de tiltakene som myndighetene har satt i verk overfor fanger for å hindre omsetting og bruk av ulovlige kjemiske rusmidler, er at de krenker helt sentrale verdier i vår kultur. Vi sier at den enkeltes integritet, både fysisk og psykisk, er noe vi setter høyt i vårt samfunn og i vår kultur. Men det gjelder ikke fanger som er under mistanke av omsetting eller bruk av bestemte typer kjemiske rusmidler.
- Å avgi urinprøve og å tømme tarmen under andres påsyn krenker personens bluferdighet. Det oppleves ydmykende, krenkende, nedverdigende.
- Å få kroppens hulrom undersøkt er smertefullt og enda mer krenkende enn å bli observert.
- Det samme gjelder å bli tvunget til å kaste opp på grunn av brekkmiddel Det kan dessuten være farlig. Om magesekken inneholder innpakket stoff, kan det være livsfarlig om emballasjen revner.
Dette reiser spørsmålet om helsepersonalet skal bidra til kontroll eller helse. Undersøkelser av kroppens hulrom, røntgenundersøkelser og bruk av brekkmiddel skal foretas av helsepersonell, lege.
Dette stiller leger overfor grunnleggende lege-etiske spørsmål. I dag er situasjonen den at leger kan reservere seg mot å foreta undersøkelser av kroppens hulrom - men bare på en fange de har til behandling (jfr. legeloven §zz). Dette løser kanskje spørsmålet for den enkelte lege, men ikke det mer prinsipielle spørsmålet om helsepersonalets bør bruke sin kunnskap på fengselsvesenets premisser: til ydmykende og smertepåførende kontroller - eller på lege-etiske premisser: til å fremme helse og helbredelse og til å unngå smerte, så langt råd er.
Som situasjonen nå er, kan vi ikke si annet enn at det må by på store - for ikke å si uoverstigelige problemer for en lege - å bidra til denne typen kontroller - og samtidig opptre i overenstemmelse med lege-etiske prinsipper.
På bakgrunn av at den kommunale helsetjenesten har ansvaret også for fanger - og at leger ansatt av helsevesenet arbeider i fengsler, blant annet med slike kontroller - vil KROM anse det påkrevet at Lege-etisk Råd, Fengsels-legenes forening og Den norske Lægeforening inviteres som hørings- instanser - spesielt til de punktene som gjelder fengselslegenes kontroll av fanger.
Urinprøve og bruk av pacto-toalett innebærer også isolasjon for kortere eller lenger tid. På varme sommerdager kan det være vanskelig å avgi urin. Å ikke klare å avgi noe regnes i fengselsmydnighetenes verden som positiv prøve. Forholdene rundt urinprøve avpasses ikke etter situasjonen. (Det er ikke opplyst hvor stor andel av de 10% positive prøvene som var på grunn av manglende urin.)
Bruk av pactotoalett fører til umenneskelig og nedverdigende behandling av fanger. Personer holdes på isolat tilknyttet pacto-doen til kroppen er tømt. Fengslet har i enkelte tilfeller beregnet dette til 6 døgn (som vel må regnes som medisinsk sensasjon), se Haugen 199 . Lyset har vært på dag og natt (dette er muligens endret); og personen er under observasjon gjennom enveisspeil - det vil si at han eller hun ikke vet når noen iakttar ham eller henne. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette innebærer store psykiske påkjenninger - og nærmer seg metoder som tas i bruk i andre land når man nettopp tar sikte på å bryte ned en fange.
Disse tiltakene bryter med verdier som verner den enkeltes fysiske og psykiske integritet.
Det er også grunn til å nevne bruk av razziar i denne sammenhengen. De foretas ofte tidlig om morgenen, mens folk sover. Dørene åpnes, inn kommer patrulje med hund. Personen vekkes, stripper, kroppen undersøkes før han sendes ut og cella endevendes og patruljen går videre til neste celle.
Denne formen for kontroll slår inn i dadliglivet og øker spenningen og usikkerheten. Fanger forteller at slike razziar fører til at de sover dårlig, fordi de hele tiden venter på at det skal komme razziar. Dette gjelder uansett om razzian gjelder dem selv eller andre på avdelingen.
Det er åpenbart at razziar av denne typen skjerper soningsforholdene og øker påkjenningene.
