Utvidelse av virkeområdet for særreaksjoner for utilregnelige
Høringsuttalelse: KROM
KROM vil i det følgende kommentere den delen av høringsnotatet som omhandler utvidelse av virkeområdet for særreaksjoner for utilregnelige, jf høringsnotatet pkt 4 s. 10 – 13.
Les hele høringsuttalelsen her >> (pdf)
Utvidelse av virkeområdet for særreaksjoner for utilregnelige
KROM vil i det følgende kommentere den delen av høringsnotatet som omhandler utvidelse av virkeområdet for særreaksjoner for utilregnelige, jf høringsnotatet pkt 4 s. 10 – 13.
Forslaget vil omfatte mennesker med alvorlige sinnslidelser, og mennesker med psykisk utviklingshemming i høy grad, som på grunn av sine handlinger oppfattes som plagsomme på grunn av gjentatt /vedvarende tyverivirksomhet og/eller hærverk, sjikane ol. Spørsmålet er hvorvidt det skal reageres mot denne gruppen ved særreaksjon etter straffeloven og hva en eventuell reaksjon skal gå ut på.
Ad psykotiske/alvorlig sinnslidende
Utgangspunktet er at det finnes en liten gruppe lovbrytere som er psykotiske og dermed ikke strafferettslig tilregnelig, og som bedriver «samfunnsskadelig, men ikke farlig nok kriminalitet» (Høringsnotatet a.10). For denne gruppen er det foreslått at det åpnes for dom til tvungent psykisk helsevern i inntil to måneder. Mælandutvalget skriver i henhold til høringsnotatet: «…det er behov for nye virkemidler som kan gi samfunnet bedre beskyttelse mot gjentatte og omfattende plagsomme kriminelle handlinger fra utilregnelige» (s.214-215).
Det kan stilles spørsmål ved hvor liten denne gruppen er. I Mælandutvalgets rapport beskrives det at det i treårsperiode (2004-2007) ble henlagt 7823 saker med henleggingskode 065 som er en kategori som omfatter utilregnelige eller der det er tvil om dette. Bak disse 7823 sakene sto det 785 personer. Politimester Truls Fyhn har i etterkant av trippeldrapet i Tromsø 22. mars 2009, uttalt at det bare i Tromsø finnes ca 50 personer i denne kategorien. De er beskrevet som om de har «fribillett» i systemet. Med det menes at de er strafferettslige utilregnelige og ikke kan idømmes fengselsstraff, de kan heller ikke idømmes strafferettslig særreaksjon fordi kriminaliteten ikke er alvorlig nok, og de kan heller ikke tvangsinnlegges i henhold til psykisk helsevernloven fordi de er for friske. Gruppen er også omtalt som gråsoneklientellet.
Utgangspunktet er etter KROMs syn feil. Gruppen utgjøres av personer som primært mangler arbeid, bolig og penger til livsopphold. De har ofte rusproblemer og har mer eller mindre alvorlige psykiske problemer. Men de er neppe strafferettslige utilregnelige. Majoriteten av denne gruppen er ikke judisielt observert, mest sannsynlig fordi det ikke anses hensiktsmessig i og med at de ikke kan idømmes særreaksjon fordi det dreier seg om mindre alvorlig kriminalitet. Samtidig reises det ikke tiltale, igjen mest sannsynlig fordi lovbruddene bare kvalifiserer til korte dommer, og at personene det gjelder etter kort tid vil være tilbake i sitt miljø. Politi/påtalemyndighet, som kunne ha trukket disse personene for retten, gjemmer seg bak en stadig gjentatt uriktig påstand om utilregnelighet. I den grad det er personer i denne gruppen som er utilregnelige, vil disse oppfylle vilkårene for tvungent psykiske helsevern, og kan eventuelt tas hånd om med tvang i psykiatrien. Det er ulike syn på om forholdet mellom vilkårene for tvungent psykisk helsevern og vilkårene for dom til tvungent psykisk helsevern. Det er grunnlag for å hevde at vilkårene er strengere for å bli ansett som strafferettslig utilregnelig (psykotisk på handlingstiden) enn hovedvilkåret for tvungent psykiske helsevern (alvorlig sinnslidelse). Under enhver omstendighet er det ikke slik at vilkårene i psykisk helsevernloven er strengere enn utilregnelighetsvilkåret for psykotiske i straffeloven, slik at det ikke finnes noen som er strafferettslig utilregnelig, men for friske til å bli tatt under tvungent psykisk helsevern.
