Straff som knirker
Regjeringen vil både straffe og rehabilitere de såkalte kriminelle gjengangerne.
HALVAR D. PETTERSEN - styremedlem, Norsk forening for kriminalreform (KROM)
(Først publisert: Aftenposten, 20.02.09)
Vi går uansett en spennende tid i møte, dersom mennesker uten utdannelse, som aldri har hatt et arbeid, som ikke har noe sosialt nettverk, som er uten fast bopel, og som har et massivt rusproblem, skal fases ut til Nav og arbeidslinjens krav, med fengsel som ris bak speilet.
Notorisk vinningsforbryter.
La oss kalle ham Glenn. Han er 35 år, har fast adresse Bergen fengsel, har forlengst passert 40 domfellelser, og er med det visstnok «en av Bergens mest notoriske vinningsforbrytere», med det som ifølge hjembyens største avis trolig er «Vestlandets lengste rulleblad».
Siden 1997 har Glenn vært gjenstand for virksomheten til den såkalte gjengangergruppen. Da politiet i vestlandshovedstaden opprettet gruppen, var den uttrykkelige målsetningen «ikke rehabilitering, men å holde gjengangerne unna gatene» (Bergens Tidende 15. juni 2005).
Tre dommer i året.
Gruppen innledet den praksis som senere er kopiert i andre norske byer, med fotfølging fra fengselsporten ved løslatelse, pågripelse ved første forseelse, og umiddelbar varetektsfengsling frem til domfellelse og eventuell overføring til soning.
Siden har det vanket tre dommer i året på vår mann. Han har sonet godt og vel den tid en drapsmann må regne med for et omhyggelig planlagt dobbeltdrap, uten noen gang å ha drevet det til noe vesentlig større enn garderobetyverier og garasjeinnbrudd. Gjentatte ganger har han tilbrakt så mange døgn i varetekt at dommen har vært oversonet idet den ble rettskraftig.
Lokalt Bergens-tillegg.
Politiets kamp for å drive opp straffene for denne gruppen, har til tider vært kampanjepreget. I Bergen fikk man en tid domstolene med seg på å gi et lokalt påslag i straffeutmålingene.
For Glenn nådde kampanjen et foreløpig høydepunkt da han i 2004 fikk ni måneders ubetinget fengsel for tyveri av 135 kroner, før han året etter fikk seks nye ubetingede måneder for simpelt tyveri av en mobiltelefon. Begge ganger satte Høyesterett foten ned, og fastslo at 45 dagers fengsel var en mer passende straff for pengetyveriet, og at tre måneder var tilstrekkelig for tyveriet av mobiltelefonen.
Økt frekvens.
Ved siste anledning uttalte førstvoterende at det måtte «legges vekt på at A er en tungt belastet narkotikamisbruker som begår vinningskriminalitet for å finansiere sitt eget forbruk». Sagt med andre ord: Det er forskjell mellom kynisk vinningskriminalitet og lovbrudd begått i desperasjon.
Etter denne kjennelsen måtte straffenivået i Bergen reduseres betraktelig, og politiet måtte løslate Glenn. Men jakten på gjengangerne fortsetter ufortrødent: «Vi vil måtte øke frekvensen av pågripelsene» var politiadvokat Helge Vigerusts kommentar (BT 12. juni 2005).
Som sagt så gjort. 39,5 timer senere, kunne vår mann igjen pågripes på åstedet for to innbrudd, overstadig ruset og med kubeinet i hånden.
Enkel løsning.
I Oslo innførte man samme metodikk i 2005, i form av prosjektet Very Important Criminals (VIC). Siden har den såkalte A-listen – hvor de mest belastede gjengangerne i hovedstaden føres opp – svulmet opp til å omfatte over 100 individer.
Og skjønt hun erkjenner at «de fleste VIC-erne har alvorlige rusproblemer i kombinasjon med psykiske og sosiale vansker», foreskriver lederen for prosjektet, politiinspektør Liv Øyen, den enkleste av alle løsninger: «Slutt med kriminalitet over en lengre periode så kommer du av listen» (Magasinet 15. februar 2008).
