Postboks 6740
St. Olavsplass, N-0130 Oslo

e-post: krom@krom.no
tel: 22 36 21 87

 

22.01.13

Ny tid. Ny inspirasjon

Publisert innlegg fra KROM-konferansen 2013

Det ikke bør være særskilte straffebud rettet mot smitteoverføring direkte mellom mennesker, skriver Kim Fangen, i denne innledningen som både er dissens i Syse-utvalgets innstilling om smitteoverføring og straff, "Kjærlighet og Kjøletårn", og ble avholdt på KROM-konferansen søndag 13. januar.

Hiv har vært en del av vår globale virkelighet i over 30 år. Man regner med at 60 millioner mennesker har blitt smittet i løpet av denne perioden, 35 millioner av disse lever i dag. For første gang i verdens hiv-historie går tallene på nydiagnostiserte hivpositive ned. Dette skyldes primært at flere hivpositive får tilgang til behandling. En behandling som gjør at hivpositive kan leve gode og lange liv, og at majoriteten som står på behandling har fullt supprimert HIV RNA og dermed er svært lite smittsom. The Centers for Disease Control and Prevention (CDC) har nettopp vurdert de nyeste forskningsdataene og konkluderer med at antiretroviral behandling kan redusere risikoen for en hivpositiv å overføre viruset til en hiv negativ med 96%. UNAIDS har begynt å snakke om en verden uten hiv i sin 2011–2015 strategiplan: ”Getting To Zero” . Medisinske fremskritt har altså endret situasjonen i en svært positiv retning. Denne endringen bør også reflekteres i lovgivning og rettspraksis.

Samtidig er situasjonen ikke bare positiv. I enkelte land og i enkelte grupperinger ser vi en økning i antall nye hivdiagnoser. I Norge er antallet årlige nye hivdiagnoser blant homofile menn og andre menn som har sex med menn tredoblet siden 2002. Denne økningen er svært alvorlig og krever at vi styrker og utvikler det forebyggende arbeidet, både blant hivnegative og hivpositive.

Hører hiv hjemme i straffeloven?
Jeg har som hivpositiv primært forholdt meg til hiv når vi i utvalget har diskutert detaljene rundt de vedtatte bestemmelser for allmenfarlige smittsomme sykdommer §§ 237 og 238. Det meste av min argumentasjon springer ut fra erfaringer vi hivpositive har hatt med den gjeldende bestemmelsen § 155, som i en årrekke med rette har gått under navnet ’hiv-loven’. Som kjent er dette ikke en hiv-spesifikk lov, men i praksis har den, nesten uten unntak, blitt benyttet for å straffeforfølge hivpositive. Det finnes kun et par tilfelle hvor den har blitt anvendt i forhold til en annen allmennfarlig smittsom sykdom (Hepatitt B og C).

Jeg mener at det hiv relaterte arbeidet, både ivaretakelsen av hivpositive og forebyggingen av nysmitte, ikke har vært tjent med et lovverk som av oss hivpositive har blitt oppfattet som mistenkeliggjørende og stigmatiserende, og som ikke har tatt hensyn til at hivpositive har rett til et godt seksualliv. Et lovverk som ikke har tatt inn over seg de psykososiale utfordringer det innebærer å leve med hiv, og som ikke har innsett at forringet livskvalitet og problemer med å mestre sikrere sex ofte henger sammen. Et lovverk som ikke har vært tydelig på hva som anses som ulovlig seksuell atferd, og hvor strafferettslig ansvar står i forhold til dagens kunnskap om hiv og risiko for smitteoverføring.

Videre mener jeg at vi hivpositive ikke har vært tjent med et lovverk som har brutt med grunnleggende prinsipper om likhet for loven. Det har virket som om loven har rammet tilfeldig og urettferdig når kun et fåtall straffesaker har blitt reist de siste årene, samtidig som flere hundre personer har fått hivdiagnosen hvert år. Det har også virket grunnleggende urettferdig og lite hensiktsmessig at alt ansvar skal hvile på de av oss som er kjent med egen hivpositive status, når vi vet at mange ikke kjenner til egen status og at ny-smitte krever at hivnegative velger å ha usikker sex.

I lys av det økende antall nye hivdiagnoser blant homofile og bifile menn, samt andre menn som har sex med menn kan man med rette spørre seg hvilket preventivt resultat benyttelsen av denne bestemmelsen kan vise til? Min påstand er at den ikke har tjent sitt formål, verken sett fra et folkehelseperspektiv eller et forebyggingsperspektiv. Hiv er ikke lenger en trussel mot folkehelsen slik man antok den kom til å bli tidlig på 1980-tallet. Dette har vi vært klar over i mange år nå. Selv før medisinene kom var dette et faktum. Allikevel virker det som om den 'epidemiske' tankegangen henger igjen hos mange.

