Ikke bygg ungdomsfengsler
Justisminister Knut Storberget åpner nå for å snakke om nye tiltak for straffedømte barn.
Ungdomsfengsler for barn i alderen 15-17 år er dømt til å mislykkes. Hvis justisminister Knut Storberget (Ap) velger denne strategien, vil han fastlåse tenkningen i nye tiår.
Thomas Mathiesen, professor og medlem av KROMs kriminalomsorgsutvalg
(Først publisert: Dagsavisen, 21. juli 2009)
Den nye Kriminalomsorgsmeldingen, Stortingsmelding nr. 37 (2007-2008), inneholder blant annet forslag om ungdomsfengsel for barn i alderen 15-17 år. «Tiden er inne til å tenke nytt», sier justisminister Knut Storberget (Ap) i Dagsavisen 16. juli. Forslaget er i virkeligheten fullstendig historieløst, selv om justisministeren påstår det motsatte.
Ideen om en særinstitusjon for unge er drøyt 80 år gammel. I 1928 kom «Lov om oppdragende behandling av unge lovovertredere». Loven sa at unge lovbrytere skulle gis særlig oppdragende behandling i arbeidsskole. Gjennom yrkesopplæring og pedagogisk/psykologisk behandling skulle de unge oppdras til å innta konstruktive roller i samfunnet. Fordi det skulle dreie seg om opplæring og behandling etter moderne prinsipper, skulle en dom til arbeidsskole ikke være straff. Arbeidsskolen skulle likevel ligge under fengselsvesenet. Anstalten skulle være åpen, som også er et moderne prinsipp. Oppholdet skulle kunne være lenger enn en tilsvarende fengselsdom fordi behandlingen kunne ta lengre tid.
Det var stor entusiasme rundt tanken. I 1929 uttalte ekspedisjonssjefen i Fengselsstyret, Arne Omsted, at det han ville var å skape noe som verken skulle være fengsel eller kalles fengsel – det skulle være arbeidsskole og kalles arbeidsskole. Berg arbeidsskole ble åpnet først etter krigen, i 1951. Kort tid etter åpningen viste det seg at forsøket var mislykket. Arbeidsskoleelevene rømte mye mer enn ventet. Det førte til opprettelsen av to lukkede avdelinger, en på Sem og en i dagens Oslo fengsel. Tilbakefallet var skyhøyt. Det ble grundig dokumentert i en undersøkelse av psykolog Kåre Bødal i 1962. Det hele ble så pinlig at Arbeidsskolen ble nedlagt i 1965.
Men Arbeidsskolen gjenoppsto straks, med hjemmel i ungdomsreaksjonsloven av 9. april 1965, under navnet «Ungdomsfengsel». Dom til ungdomsfengsel, i motsetning til den gamle arbeidsskoledommen, ble kalt «straff». Minstetiden i ungdomsfengsel var kortere enn i arbeidsskole, varetektsopphold ble fratrukket fordi oppholdet ble definert som straff, og ungdom kunne gjeninnsettes flere ganger inntil en totaltid på to år var nådd. Hvordan gikk dette forsøket? Like dårlig som det forrige. De fleste ungdommene ble sittende i lukket avdeling. Tilbakefallet var også nå svært høyt. Enden på det hele ble at også dette ungdomsfengslet ble nedlagt.
Og nå vil man begynne på nytt. Det er noen forskjeller: Det er de yngste, 15-17 år, det nå gjelder for. Tiden vil i utgangspunktet kanskje være kortere enn den ble med slike spesiallover som arbeidsskoleloven og ungdomsreaksjonsloven. Men her stopper forskjellene. Ordene og alle de fine planene er skremmende like. I Stortingsmelding nr. 37 heter det at «Fengsler med høyt sikkerhetsnivå vil uansett hvor godt innholdet i soningen er, virke skremmende med sin murer, gjerder og låste dører (&). Barnet bør imidlertid overføres til institusjon, fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsbolig så snart som overhodet mulig.»
Akkurat slik ville man det også i 1928. I dag vil man opprette to institusjoner, en i Oslo og en i Bergen. De kalles for noe annet enn fengsel – «ungdomstiltak» eller, i følge Dagsavisen 16. juli, «ungdomsrom i fengslene». Dette er new-speak – Orwell ville nikket gjenkjennende. Akkurat som med arbeidsskolen i 1951, bruker man et annet og penere navn enn fengsel. I Bergen er man kommet lengst, der skal barna bo i eget hus med tilgang til egen hage. Huset og hagen skal være tilknyttet det ordinære fengslet, men samtidig være skjermet fra det. De unge vil få tett oppfølging av høyt kvalifiserte ansatte. Det samme sa man i 1951.
Så kan man spørre: Hva er alternativet? Skal vi plassere disse barna med særlig alvorlige atferdsproblemer og som i dag varetektsfengsles eller dømmes til fengsel, i barnevernsinstitusjoner? Noen vil det, istedet for de planlagte ungdomsfengslene. Det er en nesten en like dårlig idé. Fordi pillen sukres med at det er barnevern de skal overføres til, vil flere bli dømt og få ubetinget straff, med den store stigmavirkning det har. Barnevernsinstitusjonene, som allerede i dag på folkemunne ses på som en slags straffende innretning, vil i tillegg få utøvelse av formell straff som oppgave og rykte.
Det er viktig å få barn og unge ut av fengsel, men ikke inn i andre permanente tiltak og med andre navn, som vil bli like fengselsaktige. Det vil bare fastlåse tenkningen i nye tiår. Det er viktig å ta utgangspunkt i et helt annet spørsmål: Hva trenger akkurat dette barnet? Det finnes mange muligheter for individuelle opplegg. Først og fremst helt skreddersydde tiltak som, innenfor rettssikkerhetens rammer, tar utgangspunkt i den enkeltes behov. Store ressurser må flytter hit. Hjelpemidler vil være tilgjengelige når tanken om barnefengslene ikke realiseres. Tar man det spørsmålet som utgangspunkt, må man nødvendigvis bevege seg ut av permanente ordninger som plasserer barna i en felles ramme med felles løsninger. Det har nemlig gang på gang gjennom historien vist seg som dødfødte løsninger.