Kan farlighet forutsies?
Et grunnleggende prinsipp i vår strafferett er at straffen skal stå i forhold til forbrytelsen. Vi skal straffe for handlinger som er begått. Et økende fokus på farlighetsprediksjon bringer oss stadig nærmere et tvilsomt system der vi straffer mennesker for hvem de er og for handlinger vi antar at de kan komme til å begå i fremtiden.
Av forvaringsfange 03/43, Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt
(Manuskript til innlegg ved KROMs konferanse 04.06.2009 – ”Kan farlighet forutsies?”)
Jeg har fått æren av å reflektere litt omkring spørsmålet om hvorvidt farlighet kan forutsies. Min interesse for såkalte risikovurderinger skyldes flere forhold: Jeg er psykologistudent, forvaringsfange og styremedlem i KROM.
Jeg vil i dag si litt om hva som er hensikten med farlighetsprediksjon, dens historikk, hvor treffsikre risikovurderingsverktøyene er og hvilke konsekvenser farlighetsvurderinger medfører for de berørte individene. Jeg vil fortløpende bruke forvaringsanstaltens risikovurderingspraksis som bakteppe.
Hensikt
Kanskje kan man hevde at det i menneskets natur ligger et grunnleggende behov for å skape trygghet og forutsigbarhet. Vi ønsker å unngå det negative og vi ønsker et samfunn der vår personlige sikkerhet garanteres. Denne naturlige tendens har opp gjennom tidene ført til en streben etter å identifisere og uskadeliggjøre individer som antas å utgjøre en trussel mot allmennhetens velferd.
Historikk
Farlighetsprediksjon er derfor intet nytt fenomen. Det sies at man i det gamle Egypt vurderte en persons farlighet på grunnlag av hvordan han spiste en stekt kylling. På 1800-tallet mente italieneren Lombroso å kunne identifisere kriminelle ved hjelp av lave panner, kraftige kjevepartier og manglende øreflipper.
Nærmere opp mot vår tid begynte man å ta i bruk såkalte kliniske vurderinger. Psykologene og psykiaterne gjorde for alvor sitt inntog. En klinisk vurdering ble foretatt av en kliniker på grunnlag av hans eller hennes utdanning, erfaring og kunnskaper om viktige omstendigheter i det aktuelle enkelttilfellet.
I et positivistisk forsøk på å eliminere det menneskelige skjønn, gikk man etter hvert over til såkalte aktuariske vurderinger. Slike vurderinger skulle bygge på empiriske data og definere et antall risikofaktorer. Vurderingen skulle i sin helhet kvantifiseres, dvs. oversettes til tall. Vi står her står overfor en tenkemåte som har sin opprinnelse i den amerikanske forsikringsbransjen der man utviklet modeller for å beregne størrelsen på forsikringspremier.
I den senere tid har man forsøkt å skape en syntese som fanger opp det beste i henholdsvis den kliniske og den aktuariske tenkemåten. Resultatet er risikovurderinger som tar sikte på å vurdere både statiske (uforanderlige) og dynamiske (foranderlige) risikofaktorer. Verktøyet HCR-20, som bl.a. brukes overfor forvaringsfanger, er et eksempel på dette.
Treffsikkerhet
Det er viktig å merke seg at verktøyene ikke er som psykologiske tester: De er prediktive og prognostiske, ikke deskriptive og diagnostiske. Strukturerte risikovurderingsverktøy er konstruert på grunnlag av data på gruppenivå og er således ikke godt egnet til å foreta individuelle prediksjoner. Jeg vil hevde at det i dag ikke finnes verktøy, tester eller sjekklister som med en kjent grad av sikkerhet kan predikere en konkret persons voldsrisiko.
La oss ta et eksempel: Man gjennomfører en spørreundersøkelse blant 500 representative velgere og finner at 70 % uttrykker at de vil stemme på Arbeiderpartiet i det kommende valget. Denne informasjonen gjør at man kan predikere at et flertall i befolkningen vil stemme på Arbeiderpartiet. Informasjonen kan imidlertid ikke med en rimelig grad av sikkerhet brukes til å predikere hvorvidt en konkret person vil stemme på Arbeiderpartiet.
En artikkel i det anerkjente medisinske tidsskriftet Lancet i 2001 (1) konkluderte med at verktøyene er så upresise at man må frihetsberøve seks antatt farlige personer dersom man skal forebygge én voldelig handling.