Hvordan er det da mulig at slike tiltak er satt i verk, lovhjemlet og tas i bruk i det omfang de blir?
Svaret er, vil vi anta, at dette ikke sees som straff. Vi har avskaffet legemsstraffer, de fleste (lemelsting, brennemerking osv) i 1815; de siste (dødsstraff og pisking) i 1902. Av den grunn at det ikke gikk an, det stred mot verdier som beskytter den enkeltes fysiske integritet. Når vi har innført krenkelser av kroppen med nye metoder er det fordi vi ser det som "nødvendige og effektive midler" i kampen for et narkotikafritt fengsel.
Men det er et spørsmål om det er rimelig å se dem slik - bare som virkemiddel. For fangene oppleves kontrolltiltakene som tilleggstsraffer, som skjerper soningen, øker belastning og påkjenninger. Når fengsler i enkelte tilfeller bruker do-kuren i opptil 6 dager, er det nærliggende å se tiltaket som noe annet og mer enn bare en kontrolltiltak ved mistanke om stoff i magen - nemlig som en tilleggsstraff.
Dette er en risiko og en fare ved ethvert tiltak som legges til en myndighet som har andre i sin varetekt - det kan brukes - ikke bare som et kontroll- og undersøkelsesmetode - men i realiteten også som en straffeskjerping.
Ettersom kontroller av kroppens innside sees som "nødvendige midler" ser det ut til at de hittil er sluset unna vurderinger i forhold til sentrale verdier.
KROM mener at disse tiltakene også må vurderes i forhold til verdier. I et slikt perspekriv er det ikke tvil om at de innebærer sterke krenkelser og bryter med sentrale verdier.
Om myndighetene anser det som uomgjengelig nødvendig å ha tilgang til disse kontrollmidlene burde Fengselsvesenet ikke kunne bruke dem uten at det er gitt adgang av domstol, slik at saken kan legges frem og belyses både i forhold til grad av mistanke og om kontrolltiltakets krenkelser kan sies å stå i forhold til behovet for kontrollen.
Om man vurderer på den ene siden den praktiske virkningen av disse tiltakene - og på den andre siden deres brudd med sentrale verdier - er konklusjonen etter KROMs oppfatning - at disse krenkende virkemidlene bør oppheves.
Forslag om utvidete kontrolltiltak
Som om dagens tiltak ikke er nok - både i kontrollmengde og ydmykelse - er det noen som vil ha enda mer av det samme: Norsk fengselstjeneste-manns-forbund (NFF) foreslår å utvide bruken av hund slik at de også skal kunne brukes på person, det vil iallefall si fange, kanskje også besøkende (se s. 9).
KROM vil fraråde denne utvidelsen.
Kontrollmengden skulle være tilstrekkelig som den er allerede. Hvor mye kan man oppnå - i forhold til kontrollens omkostninger?
Folk har ulike syn på hunder og for den som er redd for hunder kan dette innebære store påkjenninger og redsel. Her er det rimelig å anta at utlendinger er i en særstilling ettersom erfaring med og holdning til hunder er en annen i mange andre land enn i Nord- og Vest-Europa.
Om hund skal brukes på besøkende er det opplagt at mange pårørende vil la være å komme - selvom de aldri har eller har tenkt å smugle den minste lille bit av noe ulovlig. Og at fanger vil si at de ikke ønsker besøk av barn, foreldre, ektefelle osv. for ikke å utsette dem for slike påkjenninger.
4) STRAFFENE
Også på dette punktet kunne KROM ønsket en langt mer detaljert beskrivelse av tingenes tilstand. Det gjelder
• en beskrivelse av praksis: hvor mye kan en fange straffes når urinprøven er positiv? (Det ser ut til at dette kan gi en rekke følger, som karantener i forhold til goder; utelukkelse fra fellesskap osv., stort sett reaksjoner som øker isolasjonen).
• en beskrivelse av omfanget: hvor mange av de ulike typer straffene ilegges pr. år ved de ulike anstaltene: hvor mange isolasjonsdøgn er det for eksempel snakk om?
• en beskrivelse av fangenes opplevelse av straffetypene og -mengde, og hva kontrollformer og strafferisiko fører med seg.