Folkehelseperspektivet står derimot sentralt når det gjelder smittespredning (indirekte smitte) av andre allmennfarlige smittsomme sykdommer, via luft, vann og mat. Jeg har derfor sammen med et enstemmig utvalg gått inn for at § 238 blir benyttet slik det er foreslått.
Det er ikke gjennom straffeloven vi reduserer videre spredning av hiv. Jeg mener at hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner ene og alene er et helseanliggende. Det er der fokuset skal og må ligge, hvis man ønsker å hindre at flere blir smittet. Det betyr at vi må endre vårt tankesett og legge om kursen fra strafferegulering over på en helsemessig innfallsvinkel. En ansvarliggjøring av begge seksualpartnere, uten at dette knyttes til straff. Jeg har ingen tro på at straffeloven er et egnet redskap for å regulere helserelatert atferd. Straffeloven kan derimot virke som en hvilepute for myndighetene og skape en falsk trygghet blant folk.

Avkriminalisering
Jeg mener at man ikke skal kriminalisere ubeskyttet sex og følgelig ikke seksuelt overførbare infeksjoner. I normale relasjoner mellom to likestilte og jevnbyrdige personer som frivillig bestemmer seg for å ha sex, hører ikke kriminalisering/straffeloven hjemme, uavhengig om hiv overføres eller ikke. Jeg mener at straff skal kun kunne benyttes i de tilfellene hvor man kan bevise at noen har hatt til hensikt å overføre en allmennfarlig smittsom sykdom og lyktes i dette. Da kan de generelle bestemmelsene om legemsbeskadigelse benyttes, men utover dette tilfellet skal ikke de alminnelige bestemmelsene om voldslovbrudd kunne anvendes ved smitteoverføring.

Mitt forslag innebærer dermed en klar avkriminalisering, idet jeg foreslår at en smitteoverføringsbestemmelse kun skal ramme tilfellene hvor det foreligger forsett i form av hensiktsforsett og smitte faktisk er skjedd i denne hensikt. Smitteoverføring med vanlig forsett eller såkalt dolus eventualis skal etter mitt forslag ikke rammes, selv om smitte faktisk er skjedd. Dette gjelder også tilfeller hvor det kun er utvist grov eller simpel uaktsomhet. Dersom det kun er snakk om å utsette for smittefare, det vil si at smitte ikke er skjedd, skal det etter mitt forslag uansett ikke kunne straffes.

Hivpositive - en uutnyttet ressurs
Vi som lever med hiv ønsker å være med og redusere smittetallene. Vi ønsker å være ”del av løsningen” og ikke bli sett på som ”problemet”. På lik linje med ønsket brukermedvirkning fra alle pasientgrupper i helse-Norge, mener jeg at vi hivpositive i særdeleshet er en viktig gruppe å inkludere. Jeg mener vi er en uutnyttet ressurs i det forebyggende arbeidet. Vi sitter på unik kunnskap som kan si noe om hvorfor vi ble smittet. Denne kunnskapen har man til nå ikke benyttet seg av – ingen spør oss om mulige bakenforliggende/medvirkende årsaker til at vi ble smittet. Her ligger det et stort potensial med tanke på forebygging av nysmitte og vi ønsker å være med på dette arbeidet.

Felles mål
Uansett hva vi måtte mene om straffeloven så har alle aktører innen hivfeltet (myndigheter, organisasjoner og aktivister) et felles mål om at færrest mulig skal bli diagnostisert med hiv.

Hvordan når vi dette målet? Tiltak må rettes både mot hivpositive og hivnegative. Vi må styrke og sette klare krav til smittevernsarbeidet. Vi må bedre mestringsevnen til alle som lever med hiv. Vi må få testet flere og det må testes oftere. Ny-diagnostiserte som ønsker å begynne på behandling må få mulighet til det. Vi må sette fokus på viktigheten av risiko redusering, og innse at det er et vesentlig tilskudd til det tradisjonelle forebyggende arbeidet. Som kjent er det å gjøre litt riktig bedre enn å gjøre ingen ting.

Det er ingen grunn til at Norge ikke kan bli best i verden på dette området; vi har kunnskapen, kompetansen og økonomien. Vi har en oversiktlig situasjon og vi har mulighet til å nå alle.

Seksuelt overførbare infeksjoner er en del av vår felles virkelighet. Det er ikke bare hiv som øker i omfang, men også de andre infeksjonene. Det kommer stadig flere utfordringer som for eksempel behandlingsresistent gonoré. Vi vet ennå ikke hvilket omfang dette vil få og hvilke konsekvenser det vil medføre. Desto flere ganger et menneske må behandles for en seksuelt overførbar infeksjon, desto større er sjansene for komplikasjoner eller at man utvikler resistens og utvikler en kronisk tilstand. Selv om denne informasjonen har nådd frem til majoriteten av befolkningen endres ikke vanen med å ha ubeskyttet sex. Dette kan vi lese ut fra stadig økende tilfeller av seksuelt overførbare infeksjoner.