En stor svensk metaundersøkelse fra 2005 (2) konkluderte med at dagens risikovurderinger har en overgripende usikkerhet på minst 25-30 %, dvs. at hvert tredje eller fjerde tilfelle feilvurderes. Selv om man tar utgangspunkt i de mest optimistiske studiene i forskningslitteraturen, vil vurderingene i beste fall være korrekte i 75 % av tilfellene.
Interpersonlig vold er uansett i stor grad bestemt av sosiale og kulturelle faktorer. Det kan derfor stilles spørsmål ved generaliserbarheten til verktøy som er fundert på utenlandsk (fortrinnsvis nordamerikansk) forskning. Den svenske metaundersøkelsen konkluderte med at det vitenskapelige grunnlaget for risikovurderinger overfor personer fra etniske minoritetsgrupper er utilstrekkelig. Det er vel rimelig å hevde at nordmenn representerer en minoritet i Nord-Amerika.
Professor Stephen Hart og medarbeidere publiserte i 2007 en oppsiktsvekkende artikkel i tidsskriftet British journal of psychiatry (3). Professor Hart er blant annet tilknyttet psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen, og har av flere blitt beskrevet som en fremtreden forkjemper for risikovurderingsverktøy . Bakgrunnen for artikkelen var en omfattende undersøkelse der man estimerte verktøyenes presisjon.
Hart og medarbeidere konkluderte med at feilmarginene var betydelige, også på gruppenivå. På individnivå var feilmarginene så store at verktøyene fremstår som nær meningsløse. Forfatterne fremhevet at den prediktive presisjonen var så lav at det kan være uforsvarlig å legge risikovurderinger til grunn for viktige beslutninger som berører et individ. I slike situasjoner må bruk av verktøyene begrenses eller unngås fullstendig. Dette er sterke konklusjoner fra en gruppe forskere som selv har vært tilhengere av risikovurderingsverktøy.
Kanskje kan man litt forenklet si at sirkelen er sluttet? Kanskje er ikke dagens statistiske forbryteralbum så veldig annerledes enn Lombrosos forbrytertyper? Kanskje kunne man like gjerne gå tilbake til å anlysere hvordan personer spiser stekte kyllinger?
Konsekvenser
Farlighetsprediksjon medfører konsekvenser. Hva er det vi gjør når vi i stadig økende grad støtter oss til risikovurderinger?
Vi tilsører sosial problematikk som individuelt avvik
Risikovurderinger forveksler farlighet og fattigdom. Man har på forhånd definert at sosiale faktorer som lav utdanning, arbeidsløshet, bostedsløshet og manglende eller dysfunksjonelt sosialt nettverk indikerer risiko. Resultatet er at veien fra å være fattig til å bli definert som farlig, blir kort.
Vi innfører og legitimerer et nær altomfattende overvåkningsregime
Et system preget av en risikohåndteringsideologi medfører et overvåkningsregime designet med tanke på å produsere «råmateriale» i form av informasjon til bruk i risikovurderingene. I forvaringsanstalten skjer overvåkningen til alle tider og på alle arenaer der fangen oppholder seg. Den omfatter alt fra triviell rutineadferd til dyptgripende vurderinger av adferd, holdninger og funksjonsnivå.
Hvor ofte pusser fangen tennene? Spiser han middag i fellesstuen? Hvem snakker han med og hvem unngår han? Sliter han med psykiske problemer? Får han behandling for disse, og eventuelt hvordan reagerer han på behandlingen? Føler han skyld? Hvordan er hans kognitive fungering? Alt fangen sier og gjør – evt. ikke sier og ikke gjør – er gjenstand for vokternes kartlegging, observasjon og vurdering.
Jeg har hørt forvaringsfanger si at de føler seg mest frie når de er innelåst på sine celler – det eneste stedet der de kan unngå overvåkningen. Dette er signaler som må tas på alvor.
Vi ødelegger grunnlaget for kommunikasjon og relasjon
Der fengselsansatte tidligere var opptatt av å snakke med og forholde seg til fangen som et subjekt, blir han nå betraktet som en samling statistiske korrelasjoner eller «kriminogene behov». De som arbeider med fangene blir pålagt å gjennomføre såkalte strukturerte samtaler. I realiteten handler dette om forhåndsdefinerte samtaler med nærmest manualstyrte spørsmål designet med tanke på å utløse risikovurderingsrelevant informasjon fra fangen. Det hevdes at moderne fangevoktere blir skolert i samtaleteknikk. Jeg vil hevde at de i realiteten blir trenet opp til å bli profesjonelle informasjonsinnsamlere.
Kort sagt: Vi slutter å forholde oss til hverandre som meningsskapende subjekter, og i stedet kommuniserer vi gjennom statistiske analyser og standardiserte sjekklister.
