Postboks 6740
St. Olavsplass, N-0130 Oslo

e-post: krom@krom.no
tel: 22 36 21 87

 

05.02.13

Feil om kriminalreform

Om Norsk forening for kriminalreform, medievridning og åpne fengsler.
Av Thomas Mathiesen

Victor Shammas stiller feil diagnose i sin kritikk av den kriminalpolitiske situasjonen i Norge og aktivitetsnivået til reformbevegelsen. Og han er på ville veier ved å føre fram Danmark som et godt eksempel på mer «åpne fengsler», skriver professor Thomas Mathiesen i dette tilsvaret til Shammas artikkel publisert på Manifest Tidsskrift.

Gammel kritikk
Som bakgrunn vil jeg først nevne: Shammas anmeldte i sin tid en bok jeg hadde skrevet, Kritisk sosiologi – En invitasjon (2011). Anmeldelsen sto i Sosiologisk Årbok for 2011, nr.3-4. I min bok ga jeg blant annet uttrykk for at sosiologien har blitt for tradisjonell og at den må bli mer kritisk (Shammas’ ordvalg), og at jeg bekymret meg for profesjonaliseringen av sosiologifaget samt at man måtte holde fast ved den kritiske holdning (igjen Shammas’ ordvalg). Shammas gjorde klart at han med noen unntak ikke likte boken. Han skrev at «Kritikk er en handling, ikke en holdning». Nå har jo jeg drevet en del med (kriminalpolitisk) «handling» i mange ti-år, så den karakteristikken passet kanskje ikke helt. I alle fall: Til tross for at Shammas ikke likte boken, synes jeg fortsatt den er all right, og vedkjenner meg den, også i karakteristikken av dagens sosiologi.

Men i bokanmeldelsen ga Shammas også en personkarakteristikk. Jeg er en gammel mann, snart 80. Shammas skrev litt penere: «Det er en mann som står ved karrierens sluttpunkt…», og «disse løst ansamlede tekstene [er] et stykke 68-ersk tristesse». Jeg synes faktisk jeg fortsatt gjør en relativt brukbar jobb, selv om jeg nok har noen helsemessige skavanker. Ondere tunger enn min ville kanskje her mene at Shammas diskriminerte eldre folk. Og Norsk forening for kriminalreform, KROM, som jeg har vært engasjert i, mente han nærmest var avgått ved døden.

Det kom inn flere svar fra andre på bokanmeldelsen. Derfor svarte ikke jeg selv.
Shammas følger opp

I bokanmeldelsen mener Shammas at KROM har utspilt sin politiske rolle. Han føyer til at:
«kanskje nettopp fordi den [KROM, min anmerkning] har lyktes, kanskje nettopp fordi det materielle gapet ikke er så påfallende stort mellom fengselet og velferdsstatens øvrige institusjoner som det en gang var?»

Shammas kjenner tydeligvis ikke til forskjellen mellom kriminologi og rettssosiologi.
Mens vi gjorde en innsats i de første leveårene, har vi nådd slutten nå, sier Shammas. Og han er en mann som ikke gir seg så lett. Nå har han satt i gang på nytt, på de sistnevnte temaene. Det er viktig for ham å understreke KROMs fall til nesten intet. I sin artikkel i Manifest Tidsskrift slår han med den største selvfølgelighet og fra oven fast:

«I Norge mistet reformbevegelsen mye av sin vitalitet, og den er ikke lenger å regne som en sterk aktør i utviklingen av alternativ straffepolitikk. Den reformhungrige eldre garden i kriminologifaget, ledet an av Thomas Mathiesen og Nils Christie, blir gradvis utfaset.»
Shammas kjenner tydeligvis ikke til forskjellen mellom kriminologi og rettssosiologi. Jeg er rettssosiolog, min kollega er kriminolog. Det spiller vel egentlig ikke så stor rolle her. I alle fall følger han opp:

«Kritikken fra 1960 har forstummet. Det er lite kritikk utenfra. Politikken synes i mye høyere grad å formes innenfor det ordinære politiske systemet.»

Feil diagnose av årsaker
Jeg vil ikke bry leseren med flere sitater, men vil spørre: Er dette en riktig diagnose av den kriminalpolitiske situasjonen i Norge? Jeg vil svare ja, men at diagnosen, som spiller hen på årsaker, er feil. La meg nevne tre punkter.

