Postboks 6740
St. Olavsplass, N-0130 Oslo

e-post: krom@krom.no
tel: 22 36 21 87

 

05.02.13

Fremtidens fengsler: Klassesamfunn og segregering?

Publisert innlegg fra KROM-konferansen 2013
Av Mikkel Haugerud
Styremedlem i Norsk forening for kriminalreform (KROM)

Spørsmålet om straffens strenghet blir ofte redusert til et spørsmål om straffens lengde. Straffens strenghet handler imidlertid også om straffens innhold: Hvilket regime straffen sones innenfor, hvilke belastninger fangen påføres, og hvilke muligheter og tilbud fangen gis under straffegjennomføringen.

Jeg vil i min innledning fokusere på to trender som med økende tyngde synes å gjøre seg gjeldende i fengselssystemet, og som har klare implikasjoner hva gjelder straffens faktiske strenghet.

Økt klassedeling i fengslene?

Det første utviklingstrekket jeg vil fokusere på, er det jeg mener er en økende tendens til klassedeling i fengslene.

Veien til det moderne progresjonssystemet
Opp gjennom historien kan man registrere en veksling mellom aktørorientering og gjerningsorientering – det har variert i hvilken grad straffen har fokusert på individet eller på selve lovbruddet.

Kriminalloven av 1842 var preget av gjerningsorientering. Den var opptatt av likhetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet. Det skulle være lik straff for like lovbrudd og straffen skulle være proporsjonal i forhold til forbrytelsen. Det var karakteristika ved forbrytelsen, og ikke forbryteren, som var avgjørende for straffen.

Straffeloven av 1902 er derimot mer aktørorientert. Her er man eksempelvis opptatt av at kriminalitet skyldes fysiske og/eller psykologiske avvik, og av at fangene derfor bør gjennomgå en form for behandling. Dette synet dannet grunnlaget for fremveksten av den såkalte behandlingsideologien i fengslene som var særlig fremtredende på 1950-tallet. I tråd med et slikt syn er det i større grad karakteristika ved forbryteren, snarere enn forbrytelsen, som preger straffen og straffegjennomføringen.

I St.meld. nr. 104 (1977-1978) kunne man registrere en ny fokusendring. Nå var man ikke lenger så opptatt av at fangene skulle behandles for sine antatte fysiske og psykiske skavanker. I stedet anla man et velferds- og rettighetsperspektiv. Det ble viktig å sikre fangenes rettigheter og humanisere fengslene.

Fengselssystemet utvikler seg ikke i et ideologisk vakuum, men er påvirket av samfunnet omkring. På 1980- og 1990-tallet ble det norske samfunnet i økende grad preget av individualisme og den neoliberale markedskapitalismen. Det samme skjedde i fengslene. Det ble lagt økt vekt på individets, altså fangens, eget ansvar for å endre sin livssituasjon. Fra en situasjon på 1970-tallet der fengslene hadde ansvaret for å realisere fangenes rettigheter, ble den enkelte fange nå å betrakte som "sin egen lykkes smed" (Giertsen, 1995).

I St.prp. nr. 1 (1994-1995) fremgikk det eksplisitt at fangen selv må ta ansvar for sin egen mulighet til en kriminalitetsfri tilværelse, og at fengselsvesenet skal prioritere oppfølging av fanger som viser endringsvilje og samarbeidsvilje: "Ressursene må mer systematisk prioriteres mot de straffedømte som viser at de vil bidra til egen rehabilitering" (St.prp. nr. 1, 1994-1995, s. 67), og "[g]jennom soningsplanleggingen bør det styres mer ressurser til domfelte som velger forpliktende egeninnsats i samspill med kriminalomsorgen" (ibid., s. 68).

Dette individualistiske synet ble stadfestet i St.meld. nr. 27 (1997-1998) med innføringen av den moderne progresjonssoningen: "For innsatte som er motivert til å arbeide med seg selv for å bryte sin kriminelle karriere foreslår departementet at man utvikler en såkalt progresjonssoning med fokus på systematisk kvalifisering og muligheter for gradvis 'utslusing' mot mer åpen soning". Systematisk forskjellsbehandling var nå blitt myndighetenes offisielle politikk.