Vi skaper et falskt inntrykk av vitenskapelighet
Det kan bære meget galt av sted når vurderinger preget av stor usikkerhet presenteres i en vitenskapelig innpakning. For lekfolk kan det oppleves som vanskelig å stille spørsmål ved en vurdering utarbeidet og signert av en eller flere fagfolk med psykologisk embetseksamen. Beslutningstakerne i fengselsvesenet og domstolene er i så måte lekfolk. Spørsmålet er da: Vil de føle seg i stand til å utfordre vurderingene på et saklig grunnlag og behandle dem som det de egentlig er: Mer eller mindre kvalifiserte gjetninger?
Vi undergraver den grunnleggende ideen om den frie vilje
Strafferetten er fundert på prinsippet om den frie vilje. Gjerningsmannen kan med rimelighet ikke straffes dersom man mener at han ikke kunne valgt å handle annerledes. Risikovurderinger bærer imidlertid preg av determinisme. Fremtidens konklusjoner trekkes på grunnlag av fortidens premisser.
Det er de statiske eller historiske faktorene som tillegges størst betydning. I verktøyet HCR-20 tillegges det historiske leddet like mye vekt som nåtids- og fremtidsleddet til sammen. På denne måten underkommuniserer man menneskets evne til endring. Man undergraver den frie vilje og individets evne til å lære av sine feil.
Vi risikerer å skape selvoppfyllende profetier
Mennesker er sosiale dyr og vi definerer i stor grad oss selv ut fra hvordan vi blir vurdert av andre. Måten vi blir behandlet på, kan virke avgjørende på hvordan vi behandler andre. Mennesker som i det daglige blir behandlet og vurdert på grunnlag av sitt estimerte risikonivå vil kunne etablere et meget ufordelaktig selvbilde. I verste fall risikerer man å produsere det man i utgangspunktet ønsker å unngå.
Vi setter rettssikkerheten i fare
Rettssikkerheten tynnslites når vurderinger preget av stor usikkerhet og betydelige feilmarginer blir avgjørende både for innesperringens varighet og innhold.
Vurderingene legges til grunn for alle progresjonsmessige beslutninger i soningen, eksempelvis spørsmål knyttet til innvilgelse av fremstillinger, permisjoner og frigang. Men kanskje langt mer dramatisk: Vurderingene får direkte betydning for om, og eventuelt når, fangen anses som «skikket» til å bli løslatt til samfunnet.
Avslutning
Et grunnleggende prinsipp i vår strafferett er at straffen skal stå i forhold til forbrytelsen. Vi skal straffe for handlinger som er begått. Et økende fokus på farlighetsprediksjon bringer oss stadig nærmere et tvilsomt system der vi straffer mennesker for hvem de er og for handlinger vi antar at de kan komme til å begå i fremtiden.
Min konklusjon er at farlighetsprediksjonens treffsikkerhet er lav samtidig som konsekvensene av feilvurderinger er store. Sagt på en annen måte: Man oppnår kun i liten grad de tilsiktede konsekvensene, men man oppnår derimot en rekke negative og utilsiktede konsekvenser. Dette må vel kunne sies å være definisjonen på dårlig måloppnåelse.
Vi har i dag en god del kunnskap om hva som kan bidra til å gjøre vårt samfunn tryggere og bedre. Vi må sørge for at ofrene får en langt bedre oppfølging samtidig som lovbrytere tilføres nødvendige sosiale og materielle ressurser. Det ligger etter mitt syn ingen grunnleggende interessekonflikt i dette. Inkludering og reintegrering må være nøkkelordene. Psykologisk basert farlighetsprediksjon er derimot en blindvei dersom man har et mål om å skape et bedre samfunn.
Takk for oppmerksomheten.
Referanser:
1. Buchanan, A. & M. Leese (2001): ”Detention of people with dangerous severve personality disorders. A systematic review”. I: Lancet. 358: 1955-59.
2. Statens beredning för medicinsk utvärdering (2005): Riskbedömningar inom psykiatrin – kan våld i samhället förutsägas? En systematisk litteraturöversikt. URL: http://www.cvp.se
3. Hart, S. D.; C. Michie & D. J. Cooke (2007): “Precision of actuarial risk assessment instruments. Evaluating the ‘margins of error’ of group v. individual predictions of violence”. I: British journal of psychiatry. 190 (suppl 49), s. 60-65.
4. Kramp, P. (2008): ”Risikovurderinger er upræsise”. I: Nyt fra kriminalforsorgen. Nr. 5/2008, s. 22-23.