Forslaget om å innføre en ny særreaksjon på dom til tvungent psykisk helsevern i to måneder er derfor meningsløst. Det er heller ikke behov for et slikt forslag sett i lys av dagens regelverk, som har mer enn vide nok tvangsfullmakter (psykisk helsevernloven, kapittel 6 og kapittel 6A i sosialtjenesteloven). Forslaget tar etter KROMS syn primært sikte på sosial renovasjon av en gruppe «plagsomme» mennesker som fremfor alt har behov for tette sosial- og helsetjenester av god kvalitet på frivillig basis. Gruppen har et alt for dårlig tilbud om somatisk og psykiatrisk behandling både fra spesialist- og kommunehelsetjenesten, dårlige rehabiliteringstilbud, manglende ytelser fra folketrygden. De mangler også bolig, sysselsetting og andre materielle forutsetninger for å kunne endre livsstil.
Det er en falitterklæring å foreslå økte tvangstiltak som løsning på dette problemet. Det er også naivt å tro at to måneders tvungent psykisk helsevern kan gjøre noe annet enn galt verre for denne gruppen. Mælandutvalget har i det minste et forklaringsproblem når de som ett (av flere) vilkår for å dømme til to måneders tvungent psykiske helsevern femholder at: «virkemidler i psykisk helsevernloven har vært forsøkt uten ønsket effekt på den plagsomme atferden» samtidig som man med dom vil plassere de samme menneskene i det samme psykiske helsevernet (s11. i høringsnotatet). De forslagene til innhold i det tvungne psykiske helsevernet er alt sammen i dag tiltak som er ivaretatt i psykisk helsevernloven, med unntak av de utvidete tvangstiltak som kan følge i etterkant av de to månedene med tvungent psykisk helsevern (pålegg om ruskontroll, oppfølging av medikasjon, tvangsfullmakter til friomsorgen under oppfølging).
KROM har derfor det klare standpunkt at straffeloven ikke bør utvides til å omfatte denne gruppen. De vi snakker om er ikke farlige og lovbruddets art er ikke av en slik alvorlighetsgrad at samfunnsvernet kommer inn på samme måte som for de som etter dagens straffelov kan få dom på særreaksjon. KROM mener at dagens helse- og sosiallovgivning er tilstrekkelig til å fange opp denne gruppen. Handlingene de begår er utslag av sykdom og nød fordi de er uten et omsorgstilbud. En reaksjon mot deres handlinger må i disse tilfellene ikke søkes løst gjennom endringer i straffeloven, men gjennom gjeldene regelverk. Departementet konkluderte etter en begrenset etterkontroll i 2004 med ikke å ville foreslå endringer, men søke løsninger innen helsevesenet for denne gruppen utilregnelige. At det offentlige ikke har fulgt opp i forhold til å søke løsninger innen helsevesenet legitimerer ikke at man nå søker løsninger innenfor strafferettspleien for denne gruppen.
Det at lov om psykisk helsevern eller annen helse- og sosiallovgivning ikke anvendes, kan ikke medføre at man lager et nytt lovverk hvor man plasserer ansvaret for denne gruppen innenfor strafferettsapparatet. Det må være omsorgstilbudet og ikke samfunnsvernet som virker styrende i forhold til de menneskene det her er snakk om.
I høringsnotatet fremgår det at utredningsgruppen anbefaler at problematikken utredes ytterligere. Dette viser at utredningsgruppen mener at svaret på hva som bør gjøres ikke er enkelt. KROM er av den oppfatning at hvis helsevesenet og sosialomsorgen hadde gitt denne gruppen adekvat hjelp og behandling på et langt tidligere tidspunkt og ikke overlatt dem til seg selv, så ville flertallet ikke endt opp i en statistikk som «plagsom» utilregnelig. KROM reagerer derfor på at man ikke har forhørt seg med gruppen selv, eller deres pårørende, i forhold til hvordan det allerede eksisterende hjelpeapparat har opptrådt i forhold til disse menneskene.
