Dømt til psykiske problemer?
Enkle grep kan bedre den psykiske helsen til innsatte. Alle kan få en løslatt fange som nabo.
Av Sunniva Ørstavik, generalsekretær i Rådet for psykisk helse og forvaringsfange 03/43, Ila landsfengsel
(Først publisert:VG, 19.10.2009)
Alle har rett til helsehjelp. Det er nødvendig å sørge for at helsevesenet tar sitt behandlingsansvar på alvor, uavhengig av om man er fengslet eller ikke.
Fengselet skal ikke sørge for at fangene blomstrer opp, men fangene skal ikke løslates med en dårligere psykisk helse enn de hadde ved innsettelse. Fangene fradømmes ikke retten til helsehjelp og god psykisk helse.
En undersøkelse i fengsel viser at bare halvparten av de som ba om hjelp for psykiske lidelser, fikk tilbud om behandling. Belastningene som påføres den enkelte ved et fengselsopphold er i stor grad skjulte for allmennheten.
Dette gjør det vanskelig å kommunisere utfordringene til mennesker som ikke selv har erfart fangenskap. Straffen kan utad virke mild når belastningene ikke er åpenbare.
Tillært hjelpeløs. Alle har behov for å ha kontakt med de som står oss nær. Ensomhet og sosial isolasjon er svært negativt for vår psykiske helse. Fanger i lukkede fengsler tilbringer halvparten av tiden alene innelåst på cella. Samvær med familie og venner forringes som følge av strekt begrensede kontaktmuligheter. For mange fører dette til en dyp eksistensiell krise.
Fangene er under kontinuerlig overvåkning og privatliv reduseres til en utopi. Telefonsamtaler avlyttes, personlige brev gjennomleses og cellen kan til enhver tid ransakes. Fengselsvesenets økende fokus på kartlegging og journalføring bidrar til å heve overvåkningsnivået. Vi risikerer å stå overfor en soningssituasjon der alt fangen sier og gjør blir gjenstand for vokternes overvåkning.
Fangens adferd kontrolleres og vurderes i henhold til fengselets regler, med den konsekvens at den personlige handlingsfrihet svekkes. Ordre og regler som tvinger et menneske til å innta spesifikke holdninger og handlingsmaler krenker personligheten. Fangen fratas kontroll og ansvar.
Mennesker med liten kontroll over sine omgivelser kan utvikle en tro på at situasjonen blir den samme uansett hva man gjør. Man blir tillært hjelpeløs.
For godt? Materiell standard brukes ofte som argument for at fangene behandles «for godt». Men fangenes livskvalitet er i liten grad forbundet med fengselets materielle standard.
Subjektiv velvære kan ikke likestilles med tilgang til fjernsyn og tre måltider om dagen. For fangen innebærer fengsel tap av ressurser, muligheter og kvaliteter som definerer selve mennesket som sosialt vesen.
Belønning og straff er fengselets styringsmekanisme. Fangen belønnes for «korrekt» atferd med gevinster som gir overskudd og inspirasjon til mer god atferd. Rusfrihet, taktiske samarbeidsevner, tålmodighet, impulskontroll og god skriftlig og muntlig fremstillingsevne er nødvendige egenskaper for å vinne frem i fengselsregimet.
Fengselet er pålagt å oppnå det nær umulige – både straffe og resosialisere samtidig. Rollekonflikt oppstår når fangevokteren skal være både vokter og hjelper. Det skaper alvorlige tillits- og relasjonsproblemer. Resosialisering vanskeliggjøres, fangene ender i en belastende soningssituasjon og vokterne ender i en belastende arbeidssituasjon.
Rollekonflikt. Mye kan gjøres innenfor dagens rammer. Vi kan gjøre noe så enkelt som å gjennomføre lik rett til helsehjelp, i tråd med norsk lov, når den psykiske helsen svikter.
Fangene kan få bedre kontakt med sitt nettverk, gjennom mer telefontid og mer besøk. Fengslene kan motvirke tillært hjelpeløshet ved å legge opp til økt brukermedvirkning slik at fangene får innflytelse over og ansvar for sin egen hverdag.
Fangene kan sikres mer privatliv ved at overvåkningsnivået reduseres. Myndighetene bør revurdere sin beslutning om å ta i bruk nye kartleggingsverktøy.
Noen kan vokte mens andre kan hjelpe. Da unngår vi dobbeltrollen for fangevokterne. Vi kan sørge for at kontrolltiltak i fengslene er saklig begrunnede og balansert opp mot det reelle behovet. Vi kan gjøre fengselsoppholdet mer behovsstyrt slik at det blir en større sammenheng mellom hva man trenger og hva man får, enn mellom hva man gjør og hva man får.
Vi kan sørge for en ny retning i den kriminalpolitiske debatten der fangers og kriminalitetsofres behov ikke settes opp mot hverandre. Begge grupper har behov som i dag ikke møtes på en tilfredsstillende måte. Samfunnet som helhet er tjent med at både ofre og fanger ivaretas på en verdig måte.
Alle kan få en løslatt fange som nabo. Det er i alles interesse at fanger får sone sin straff uten at deres psykiske helse og sosiale tilpasningsevne ødelegges.