HØRINGSUTTALELSE FRA KROM – NORSK FORENING FOR KRIMINALREFORM
UTKAST TIL FORSKRIFT OM STRAFFEGJENNOMFØRING MED ELEKTRONISK KONTROLL
KROM stiller seg tvilende til at en straffegjennomføring som skissert i høringsnotatet, virkelig representerer en kvalitativt bedre soning. Departementet har tidligere, i Ot.prp.nr. 31 (2006-2007), anført at «Kriminalomsorgen vil med elektronisk overvåking kunne etablere et kontrollregime som fyller et rom mellom den grad av kontroll et fengselsopphold innebærer og den kontroll friomsorgskontorene i dag kan etablere under møteplikt.» Dette skal visstnok «bidra til en kvalitetshevning av selve straffegjennomføringen.»
KROM ser annerledes på dette. En straffegjennomføring som skissert i høringsnotatet, representerer ikke noe brudd med den totale institusjon og dens – etter vårt syn forkastelige – krav på total kontroll med individet. Myndighetene ønsker tydeligvis ikke et slikt brudd. Man ønsker bare at den totale institusjon skal koste mindre; mest mulig total kontroll til lavest mulig kostnad. Det får man ved å «flytte institusjonen ut» og «fylle rommet» ved å sette fotlenke på den domfelte. KROM tar prinsipiell avstand fra dette.
Det er symptomatisk for den totale institusjons kontrolltenkning at man ikke nøyer seg med å regulere vesentligheter, men også hvorvidt domfelte skal få oppholde seg på terrassen eller i haven, og hvordan man skal reagere på «brudd av bagatellmessig og unnskyldelig art.»
Når det gjelder den angivelige målsetningen om å redusere bruken av fengsel, minner KROM om at straffenivået har blitt betydelig skjerpet de senere år, at denne utviklingen fortsetter, og at nye forhold og grupper kriminaliseres, fra neste år også kjøpere av seksuelle tjenester. Den nye straffegjennomføringsformen fremstår snarere som et tiltak som gjør det mulig å «ta unna» det økende antall straffedømte. Vinningen vil med andre ord gå opp i spinningen. KROM minner også om at fengselskapasiteten i Norge faktisk bygges ut i et betydelig omfang. Det er vanskelig å tro at myndighetene ville ha prioritert dette, dersom man ikke forventet økt innrykk.
Når det gjelder ønsket om «en fleksibel løsning som kan motvirke utvikling av en ny soningskø» er det noe uklart hva som menes med dette. Dersom det er slik at man tenker seg en intensivert bruk av straffegjennomføring med elektronisk kontroll i perioder med press på fengselsplassene, slik man til tider har tatt i bruk midlertidige løsninger som dublering og fremskutt løslatelse, vil KROM stille spørsmålstegn ved dette. Intensjonen i straffegjennomføringslovens § 16 annet ledd er – i alle fall formelt - å «sikre en positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet.» Det forbauser imidlertid ikke KROM om de egentlige beveggrunner skulle være helt andre.
KROM noterer seg at de bostedsløse stoffavhengige gjengangerene ikke kan passere den «egnethetsvurdering» som skal ligge til grunn for utvelgelse av «målgruppe» når justisdepartementet – ifølge seg selv – bedriver «videreutvikling av kvaliteten i straffegjennomføringen». De mest ressurssvake og hjelpetrengende må fortsatt sitte i fengsel.
Den foreslåtte forskriftens formålsparagraf tar «sikte på å fremme domfeltes mulighet til å ivareta sine sosiale og økonomiske forpliktelser under straffegjennomføringen og bidra til å redusere faren for ny kriminalitet.» KROM stiller særlig spørsmålstegn ved hvorvidt det kan la seg gjøre å ivareta sosiale forpliktelser, når man samtidig går inn for å forplikte den domfelte til «å oppholde seg i hjemmet under hele straffegjennomføringen, med unntak av innvilget utgang til sysselsetting» og ikke er villig til å innvilge mer enn fem timer utgang per uke ut over dette til «innkjøp, klesvask, oppfølging av barn, og andre personlige gjøremål.» Fra et skrivebord i hovedstaden kan det muligens synes ukomplisert å slå fast at domfelte «må selv disponere timene på en hensiktsmessig måte.» I virkelighetens verden, hvor den domfelte skal befinne seg, stiller det seg noe annerledes.
Når departementet på toppen av det hele «i denne henseende» definerer hjemmet til å omfatte «boligens innendørs areal samt eventuell balkong, altan eller terrasse» og gjør det uttrykkelig klart at domfelte «har ikke anledning til å benytte eventuell hage», undergraver dette etter KROMs oppfatning, foruten å være direkte smålig, den angivelige målsetningen om ivaretagelse av sosiale forpliktelser. Hvordan forklarer man barn i førskole- eller småskolealder at mor, som vitterlig sitter lys levende i stuen, ikke kan være med ut? Da er det faktisk lettere å si: Mor er i fengsel.
At det ikke skal kunne innvilges mer enn ett døgns permisjon per måned, og bare for de som avslutter en lengre dom på denne måten («delgjennomføring»), bidrar ytterligere til å gjøre denne formen for straffegjennomføring til en frustrerende og lite konstruktiv eksersis.
KROM kan ikke se at en «tett oppfølging», basert på en så uttrykkelig mistillit til den domfelte, er hensiktsmessig ut fra de målsetninger som påberopes. Det er i det hele tatt svært vanskelig å se at det regime som det her legges opp til, med to ukentlige oppmøter for friomsorgen, ytterligere to ukentlige uanmeldte besøk på arbeidsplass og i hjem - «på ethvert tidspunkt av døgnet» og hvor «det alltid [skal] tas utåndingsprøve» – er nødvendig for den målgruppen som skisseres. I stor grad vil denne være identisk med de som i dag anses egnet til å gjennomføre samfunnsstraff eller andre åpne gjennomføringsformer, og som gjennomfører uten svikt. Nå skal de altså i tillegg få fotlenke på. Hva slags signal sender man dem med dette? Og hvorfor skal staten ødsle ut mange titalls millioner på overflødig ekstrakontroll med denne gruppen?
Derimot er det meget nærliggende å tenke seg at ordningen – i den rigide form det her legges opp til – i neste omgang vil være som skreddersydd for å kontrollere andre målgrupper, slik som asylsøkere og prøveløslatte fra forvaring og lange ubetingede fengselsstraffer. I disse tilfellene vil elektronisk kontroll kunne fremstå som både gjevt og kostnadsbesparende.
Dette styrkes ytterligere av de uimotståelige fristelser som følger av de teknologiske muligheter. For KROM fremstår det som selvfølgelig at RF-teknologien bare er en midlertidig løsning. Når ordningen først er etablert, vil GPS-løsninger, som gjør det mulig å vite nøyaktig hvor det ønskede objekt befinner seg til enhver tid, også utenfor «sonen», ikke være til å motstå. På dette området har vi som kjent intet politisk lederskap. Det er dessuten etter hvert en velkjent justispolitisk variant å porsjonere ut spesielt integritetskrenkende inngrep i flere på hverandre følgende doser, slik at opinionen får svelget unna mellom munnfullene, jfr. nye etterforskningsmetoder. Når sant skal sies, er det vel også slik at hensynet til statskassen alltid vil gå foran hensynet til den domfelte, hans omgivelser og rehabiliteringsformålet.
Oslo, den 20. mai 2008