«En suksess».
Oslopolitiet oppsummerer prosjektet som «vellykket», Bergenspolitiet som «en suksess». Målestokken er like skruppelløs som formålsrasjonell: Flere dommer på kortere tid. «Kriminalstatistikken er ubetinget på vår side når vi vurderer metoden» skriver Vigerust i et innlegg i Norsk Politi nr. 4/2007.
I samme innlegg skryter politiadvokaten av at politiet i Bergen har oppnådd varetektsfengsling for besittelse av en brukerdose, og for kjøring uten førerkort: «Vi har ennå ikke oppnådd fengsling for overtredelse av § 391 [naskeri, m.a.] men vi jobber med saken».
Der andre ser et menneske, hensunket i den dypeste fornedrelse, ser de bare en plage og et renovasjonsproblem.
Også regjeringspartienes statusrapport etter tre år fremhever «innsats mot gjengangere» (min utheving).
Stortingsmelding 37.
Stortinget behandler nå i februar Stortingsmelding 37 (2007-2008) «Straff som virker». Meldingen har appellert til den velmenende del av den snakkende klasse, ved at den ikke underslår de enorme levekårsproblemene i fangebefolkningen, og med sine store ord om en mer human straff-gjennomføring med vekt på rehabilitering, åpnere soningsformer og «forpliktende samarbeidsstrukturer» mellom offentlige forvaltningsetater.
Men Regjeringen svømmer begge veier. Stortingsmelding 37 tar intet oppgjør med straffeideologien som sådan, men forfølger både et straffende og et rehabiliterende spor. Den går utenom når det kommer til de iboende motsetningene i et system som skal bryte ned med den ene hånden, for så å bygge opp med den andre.
Verdig trengende.
Når det kommer til de såkalte gjengangerne, heter det at det er «særlig viktig at denne gruppen gis gode muligheter for rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet». Men det fremholdes også at mulighetene skal være «individuelt tilpasset», og at samfunnet skal «beskyttes mot» de som visstnok «ikke har til hensikt å endre sitt kriminelle livsmønster».
Hvor hører vår mann hjemme? Forherdet og uforbederlig? Verdig eller ikke verdig trengende? Stortingsmelding 37 gir ikke svar, bortsett fra å forutsette «en såpass ordnet livsførsel at straffen med sannsynlighet kan gjennomføres uten brudd».
Kartlegging.
For å finne ut av hvem som er hvem, skal fengselsvesenet ta i bruk kartleggingsverktøyet OASsys (Offender Assessment and management System). Systemet opererer med 13 såkalte kriminogene faktorer. Disse er, i tillegg til rullebladet, blant annet bosituasjon, utdannelse, økonomistyring og inntekt, relasjoner, livsstil og omgangskrets, bruk av rusmidler, følelsesmessig tilstand, tenkning og adferd, holdninger, og helsemessige forhold.
I kortversjon: Er han fattig? Ja? Utslått? Ja? Så er han et høyrisikotilfelle. Straff ham i lukket fengsel! Kommer han fra fin familie, er pen i tøyet og vet å føre seg? Så ønsker vi ham velkommen i åpen anstalt.
En formidabel utfordring.
Også politiet skal ha et ord med i laget ved valg av straffereaksjon og gjennomføringsform. For dem er det enkelt: «Fengsel er det eneste virkemiddel som hindrer ham i å begå kriminalitet» uttalte politiadvokat Trond Høvik da Glenn i fjor høst fikk sin 41. dom (VG 13. november 2008).
Vi går uansett en spennende tid i møte, dersom mennesker uten utdannelse, som aldri har hatt et arbeid, som ikke har noe sosialt nettverk, som er uten fast bopel, og som har et massivt rusproblem, skal fases ut til Nav og arbeidslinjens krav, med fengsel som ris bak speilet.
Det er en formidabel utfordring, som ikke lar seg løse med straff som virkemiddel.