Med straffegjennomføringsloven av 2001 fikk man et juridisk fundament som muliggjorde denne forskjellsbehandlingen med loven i hånd. Progresjonssoningen realiseres ved at belønninger og straffer gis fangene etter svært diffuse bestemmelser. I loven er begreper som "alminnelig rettsoppfatning", "særlige og vektige grunner", "sikkerhetsmessig forsvarlig", "sannsynlig" og "grunn til å anta" helt sentrale. De er imidlertid lite konkrete og vanskelige å operasjonalisere, hvilket medfører at omfattende skjønnsmakt delegeres til det enkelte fengsel og dets fangevoktere.

Ett eksempel på den utpregede skjønnsmakten er å finne i lovens § 33, første ledd, som regulerer fangenes adgang til permisjon fra fengselet. Etter lovens ordlyd kan permisjon innvilges såfremt særlige og vektige grunner taler for det eller når permisjon anses formålstjenlig. Her tas det svært mange forbehold; selv om både det sikkerhetsmessige og formålstjenlige er ubetenkelig, så hverken bør eller skal permisjonen innvilges, den kan.

Et annet eksempel er lovens § 39 som hjemler umiddelbar isolasjon ved mistanke om disiplinærbrudd. Bestemmelsen anfører at fangen kan isoleres umiddelbart helt eller delvis dersom det vurderes som sannsynlig at han har begått et disiplinærbrudd som kan kvalifisere til en disiplinærstraff i fengselet. Med den formulering som er valgt i loven, er det nesten umulig å tenke seg en eneste situasjon i fengselshverdagen som ikke med vond vilje kan defineres som isolasjonsgrunnlag. Det kan hevdes at straffegjennomføringsloven i stor grad åpner for at fengslene og fangevokterne rett og slett gjør som de vil.

I St.meld. nr. 37 (2007-2008) fra den rødgrønne regjeringen går det klart frem at myndighetene akter å videreføre progresjonssystemet. Det legges ikke skjul på at "god oppførsel og gode intensjoner om et lovlydig liv kan gi fordeler", blant annet ved å gi "lettere soningsforhold og øke sjansen for prøveløslatelse" (St.meld. nr. 37, 2007-2008, s. 109).

Progresjonssystemet
Progresjonssystemet er en stadiummodell og nøkkelen ligger i at fangen, på hvert soningsstadium, har noe å tape og noe å vinne. Fangen gjøres ansvarlig for sin egen soning og innvilges privilegier og påføres straffer etter hvert som fengselet mener han har gjort seg fortjent til det. Det er gjerne fangens egne prestasjoner, dvs. hvorvidt han oppfører seg i tråd med fengselets forventninger, som avgjør hvilken plass han får i dette klassesamfunnet. Mønsterfangen premieres og problemfangen sanksjoneres. Rusfrihet, samarbeid med vokterne, konformitet og aktiv erkjennelse av egen skyld fører fangen oppover i klassesystemet. Annerledes er det med de som avlegger positive urinprøver, ikke samarbeider med vokterne, nekter å være konforme og kanskje drister seg til å stille spørsmål ved systemet og egne dommer (Haugerud, 2011).

Førstepremien for fanger i lukket fengsel er overføring til åpent fengsel, samtidig som risikoen for å bli kastet på isolat alltid er til stede. Altså, noe å vinne og noe å tape. Mellom disse ytterpunktene finnes det et ytterligere hierarki. Fanger i lukket fengsel kan få tilbud om arbeid, skolegang og fellesskap med medfanger. Oppfører fangen seg korrekt, får han etter hvert muligheten til å reise på korte turer ut av fengselet med følge av voktere. Gradvis kommer muligheten for tillitsarbeid, aktivitetsturer og fritidsturer. Opptrer fangen korrekt over tid, gis han anledning til å reise på permisjoner alene.

I det åpne fengselet kan fangen få både permisjoner og frigang, dvs. mulighet til å studere eller jobbe utenfor fengselet på dagtid. Gulroten er å bli overført til overgangsbolig, eller kanskje å bli prøveløslatt eller overført til såkalt hjemmesoning. Likevel er trusselen om tilbakeføring til lukket fengsel alltid til stede.