For det første: Gjennom årene har KROM påtatt seg jobben å arrangere kritiske kriminalpolitiske konferanser i Norge. Det har vært i alt 42 konferanser gjennom historien, den første i 1969, den siste i 2013. Fra en torsdag middag etter arbeidstid til søndag. Jeg våger å påstå at det ikke arrangeres andre liknende kriminalpolitiske konferanser, i hvert fall i Norden. De er ikke sektorpreget men tverrgående – deltakerne er fanger og tidligere fanger, jurister, sosialarbeidere, kriminologer, forskere, og andre. Sosiologer har det vært få av.

I 2013 var det 23 fanger og tidligere fanger av i alt 120 deltakere; det største totalantallet vi har hatt var i 2012 med 160 deltakere. Justisdepartementet og fengselsstellet har vært invitert. Til å begynne med nektet de å komme, men etter hvert kom de – også ledelsen i fengselsstellet og Justisdepartementets politiske ledelse (en rekke ganger statssekretær(er), en gang (i 2009) ministeren selv).

Debattene har vært harde som flint, og uenighetene store. Men de forskjellige partene har kommet tilbake og mange nye har kommet til hvert år. Det har vært slik at man «måtte» liksom komme. I alt kan man si at tusenvis av nordmenn gjennom flere generasjoner (og en del utlendinger) har gått gjennom KROM-konferansene gjennom tiden. Internasjonalt har konferansene vakt oppsikt; i det hele tatt vekker KROM internasjonal interesse (se Vincenzo Ruggiero: Penal Abolitionism, Oxford University Press 2010). Det går altså an å lage slike konferanser? har man sagt.

Debattene har vært harde som flint, og uenighetene store. Men de forskjellige partene har kommet tilbake.

Formålet er å sveise deltakere fra forskjellig hold sammen, og få dem til å høre på argumenter.

Gode argumenter og viktige saker
Ilagt programmet har det vært lengre pauser – mellom klokken 12 og 15 – om høsten for turer i terrenget, om vinteren (i begynnelsen av januar, hvert år siden 1980) for skigåing for de som vil. Det har vært rart for oss arrangører å se fengselsbetjenten og fangen dra av sted på skitur sammen.

Men formålet har naturligvis også vært å presse på for viktige saker – i 2013 om overvåking i terrorens tid (med lederen for Datatilsynet og lederen for 1990-tallets kontrollkommisjon for de hemmelige tjenester som foredragsholdere); spørsmålet om vi går mot strengere straffer (etter 22 juli-saken), med førstestatsadvokaten hos Riksadvokaten og lederen for Kunnskapssenteret om vold og traumatisk stress i Norge, sistnevnte en sosiolog, som foredragsholdere; Infoflytsystemet (der opplysninger om fanger meddeles fra fengslene til politiet med store følger for fangene), med en advokat som hadde en omfattende avhandling om emnet bak seg (foredraget hadde flere forberedte kommentarer, også fra tidligere fange); fengselet som «sorteringsmaskin» (uthuling av progresjonsordningen fra lukket fengsel til større frihet, der i realiteten fanger med svake ressurser blir stående bak mens de som likevel klarer seg godt kommer bra ut av det); og om strafferett og smittefare (med lederen for komiteen bak en ny NOU om emnet som foredragsholder med en HIV-smittet person og et styremedlem i KROM som kommentatorer).

Jeg føyer til at absolutt alle KROM-konferansene er gjennom årene blitt arrangert av ulønnede frivillige personer. KROM mottar ingen støtte (og ønsker ikke å motta støtte, for ikke å bli bundet opp) fra noe hold fra noen virksomhet, og baserer seg bare på medlemskontingent og noen mindre beløp til for fanger som får tillatelse av fengselet tiL å delta på konferansene.

Hovmodig og utidig
På bakgrunn av KROM-konferansene alene må jeg rett og slett si at jeg synes det er hovmodig og direkte utidig av Victor Lund Shammas, fra sitt høye ståsted i Blindern-sosiologien, å føyse KROM bort ved å karakterisere foreningen som å ha «mistet mye av sin vitalitet» og grunnleggerne som «utfaset». Selv har jeg deltatt i arrangementskomiteene for omtrent alle de 42 konferansene, også alle de siste. Jeg vet ikke hvor mange kveldsmøter det har vært til sammen. Det har vært nesten like mange kveldsmøter for flere andre.