KROM kan hjelpe til med noen svar: IEG-rapporten(1990) viser at fanger lar være å avgi urinprøve, selvom de ikke bruker stoff, fordi de ikke vil ydmyke seg. Å nekte å avgi prøve eller å avgi positiv prøve fører til isolasjon, både fra folk utenfor fengslet - og også innen i fengslet:
"Fordi jeg nekter å avgi urin, blir jeg isolert 23 timer i døgnet. det er sinnssykt, spør du meg. Jeg synes det er jævlig hardt å sone isolert. Jeg har tilog med begynt å prate med speilet på veggen. Jeg begynner å svette hvis det er me enn to personer til stede på cella. … Jeg vet ikke helt hva som holder åp å skje med meg. jeg har tenkt å ta kontakt med sykeavdelingen, men jeg får meg ikke til å skrive på medlingslapp" (s. 24, 25).
Dagens straffetyper og -mengde er av en slik karakter at de må karakteriserers som uforholdsmessig strenge. Man kan prøve disse tiltakene i forhold til en moralsk vurdering og spørre seg hvor alvorlige forgåelser som fortjener en straff som innebærer å bli utsatt for en så umenneskelige og nedbrytende behandlingen som isolasjon innebærer - og om det å ha brukt bestemte typer stoff på noen somhelst måte kan sees som en så farlig og skadelig handling.
KROM mener at Depatementet på dette punktet langt overskrider prinsippet om forholdsmessighet - som vanligvis gjelder i strafferetten.
5) DEN ENKELTES ANSVAR?
Så vil noen si at det er opp til den enkelte å bruke stoff eller ikke. Om en fange (eller andre for den saks skyld) ikke ønsker å utsettes for ydmykende kontroller og isolerende straffer - ja, så er svaret meget enkelt: det er bare å la være å bruke disse stoffene. Man ser det slik at det er fangen som begynner, han eller hun som setter det hele i gang.
Man kan ikke si annet enn at en slik tankegang baserer seg på meget enkle forestillinger om hva som gjør at vi handler som vi gjør. Og på en meget enkel tolkning av den enkeltes ansvar.
KROMs utgangspunkt vil være at slike spørsmål er langt mer kompliserte - og at vi som borgere så vel som myndighetene, har ansvar for hverandre - også når folk gjør ting som er ødeleggende for dem selv - som å bruke stoff, eller å røyke nikotin eller drikke alkohol.
Fremfor å ta som sitt utgangspunkt at "folk kan jo bare la være å bruke stoff, eller å røyke nikotin eller drikke alkohol", er det på høy tid at myndigheter og andre tar som sitt utgangspunkt at situasjonen nå en gang er slik i fengslene (og utenfor, men det får bli en annen diskusjon) at folk bruker kjemiske rusmidler - eller alkohol eller tobakk - beklageligvis. Utfordring blir å leve med dette med minst mulig omkostninger og på anstendig vis.
Hvis dette er utgangspunktet, vil spørsmålet bli:
*hvordan kan vi minske tilførsel av kjemiske rusmidler innen anstendighetens grenser?
- ved hjelp av kontrollmetoder som ikke overtrer den enkeltes integritet
• hvordan kan vi redusere bruk av kjemiske rusmidler
- med positive virkemidler (se p. 1 i denne høringsuttalelsen)
Narkotikabruk er et fenomen som er kommet for å bli i vårt samfunn. En må søke å begrense det, men ikke gjøre det med midler som virker stikk imot sin hensikt og som skaper økte kontrollskader for de som er utsatt. I den aller siste tiden har det kommet en viss vending i debatten om dette: Flere har innsett at det skyhøye straffenivå for narkotikaover-tredelser og den generelle kontrollpolitikken som har vært ført, har spilt fallitt. En har sett en utvikling av metadonbruk for de langtkomne, forskjellige typer av miljøskapende tiltak for ungdom, engasjement fra skolenes side i forebyggende arbeid, m.v.
Det er en liknende utvikling en må satse på i fengslene. Narkotikabruk er kommet for å bli også i fengslene. Den rent ut sagt menneskefiendtlige kontrollpolitikken har spilt fallitt. Den skaper bare ytterligere grobunn for narkotikabruk hos mennesker som på forhånd er brukere. Også i fengslene må en derfor nå tenke alternativt: Forebyggende opplysningstiltak bør gis en helt annen plass enn i dag. Det som kan gjøres i form av å skape miljøer og mer stimulerende sosiale arrangementer der behovet for narkotikaflukt minskes, må iverksettes. På denne bakgrunnen kan man spørre:
• hvordan kan vi minske risiko for sykdom, nød og død blant brukere?
