KROM om kriminalomsorgmeldingen
NOTAT TIL STORTINGETS JUSTISKOMITÉ FRA KROM – NORSK FORENING FOR KRIMINALREFORM, I ANLEDNING ST. MELD. NR. 37 (2007-2008), ”KRIMINALOMSORGSMELDINGEN”.
KROM – Norsk forening for kriminalreform, vil avgi følgende uttalelse til Stortingets justiskomité i anledning ovennevnte stortingsmelding:
Generelt hilser KROM meldingen velkommen. Den har hatt mange lytteposter, bringer viktig kunnskap, ikke minst om fangers levekår, og kommer med forslag som viser seg å ha bred oppslutning. Meldingen tar et steg i retning av å se i alle fall noen av menneskene bak kriminaliteten. Samtidig har vi også kritiske synspunkter, særlig på det som oppsummeres i slagordet ”straff som virker”.
1. KROMs grunnsyn
I de 40 årene KROM har eksistert har vårt grunnsyn vært at fengsel er et inhumant og uhensiktsmessig virkemiddel.
Fengslet er inhumant; det er ment som et onde og oppleves som et onde. Fengslet er en anakronisme i et moderne humanitetsorientert samfunn som vårt. Det er variasjoner mellom fengsler, og vi støtter selvfølgelig humanisering der vi kan. Men fengslets grunnstruktur og organisasjon med ekskludering, stigmatisering, isolasjon og andre inhumane trekk vil imidlertid bestå, til stor skade for fangen, familien og det sosiale nettverk.
Fengslet er uhensiktsmessig som reaksjonsform i den forstand at det ikke fører til større lovlydighet. Det finnes i dag omfattende forskningsresultater som viser dette. Når det gjelder spørsmålet om rehabilitering til større lovlydighet hos fangene, kan vi vise til stortingsmeldingen selv. Stortingsmeldingen legger vekt på kunnskapsbasert tro på straff som virker. Hva sier kunnskapen? En ny generasjon av undersøkelser er kommet. Effektene er beskjedne generelt sett. Mens opplegg ute i samfunnet har en virkning, er effekten ubetydelig eller negativ i fengslet. Stortingsmeldingen sier til slutt at straffegjennomføring i fengsel, særlig lukket fengsel, virker dårlig (s. 80-81). Det er ved det gamle. Fengsel kan ikke forsvares med rehabilitering i betydningen mer lovlydig liv.
Fengslets grunnstruktur med eksklusjon og stigma motvirker større lovlydighet hos dem som sitter inne. Et godt eksempel på at norske myndigheter historisk har forstått og fulgt opp dette, er endringene i løsgjengerloven som fant sted i 1970. Da opphevet et enstemmig storting kriminaliseringen av offentlig beruselse og tvangsarbeid (§§ 16 og 18 i løsgjengerloven). Det førte hundrevis av tvangsarbeidere ut av fengsel/tvangsarbeid, og til en sivilisering av uteliggeres/løsgjengeres/alkoholbrukeres liv. Det vil være riktig å følge en tilsvarende vei for rusmiddelbrukere som i dag sitter i fengsel. Rusmiddelbrukere hører ikke hjemme i fengsel og må ut av fengsel. Som tilsvarende etter 1970, vil avkriminalisering av bruk og besittelse tvinge fram sårt tiltrengt hjelp. Vi mener dette må inn i behandlingen av stortingsmeldingen.
2. Stortingsmelding nr. 37 (2007-2008)
Vi ser det som plassmessig umulig å ha begrunnede anførsler om alt i meldingen. Ut fra ovenstående generelle ståsted velger vi ut noen trekk som det er særlig grunn til å omtale.
Positive trekk
(a) Vi gir vår støtte til tilbakeføringsgarantien. Fangene hører til samfunnets aller fattigste. Det er avgjørende at det nå tas et stort velferdsmessig løft for å bringe fangene ut av fattigdommen. I årtier har fagmiljøene pekt på manglede bolig, arbeid og sosialt miljø som hovedgrunner for tilbakefall. En motforestilling mot et velferdsløft har vært at andre fattige grupper må komme foran. Vi mener omvendt: Ved at de aller fattigste og stigmatiserte hjelpes først, vil det trekke andre grupper med seg, og gjøre hjelp også til dem nødvendig.