I overgangsboligen får fangen fortsette med frigang og han får kanskje utvidet sine permisjonsmuligheter. Med korrekt adferd i en overgangsbolig kan veien være kort til å bli prøveløslatt. Samtidig vil veien tilbake til lukket fengsel være tilsvarende kort.

Når fangen endelig er prøveløslatt vil han kunne se frem til det tidspunktet da dommen er ferdig sonet og fengselsvesenet ikke lenger har myndighet til å prege hans hverdag. Likevel vil prøvetiden alltid være preget av en overhengende trussel om å bli gjeninnsatt i fengsel, hvilket kan medføre at fangen begynne igjen på bunnen i progresjonssystemet.

Problematisk fokus på endringsvilje
Progresjonssystemet bygger på en tanke om at fangene skal gjennom et soningsløp der hver etappe preges av økende grad av frihet og ansvar inntil selve løslatelsen og tilbakeføringen til samfunnet er et faktum. I prinsippet fremstår dette som hensiktsmessig. Hverken fangene eller samfunnet er tjent med at domfelte blir løslatt direkte fra lukket fengsel. Problemet er altså ikke progresjonssoning som sådan. Problemet er derimot knyttet til hvilke mekanismer som ligger til grunn for fangenes bevegelser gjennom dette systemet.

Modellen medfører at fangens adferd er avgjørende for hvorvidt han opplever progresjon, stagnasjon eller regresjon i soningsregimet. Modellen synes å være fundert på en nær enfoldig oppfatning om at adferd er determinert av endringsvilje. Man synes å legge til grunn at endringsvilje bestemmer adferden, som i sin tur utgjør vurderingsgrunnlaget for fangenes posisjon i progresjonshierarkiet.

Er det virkelig så enkelt? Det man glemmer er at en rekke andre faktorer er med på å forme et individs adferd, eksempelvis individets evner og personlige ressurser. Taktiske samarbeidsevner, god impulskontroll, høy toleranseterskel, evne til behovsutsettelse og god skriftlig og muntlig fremstillingsevne er ofte nødvendige egenskaper for å vinne frem i progresjonssystemet. Systemet favoriserer fanger som har god kontroll over sin adferd og som har sosial kompetanse til å mestre en kompleks tilværelse der man over tid ufrivillig må bo sammen med et stort antall medfanger med sammensatt problematikk og samtidig forholde seg til fangevoktere som har straffeutøvelse som kjerneoppgave. Systemet premierer dermed de som er i stand til å mestre en abnormal og svært belastende tvangssituasjon uten å fremvise sinne eller andre frustrasjonsuttrykk (Haugerud, 2011).

Det er en kjent sak at en betydelig andel fanger har språkproblemer (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, 2009), lese- og skrivevansker (Manger, Eikeland & Asbjørnsen, 2010) og lav utdanning (Friestad & Hansen, 2004; Skardhamar, 2003). En doktoravhandling fra NTNU (Søndenaa, 2009) har konkludert med at om lag 1 av 10 norske fanger har lærevansker i så stor grad at de kan betegnes som lettgradig psykisk utviklingshemmede. Slike utfordringer kan gjøre det vanskelig å leve opp til mønsterfangemalen, men betyr ikke nødvendigvis at fangene mangler endringsvilje.

Også holdninger spiller inn. Det er fullt mulig å ha endringsvilje selv om man har negative holdninger til fengselssystemet og dets voktere. Negative holdninger kan imidlertid fort bli en barriere mot en hensiktsmessig soningsprogresjon i et system som premierer "samarbeidsvilje".

Det har blitt sagt at det er kvaliteten på urinen som avgjør fangens soningsprogresjon. Her sikter man nok til hvorvidt urinprøvene er positive eller negative eller, sagt på en annen måte, i hvilken grad fangen har et rusproblem. Det har blitt estimert at om lag 6 av 10 fanger har et betydelig rusproblem (Friestad & Hansen, 2004), noe som kan by på problemer tatt i betraktning at rusfrihet synes å være et kriterium for avansement i progresjonssystemet. Studier har for øvrig vist at det er fanger med rusproblemer som isoleres mest i norske fengsler (Hellevik, 2001). Det å ha et rusproblem er imidlertid ikke på noen måte synonymt med ikke å ha endringsvilje.