Vi bør finne en måte å utarbeide en helhetlig plan for hvordan en i Norge skal arbeide med seksuell helse på alle områder. Denne planen må ta for seg både de mørke og lyse sidene av seksualiteten og må omhandle seksualitet gjennom hele livsløpet. En slik plan må ta sikte på å styrke den generelle befolkningens seksuelle helse, samtidig som man utarbeider særtiltak for spesielt utsatte grupper med særskilte utfordringer som for eksempel msm, flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.

Dette kan for eksempel gjøres ved at en nedsetter et utvalg som skal ha til mandat å utarbeide en handlingsplan for å styrke helhetlig seksuell helse, inkludert forebygging av seksuelt overførbare infeksjoner. Den nåværende nasjonale strategiplanen for bedre seksuell helse er for ensidig fokusert på forebygging av uønskete svangerskap. I et slikt utvalg bør helsemyndighetene være representert i tillegg til representanter for aktuelle faggrupper og relevante organisasjoner.

Nasjonal handlingsplan
Vi er mange hivpositive som mener at den nasjonale handlingsplanen 'Aksept og mestring 2009-2014' er en svært viktig og riktig plan for det hivforebyggende arbeidet. Her har seks departementer og direktorater forpliktet seg til helhetlig innsats i hivarbeidet ved å definere mål og strategiske grep på en rekke områder. Noe er allerede satt i verk men svært mye gjenstår og den nylig avholdte midtveiskonferansen viste at arbeidet går trått og at det er stor frustrasjon blant aktørene.

Det som har blitt gjennomført er blant annet igangsettelse av Norges første Lærings- og mestringskurs for hivpositive. Dette kurset er utviklet gjennom et samarbeid mellom Lærings- og mestringssenteret (OUS), Infeksjonsmedisinsk avdeling (OUS) og det nyetablerte Pasientrådet for hivpositive. Her står blant annet mestring av seksuallivet sentralt. Dette har vært et vellykket pilotprosjekt som det er meningen skal være et kontinuerlig tilbud til alle som lever med hiv og til alle som blir diagnostisert med hiv, uansett nasjonalitet, etnisitet og/eller seksuell legning. Vi ligger på etterskudd i dette arbeidet, men vi håper at vi skal klare å komme på banen med et bredspektret tilbud til denne pasientgruppen som til nå har fått liten oppfølging bortsett fra rent medisinsk oppfølging.

Et annet viktig tiltak som er gjennomført under hivplanen er kursing av helsepersonell som jobber med hiv, i hvordan samtale med pasienter om endring i helserelatert atferd, inkludert seksuell atferd. Verktøyet er en samtalemetode (motiverende intervju) som skal øke pasientens motivasjon til endring. I 2011 deltok i underkant av 100 helsepersonell på slike kurs i regi av Helsedirektoratet. Flere trenger slike kurs og dette må følges opp med oppfølgingskurs.

Slik kursing av både pasienter og helsepersonell er noe som kan øke både mestringsevne og livskvalitet hos hivpositive og er derfor svært viktige helsefremmende og hivforebyggende tiltak. Tidligere behandlingsstart samt økt satsing på testing for hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner er andre tiltak som virker smitteforebyggende.
Med ovennevnte unntak så er svært få av de mange definerte strategiske grepene i hivplanen gjennomført. Hva skyldes dette? Hvorfor har arbeidet nærmest stoppet opp? Hvorfor har man ikke klart å oppnå flere av målene i planen? Er det mangel på reell vilje hos helsemyndigheter og andre departementer til å drive denne planen fremover? Har man sagt seg fornøyd med å lage en god plan og overlatt ansvaret for implementeringen til sivilt samfunn og helsepersonell? Her trengs det nasjonal styring og oppfølging.

Veien videre – ny redskap gir nye muligheter
Jeg mener vi har en unik mulighet nå til å legge om kursen og vise hvordan hiv og andre seksuelle overførbare infeksjoner kan og bør bli behandlet på en konstruktiv og inkluderende måte. Ved å fokusere på seksuell helse generelt og for hele befolkningen, vil vi kunne oppleve en reduksjon av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner. Vi må arbeide for å motivere og å inspirere hvert enkelt individ og på den måten best ivareta samfunnets interesser.
Det er en ny tid som bør inspirere alle som arbeider og lever i dette feltet. Vi vet så uendelig mye mer nå enn da hiv ble innlemmet i straffeloven. Vi har helt andre muligheter i dag til å bekjempe dette viruset, ved å sette flest mulig i stand til selv å ivareta egen helse. Det er her vi kan bidra til å snu den negative utviklingen vi opplever nasjonalt og det vil også gi oss en mulighet til å vise vei internasjonalt. Det er mange øyne rettet mot Norge i disse dager som følger spent med på hvordan vi velger å gå videre med denne utfordring. Det hviler et ansvar på oss alle til at vi forvalter dette på best mulig måte.

Kim Fangen


<< tilbake