Alle med erfaring fra pressedebatt vet at aviser og andre medier vrir på ting. I faget kalles det «medievridning»

Om de neste to punktene må jeg være mye kortere. For det andre er sentrale personer i KROM meget skrivende folk. Det er en stund siden vi har skrevet bøker, men artikler i tidsskrifter har det vært en god del av. Dessuten skriver vi høringsuttalelser, alt på fritiden. Ved siste generalforsamling ble det rapportert hele 19 til dels omfattende høringsuttalelser fra siste (riktignok utvidete) periode. En av de aller siste høringsuttalelsene behandlet og kritiserte Justisdepartementets forslag om nye terrorbestemmelser; en annen behandlet og kritiserte Justisdepartementets rapport om Infoflytsystemet (begge ble som sagt også ble tatt opp på KROM-konferansen nå sist). Tallet 19 er et stort tall, i noen perioder har tallet vært lavere, men svært mange ganger høyt.

Skriver vi så i avisen? Shammas har funnet ut at det gjør vi meget sjelden, og bygger sin dødsattest for KROM for en stor del på dette. For å være pressgruppe må man skrive i avisen, hevder Shammas. Shammas er ikke presseforsker, da ville han visst mer om pressen. Vi har et arkiv over presseklipp, frem til begynnelsen av digitaliseringen, som jeg vil karakterisere som kjempestort.

«Medievridning» en forklaring
Men hvorfor så lite i dag? Alle med erfaring fra pressedebatt vet at aviser og andre medier vrir på ting. I faget kalles det «medievridning», hverken «høyre- eller venstrevridning», men vridning tilpasset mediene – tilspissing av konflikter, dramatisering, fravær av nyanser, oppslag når avisene vil, osv. Gudmund Hernes lanserte begrepet for en mannsalder siden. Dette ville vi unngå. I tillegg kommer at artikler meget ofte ikke settes på. Derfor har vi i det siste vært forsiktige med bruk av pressen, og heller brukt vår tilmålte tid og ubetalte krefter på andre måter. Men vi skal være forsiktig med å si «for alltid». Det kan Shammas ha rett i (selv om han ikke har sagt akkurat det). Vi har det under stadig vurdering, og ser naturligvis motforestillingene mot ikke å delta i «pressedebatt», som i Norge og andre land ofte blir alt for høyrøstet og vridd, og som jeg har behandlet i en bok kalt «Makt og medier» på 381 sider som nå går i sitt femte opplag (2010).

Vi har helt fra starten gitt ut bunker av vårt blad «KROM-nytt», og bl.a. sendt det til fangene i fengslene. «Men i den siste tiden?», vil Shammas spørre, og selv konkludere: «KROM er død!». På grunn av mangel på penger har vi i stedet en tid (siste nummer av bladet kom vel ut i 2007) lagt ut en stor mengde høringssvar, dessuten artikler, og vi har søkt å få innlegg fra våre konferanser (ikke alle har skriftlige foredrag), på vår hjemmeside – slik mange andre nå også gjør. Fra 2013-konferansen nå sist er allerede lagt ut innlegg fra en representant for Pasientrådet for hivpositive. Vi arbeider med å få bladet i gang igjen.

For det tredje et punkt som jeg vil behandle enda kortere for at dette ikke skal bli en eneste lang pusteøvelse. Vi har allierte rundt oss. Jeg siterer fra en artikkel av Rolf Solvang (også det et svar til Shammas):

«KROM og SON [Straffedes Organisasjon i Norge, i sin tid en avlegger av KROM, min anmerkning] har i flere tiår stått på med høringsuttalelser og Stortingshøringer. Vi har fått nye organisasjoner som For Fangers Pårørende (FFP) som har blitt en fantastisk arbeidsplass og WAY-BACK som nylig har engasjert 11 juriststudenter til sin virksomhet bare i Bergen, dessuten flere nye mindre organisasjoner. JussBuss og JURK har hvert år rekruttert nye medarbeidere som går inn i fengslene og det er stor opposisjonell virksomhet blant advokater og jurister, særlig gjennom Fri Rettshjelp. journalister i Aftenposten, Klassekampen og Fagbladene er flinke til å referere fra kriminalpolitiske konferanser og møter.»