- med opplysning, informasjon om stoffenes virkninger - og hva som øker og minker risikoer ved bruk av ulike typer stoffer og inntaksmåter
- ved å opprettholde metadonprogram for den som settes i fengsel, og opprette nye metadonprogram for grupper av fanger
- ved rene sprøyter slik at HIV og hepatitt ikke smittes ved bruk av skitne sprøyter, som også er i overensstemmelse med Smittevernloven. Den forvaltes av kommunale helsemyndigheter som også har ansvar for fanger i sine kommuner (se forøvrig Lasse Warberg 1977)
- ved kontroll av stoffene for å hindre overdoser
6) SAMLET VURDERING
Departementet nevner faren om at narkotikatemaet kan ta oppmerksomheten fra andre og mer vesentlige problemer for fangen.
Det er vel nettopp dette som har hendt.
Og ikke bare er stoffet blitt "den gode fiende" for fengselsvesenet - det som andre problemer ofte og lett kokes ned til. Det er også slik at fangens kvalitet vurderes først og fremst i forhold til denne ene tingen: urinens kvalitet. Det er den som bestemmer grader av permisjoner, deltakelse i fellesskap; type jobb; isolasjon eller ikke osv. Ikke andre sider ved fangen.
Bruk av deteksjonsspray som er godkjent å bruke i fengslet ved rundskriv i 1997 (se s. 11) innebærer enda et steg i retning av å fremmedgjøre relasjonene i fengslet, redusere fangen til et spørsmål om stoff eller ikke; stramme kontroll og grepet om fengslets hverdag. Enda et hakk i retning av umnneskeliggjøring av relasjonene.
Det er blitt et svært enøyet system.
Kanskje fengsler har lett for å bli slik. Det er for så vidt ikke noe nytt at fengsler lager forbud - som så blir det helt sentrale for fengselsmyndighetene å opprettholde - og for fangene å bryte.
For dette handler kanskje ikke bare om det som konkret er forbudt:
- tobakken, kaffen, brevet ut av fengslet, kommunikasjon med andre fanger og pornografiske bilder - som var det forbudet gjaldt og kampen sto om på Botsfengslet i sin tid.
- eller om tobakken i fengslet i Oregon i USA, hvor man har innført røykeforbud.
- eller om hasj og heroin - som er forbudet i våre fengsler.
Det handler om makten: - for myndighetene om å demonstrere hele tiden at de har makten. For fangene til å demonstrere hele tiden at overmaktens dominans ikke er total. Man kan se det slik at begge parter er fanget i dette spillet. Hvis man ser det slik, blir det viktig å finne ordninger som ikke lokker myndighetene til ønsker om totale makt - som alltid er uoppnåelig. Og som lett fører til at man hele tiden ønsker seg "mer av et samme", og aldri får nok. For jo strammere grepet blir - jo mer oppfinnsom vil den parten bli, som utsettes for økt kontroll.
Det forbudet gjelder, kaffe eller narko, blir det konkrete temaet pekt ut av fengselsmyndighetene hvor maktkampen finner sted. Kaffen eller narkoen eller tobakken blir stikkord og symbol på Dominans og Makt i fengslet.
Litteratur:
Giertsen, Hedda: Fengselsvesenets skjulte verdimønstre. I: Lov og rett. 1995
Hansen, Eddier: Om å sitte på potta. I: KROM-nytt nr. 2-3/92
Henriksen, Trond: Jeg er dømt, men til hva? I: Dømt men til hva.? Rapport fra kriminalpolitisk konferanse, oktober 1994. Norsk fengselstjeneste-manns forbund; Fellesorganisasjonenen; LO. 1994.
IEG, Innsattes evalueringsgruppe. (En rapport om fangers opplevelse av inn strammingene i 1989. ) Laget av fanger i samarbeid med ansatte ved Oslo kretsfengsel, avd. B. 1990.
NOU 1988:37. Ny fengselslov
NOU 1997:15. Etterforskingsmetoder for bekjempelse av kriminalitet. Delinnstilling II
Store gutter gråter ikke. Film.
Warberg, Lasse: Rene sprøyter for fanger - narkotikabeskjempelse eller smittevern? Lov og rett. 1997, s. 81-82.