Det er ingen hemmelighet at psykisk helse er en betydelig utfordring i fangebefolkningen, særlig som følge av en overrepresentasjon av adferdsavvik og personlighetsforstyrrelser (Hartvig & Østberg, 2004). Slike utfordringer kan være svært problematiske i et system som bedriver adferdsfundert belønning og straff.

Det er også grunn til å fremheve at selve fengslingssituasjonen i høyeste grad påvirker adferd. Fengsling representerer en sterk, abnormal og belastende situasjon egnet til å påvirke adferd i negativ retning. Det er ikke naturlig for mennesker å sitte i fangenskap frarøvet sin autonomi og bevegelsesfrihet. Det er vanskelig å forvente naturlig adferd i et unaturlig miljø. Det bør dermed ikke være overraskende at innesperringssituasjonen i seg selv kan fremdyrke negativ adferd som slår uheldig ut når systemet forventer "god oppførsel".

Konsekvenser
Systemet fokuserer på tilpasning og konformitet. Den som vinner frem, er gjerne den som er i stand til å tilpasse seg fengselsregimet. Her er det verd å merke seg at enkelte studier har vist at høy grad av tilpasning til fengselssystemet er forbundet med økt tilbakefallsrisiko (f.eks. Ward, 1987). Fengselslivet er kvalitativt annerledes enn samfunnslivet. En tilpasning til fengsel vil samtidig kunne være en mistilpasning til samfunnet. De som gjør motstand og nekter å ta plass i fengselets støpeskje risikerer å tape i progresjonssystemet, men vil kunne klare seg bedre i samfunnet ved at de i større grad opprettholder sin egen identitet gjennom soningsforløpet.

Ethvert klassesamfunn er kjennetegnet ved økt aksept for sosiale forskjeller og svekket solidaritet med de som ikke vinner frem. Så også i klassefengselet. Det kan hevdes at progresjonssystemet har påvirket dynamikken i fangebefolkningen. Færre viser solidaritet og samhold med medfanger i et system som premierer de som streber etter å opparbeide og opprettholde individuelle privilegier. Fellesskapsfølelsen forvitrer og konfliktnivået øker, blant annet ved at systemet mer eller mindre direkte belønner fanger som tyster på hverandre (Haugerud, 2011; Giertsen, 1995).

Oppsummert er det grunn til å hevde at progresjonssystemet produserer systematiske forskjeller og fører til et klassesamfunn preget av en rekke uheldige konsekvenser. Behovsprinsippet trues som følge av at systemet er mer opptatt av fangenes innsats enn av deres behov. I så måte vil systemet kunne straffe de mest sårbare og føre til en paradoksal situasjon der de som har størst behov risikerer å få færrest muligheter.


Økt segregering i fengselssystemet?

Det andre utviklingstrekket jeg vil peke på er tendensen til økende segregering i fengselssystemet.

I tillegg til klassedelingen som følge av progresjonssystemet, ser vi en økende tendens til at enkelte fangegrupper ”løftes ut” av det ordinære soningssystemet og underlegges særregler eller særregimer. Dette har blant vært tilfelle for de såkalte infoflytfangene, dvs. fanger som av fengselsmyndighetene er definert som organiserte og spesielt farlige. Disse segregeres i dag fra resten av fangebefolkningen ved at det er etablert særskilte målsetninger for disse knyttet til kontroll, sikkerhet og etterretning. I tillegg er det etablert egne saksbehandlingsrutiner og soningsforhold i avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå.

Forvaringsfanger er en annen gruppe som har blitt segregert og underlagt særregler og særregimer. De har tidsubestemt straff som i prinsippet kan forlenges til livsvarig fengsel, de har færre soningsalternativer ved at de som hovedregel skal sone i særskilte forvaringsavdelinger, de er utelukket fra tiltak som straffavbrudd og hjemmesoning, og de utsettes for en særlig inngripende adferds- og personlighetskartlegging.