(b) Vi gir vår støtte til flere alternativer til fengsel som er nevnt i meldingen. Det er viktig at alternativene blir reelle, slik at ikke fengslet står der like støtt mens alternativene bare kommer i tillegg. Vi støtter i første rekke en sterkt utvidet bruk av samfunnsstraff og ”restorative justice”. Samfunnsstraffen fordeler er velkjent. ”Restorative justice” (som innbefatter konfliktråd) er også et meget godt tiltak så lenge det ikke gjøres til en belastning for offeret. Det må avsettes ressurser til alle ledd i straffesakskjeden. Med den voldsomme internasjonale veksten i interesse for ”restorative justice”, har vi et begrunnet håp om at også det kan bli til et reelt alternativ.
(c) Vi gir vår støtte til rekken av viktige elementer i straffegjennomføringen som reduserer bruk av fengsel/gjør soningen mer human – åpen soning, utvidelse av frigang fra første soningsdag, utvidet permisjonskvote, m.v.
Momenter som vi er kritiske til
(a) Vi er sterkt kritiske til å sette barn og unge under 18 år i fengsel. Meldingen er også kritisk til det. Men samtidig går den inn for et pilotprosjekt med en ”enhet” for barn og unge innen fengselsvesenet. NOU 2008:15 går inn for å etablere 6 slike enheter. Vi er helt overbevist om at disse planer vil føre helt galt av sted. Gang på gang har man forsøkt å gi fengsel for barn og unge et annet innhold, med topp kvalifisert personale. Like mange ganger har det gått galt – tilbakefallet har vært skyhøyt (arbeidsskolen og ungdomsfengslet 92 %). Sterkinstitusjonen i Kristinelundveien i Oslo på 1990-tallet er et annet eksempel. Den måtte rett og slett stenges. Det finnes mange alternative muligheter – konfliktråd, ungdomskontrakter, fosterhjem, forsterkede fosterhjem, ”skreddersydde” individuelle ad hoc tiltak mv. Man må spørre: Hva trenger akkurat dette barnet? Store ressurser må tilordnes hit. Retningslinjene i “The UN Committee on the Rights of the Child, Geneve 2007: Children’s Rights in Juvenile Justice” må etterleves.
(b) Vi er kritiske til at mange momenter som er viktige for fangene, ikke er tatt med eller er for lite vektlagt. Det gjelder rettighetsfesting av goder, som meldingen går imot (s. 109); det gjelder rettshjelp, som ikke engang finnes som ord i meldingen; det gjelder sanering av stor gjeld, som behandles som et vagt ønskemål (s. 182); det gjelder spørsmålet om organisasjonsrett, som ikke er drøftet; det gjelder spørsmålet om medinnflytelse, som igjen bare er et vagt ønskemål (s. 125). Her må det presiseres/ styrkes. Menneskerettskonvensjonene gjelder også for fanger.
(c) Vi kommer til slutt tilbake til tilbakeføringsgarantien fra en annen synsvinkel. Vi mener ”garantien” må gjøres bindende i lov/forskrift. Vi vil advare mot at den blir til et utvidet kontrollnett der for eksempel bolig blir en betingelse for løslatelse og ikke omvendt. I verste fall: Vi advarer mot at løslatte, særlig utslåtte gjengangere, gjerne like gjeldstyngede som før, blir tvunget til å tilpasse seg arbeidslinjen og NAVs kvalifiseringsprogram, med fotlenke og uanmeldte hjemmebesøk, og med fengsel som ris bak speilet.
Tilbakeføringsgarantien som reell velferdsgaranti må frem. Det vil vekke internasjonal oppsikt.
Se: http://www.kriminalpolitikk.uio.no/aktuelt.htm