Hvorvidt det plagsomme adferdsmønsteret er iboende hos den enkelte eller er ett utslag av mangler i helsevesenet synes ikke tilstrekkelig utredet. KROM er av den oppfatning at det skyldes sistnevnte og at det korrekte da ikke vil være å reagere mot disse handlingene med nye bestemmelser i straffeloven, men heller skolere og bevisstgjøre politi og helsevesen i å ta i bruk allerede eksisterende bestemmelser. Det vises i denne forbindelse til Sosial og helsedirektoratets innspill i vedlegg 6 s. 9 hvor det uttales at det;
«(…) kan synes som om verken psykisk helsevern eller politiet tar i bruk de muligheter dagens regelverk gir i forhold til for eksempel begjæring om tvungent psykisk helsevern og oppfølgning og samarbeid mellom ulike instanser. Dette bør derfor følges opp, både av ulike deler av helsetjenesten, politiet og justisvesenet.»
KROM støtter seg også til Den rettsmedisinske kommisjon i vedlegg 7 til utredningsgruppens rapport hvor problemstillingene med ressursene i psykiatrien og hva som skal til for behandling av blant annet de schizofrene tas opp. Når en foreslått reaksjon mot handlingene innebærer en kortvarig plassering i institusjon er dette i realiteten kun renovasjon og ikke behandling, ettersom en behandling i disse tilfellene vil ta mye lengre tid en det som er foreslått som lengden på særreaksjonen. Det er også ett spørsmål om en utvidet særreaksjon vil gi en samfunnsbeskyttelse som andre tiltak ikke gir. Vi viser til vedlegg 7 s. 41 – 43.
Dette synliggjør vårt standpunkt om at en innleggelse i institusjon ikke skal komme som en reaksjon på den enkeltes handlinger, men som et helsemessig tiltak for å behandle den syke i tråd med humanistiske verdier og etikk. Det er etter KROMs syn meget viktig å fremheve at en tvungen behandling som en reaksjon på ellers straffbare handlinger vil oppfattes som straff.
Ad psykisk utviklingshemmede
Av grunnlagsmaterialet til utredningsgruppen fremgår det at det kun er fem personer med psykisk utviklingshemming som enkelte anser som plagsomme. Det kan ikke være nødvendig med en lovendring for denne gruppen. Løsningen for denne gruppen mennesker må søkes løst gjennom det eksiterende regelverk.
Ad gjennomføringen av særreaksjonen
Departementet ber høringsinstansene særlig uttale seg om kriminalomsorgen bør ha en rolle ved gjennomføringen av særreaksjoner idømt på dette grunnlaget. Til det har KROM bare en subsidiær anførsel i forhold til det som ovenfor fremgår. Overfor personer som ikke er strafferettslig tilregnelige skal kriminalomsorgen, som en straffegjennomføringsetat, selvfølgelig ikke ha noen oppfølging. Det vises også til at denne etaten ikke har noen oppgave overfor den gruppen som allerede i dag idømmes særreaksjon.
Ad økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet uttaler at kostnadene med to måneders opphold beløper seg til et sted mellom 50.000,- og 500.000,- kroner, men at det vil medføre samfunnsmessige og politimessige besparelser ettersom den uønskede atferden stanser. Dette reagerer KROM meget sterkt på. Oppholdet vil kun innebære renovasjon i to måneder uten at det vil bedre personenes livssituasjon og livskvalitet fordi det skal noe helt annet til for behandle denne gruppen mennesker. jf ovenfor under pkt 1.2 med henvisning til Den rettsmedisinske kommisjons i vedlegg 7 til utredningsgruppens rapport. Dette synliggjør med all tydelighet at løsningene finnes i helse- og sosialvesenet og ikke i strafferettspleien.