Utenlandske fanger
Nå skal også utenlandske fanger med utvisningsvedtak segregeres fra den øvrige fangebefolkningen.

På Fremskrittspartiets landsmøte i 2011 lanserte Per Sandberg en tipunktsplan med sikte på å gjøre fengselsoppholdet verre for fangene. I denne planen lå det blant annet et krav om at skillet mellom norske og utenlandske fanger skal bli tydeligere. Fanger uten norsk pass skulle stues sammen flere på hver celle, ikke få dagpenger, ingen utdanningsmuligheter og minimalt med velferdsgoder. Med minimal standard og kort vei til flyplassen vil Fremskrittspartiet sørge for at utlendingene ønsker å forlate Norge (Gedde-Dahl & Tjernshaugen, 2012; Nærum, 2012).

Høyre har fulgt etter med uttalelser om at utenlandske fanger ikke skal få noe særlig utover mat og varme. Fremstående partirepresentanter har ikke lagt skjul på sin oppfatning om at samfunnet ikke skal bruke ressurser på fanger som skal utvises – de skal ikke få skolegang eller hjelpes på andre måter (Gjerde, 2012).

Arbeiderpartiet har hatt vanskeligere for å bestemme seg. Tidligere justisminister Knut Storberget karakteriserte Per Sandbergs landsmøteforslag som ”usigelig dårlig”. Kort tid senere ble det imidlertid klart at den rødgrønne regjeringen, med Arbeiderpartiet i spissen, gikk inn for å etablere en egen utlendingsavdeling ved Ullersmo fengsel (Gedde-Dahl & Tjernshaugen, 2012). I statsbudsjettet for inneværende år lanserte de rødgrønne nyheten om at det skulle etableres et helt eget fengsel for utenlandske fanger med utvisningsvedtak. Disse skal nå stues sammen i Kongsvinger fengsel. Statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth, har presisert at disse fangene ikke skal tilbake til det norske samfunnet, og at straffen deres skal ha et ”spesielt tilrettelagt innhold” (Justis- og beredskapsdepartementet, 2012), uten at det sies noe særlig mer konkret om hva dette vil innebære. Kongsvinger fengsel ble omorganisert i rekordfart og åpnet formelt som segregert utlendingsfengsel 10. desember i fjor. I løpet av inneværende år skal hele fengselet fylles med utenlandske fanger.

Det har nå blitt slik at fargen på passet blir avgjørende for hvilket soningsregime fangene blir underlagt. Dette kan betraktes som et radikalt paradigmeskifte i et system som i en årrekke har smykket seg med idealer om at alle skal være like for loven. Nå er det slik at noen anses som likere enn andre.

For hva betyr det egentlig at disse fangene skal få et tilbud tilpasset deres situasjon? Ligger det virkelig gode intensjoner til grunn eller står vi bare overfor vikarierende begrunnelser for andre og mer tvilsomme planer? Og dersom det handler om gode intensjoner; i hvilken grad vil myndighetene ha evne og vilje til å omsette disse til et soningsinnhold som blir mer enn bare ren innesperring og oppbevaring? Hvordan blir den generelle standarden, velferdstilbudene og utdanningsmulighetene, tatt i betraktning at toneangivende politiske krefter har fremhevet at disse fangene bør ha minimalt med tilbud? Er det grunn til å tro at sikkerhetsregimet og mulighetene for permisjoner vil bli tøffere for disse fangene enn for andre fanger? Allerede i dag er det gjerne slik at fanger med utvisningsvedtak har vanskelig for å få permisjon. Er det grunn til å tro at sikkerhetsnivået vil bli lempet bare ved at man samlokaliserer disse fangene? Er det grunn til å tro at et slikt segregert utlendingsfengsel vil tiltrekke seg en ansattgruppe som kvalitativt skiller seg fra ansatte i andre fengsler? Dersom vi får et fengsel preget av ren oppbevaring og et konfliktfylt sonings- og arbeidsmiljø, er det vel neppe grunn til å anta at de best kvalifiserte og mest idealistiske ansatte søker seg dit.