Solvang nevner også en rekke personnavn. Jeg tilføyer at Juss Buss på mange måter er en avlegger på det juridiske felt av KROM.

Vi står overfor sterke krefter, særlig etter 22 juli, blant mye annet en ny justisledelse som tydeligvis vil drive mye av kriminalpolitikken i annen retning enn hva KROM vil. Det er ikke grunn til å gi opp kampen, som Victor Lund Shammas implisitt oppfordrer til, men å styrke og fortsette den.

På ville veier i Danmark
Til slutt et lite hjertesukk: I sitt innlegg i Manifest Tidsskrift bruker Shammas mye plass på danske fengselsforhold. De har, sier han, flere åpne fengsler enn Norge. Et åpent fengsel er egentlig et halvåpent fengsel. Restriksjonene er noe færre. Hvorfor er ikke Danmark brukt om eksempel på hva man kan gjøre i Norge?

Shammas sier først meget uttrykkelig at åpne fengsler slett ikke passer for alle – For noen vil fristelsen til å rømme være for stor, for andre vil muligheten til selvstendighet føre til vold og rus. Noen har begått forbrytelser som gjør at det ikke «kjennes riktig». Når Shammas nevner slike forbehold, ser han helt bort fra fengselsstellets mangelfulle evne til å forutsi, og store evne til å synse. Men «det er ting som tyder på at vi med fordel kan utvide bruken av åpne fengsler for en del straffedømte [min uthevelse]».

Det er som å høre den forrige justisminister på en av KROM-konferansene. Han ville ikke ha færre fengsler, mindre fengselsstraff, men en del flere i åpne fengsler. Forsiktig tale. Den nåværende justisledelsen, det må sies, er enda forsiktigere, og planlegger flere lukkede fengsler. Forsiktighet skaper mer forsiktighet, i hvert fall opp til et gitt punkt.

I alle fall: Hvor kan vi finne eksempler på en slik (forsiktig) politikk? Se til Danmark! proklamerer Shammas. «Der har de snudd koblingen mellom lukkede og åpne fengsler på hodet». I Norge begynner fangen nærmest automatisk i et lukket fengsel. Han må søke til åpent fengsel etter at han har «gjort seg fortjent» (Shammas’ uttrykk) til det. Vi får inntrykk av at det er flere åpne fengsler i Danmark, og at vi bør gå den veien.
Norge har forholdsmessig ikke færre, men snarere flere åpne fangeplasser enn Danmark i 2010.

Shammas er på ville veier. I 2010 var antallet «åpne anstaltenheter» i Norge ved slutten av året 34. Antall plasser i åpne anstaltenheter var i Norge 1 417. Det gir 37 % av det totale antall fangeplasser i fengselsvesenet i Norge.

I 2010 var antall «åpne anstaltenheter» i Danmark ved slutten av året 9. Antall plasser i åpne anstaltenheter var i Danmark 1 378. Det gir 33,3 % av det totale antall fangeplasser i fengselsvesenet. (Fra Nordisk statistik 2006-2010, Direktoratet for kriminalforsorgen 2012.)
Norge har forholdsmessig ikke færre, men snarere flere åpne fangeplasser enn Danmark i 2010. Tall som dette gir grunnlag for tolkninger. Men grovt sett er konklusjonen riktig. Dessuten forteller mange fanger om dårlige forhold i danske fengsler. Antakelig dårligere forhold enn i norske fengsler. En tidligere fange har fortalt meg:

«I tillegg er det mange i Danmark som har sittet i varetekt i de gamle og nedslitte arresthusene som fortsetter sin straffesoning på samme sted, ikke av sikkerhetsgrunner, men fordi de forblir på samme sted som de ble varetektsfengslet. Det er heller ikke tvil om at dansk fengsel i gjennomsnitt er i dårligere, eldre og mer nedslitt stand enn norske. Jeg har prøvd begge deler, og Vestre Fengsel er i dag omtrent likeså dårlig som Bayern var første gang jeg var i fengsel for over tredve år siden. Selv på Bayern og Botsen [begge i Oslo, min anmerkning] har det skjedd en viss oppgradering siden den gang».

Dette ikke for å fremheve norske fengsler, men for å vise hvor feil en Master fra Blindern kan ta. Jeg kunne ikke dy meg.

Les Victor Lund Shammas artikkel Når fengslene åpnes


<< tilbake