Uansett hvilket faktisk innhold et slikt fengsel får så er det viktig å fremheve det prinsipielle ved denne kursendringen i norsk straffegjennomføringspraksis. Skal man godta et system som sorterer fangene på grunnlag av statsborgerskap? Ved å godta dette, flytter man viktige og kritiske grenser. I så måte er det svært kritikkverdig at beslutningen om å opprette et segregert utlendingsfengsel ikke har vært gjenstand for offentlig høring.

Avsluttende betraktninger

Det kan hevdes at økt klassedeling og økt segregering er to sentrale utviklingstrekk i fengselsvesenet. Vi står overfor en situasjon der andre karakteristika enn selve lovbruddet i stor grad blir avgjørende for straffens innhold. Aktørorientering vinner terreng; hvilke evner og ressurser fangen har, hvilken adferd han utviser og hvilket statsborgerskap han har, er i økende grad bestemmende for straffens innhold og belastninger. Fengselssystemet fremstår som et sorteringssystem der fangebefolkningen klassedeles generelt, og utpekte fangegrupper segregeres spesielt. En slik utvikling bør angå ikke bare fangene og kriminalpolitiske interesseorganisasjoner, men i høyeste grad også myndighetene og storsamfunnet som etter sigende er opptatt av rehabilitering, tilbakeføring og rettferdighet.




Referanser

Den norske straffelov: Lov angaaende forbrydelser av 20. august 1842.

Friestad, C., & Hansen, I. L. S. (2004). Levekår blant innsatte. Oslo: Fafo.

Gedde-Dahl, S., & Tjernshaugen, K. (2012, 8. oktober). Ap stjeler Frps klær. Aftenposten. >/i>Nedlastet fra http://www.aftenposten.no

Giertsen, H. (1995). Fengselsvesenets skjulte verdimønstre. Lov og Rett. Norsk juridisk tidsskrift, 7, 414-427.

Gjerde, R. (2012, 17. september). Vil ha B-fengsel for utlendinger. Aftenposten. Nedlastet fra http://www.aftenposten.no

Hartvig, P., & Østberg, B. (2004). Psykisk lidelse og avvik blant norske fengselsinnsatte. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 124, 2091-2093.

Haugerud, M. (2011). "De gode intensjoners tukthus – fem teser om straffens idealer og fengselets realiteter fra et fangeperspektiv". I Juss-Buss & O. H. Rønning (red.), Med loven mot makta. Juss-Buss førti år (s. 276-298). Oslo: Novus.

Hellevik, V. (2001). Bruk av isolasjon i norske fengsler (stensilserie nr. 84). Oslo: Universitetet i Oslo.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. (2009). Bruk av tolk i straffesakskjeden (IMDi-rapport 6-2009). Oslo: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Justis- og beredskapsdepartementet. (2012, 10. desember). Kongsvinger fengsel: Ny avdeling for utenlandske innsatte (pressemelding). Nedlastet fra http://www.regjeringen.no

Manger, T., Eikeland, O. J., & Asbjørnsen, A. (2010). Innsette i norske fengsel: Motiv for utdanning under soning (rapport nr. 3/10). Bergen: Fylkesmannen i Hordaland.

Nærum, A. R. (2012, 18. desember). FrP vil ha utlendinger i egne fengsler. P4. Nedlastet fra http://www.p4.no

Skardhamar, T. (2003). Inmates’ social background and living conditions. Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention, 4, 39-56.

St.meld. nr. 104 (1977-1978). Om kriminalpolitikken. Oslo: Justis- og politidepartementet.

St.meld. nr. 27 (1997-1998). Om kriminalomsorgen. Oslo: Justis- og politidepartementet.

St.meld. nr. 37 (2007-2008). Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn (kriminalomsorgsmelding). Oslo: Justis- og politidepartementet.

St.prp. nr. 1 (1994-1995). Oslo: Justis- og politidepartementet.

Straffegjennomføringsloven: Lov av 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv.

Straffeloven: Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902.

Søndenaa, E. (2009). Intellectual disabilities in the criminal justice system (doktoravhandling). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Ward, D. A. (1987). "Control strategies for problem prisoners in American penal systems". I A. E. Bottoms & R. L. Light (red.), Problems of long-term imprisonment (s. 74-96). Gower: Aldershot.


<< tilbake