Bruk ikke ungdomsfengsel!
Den nye kriminalomsorgsmeldingen, St.meld. nr. 37 (2007-2008), som nettopp er kommet, inneholder flere goder ideer, men også én idé som er dårlig -etablering av ungdomsfengsel for barn og unge i alderen 15-18 år.
Av Thomas Mathiesen, professor og med i KROMs kriminal-omsorgsutvalg
(Først publisert:Bergens Tidende 05.10.2008)
Frank Rossavik gir et feilaktig skrekkbilde av barn på skråplanet (BT 4.10.). Han ser dem som en kategori, noe som fører til tanken om ungdomsfengsel. Det faglig eneste riktige er å se dem som fortvilte individer.
DEN NYE kriminalomsorgsmeldingen, St.meld. nr. 37 (2007-2008), som nettopp er kommet, inneholder flere goder ideer, men også én idé som er dårlig -etablering av ungdomsfengsel for barn og unge i alderen 15-18 år.
Håndteringen av unge lovbrytere har vært en hodepine for justismyndigheter og andre i 100 år, og ideen om et særfengsel for unge er nøyaktig 80 år gammel: 1. juni 1928 ble «Lov om oppdragende behandling av unge lovovertredere», arbeidsskoleloven, realisert.
Loven sa at unge lovbrytere skulle gis særlig oppdragende behandling i arbeidsskole. Gjennom yrkesopplæring og pedagogisk/psykologisk behandling skulle de unge oppdras til å innta konstruktive roller i samfunnet. Fordi det skulle dreie seg om opplæring og behandling etter moderne prinsipper, skulle en dom til arbeidsskole ikke være straff.
Arbeidsskolen skulle likevel ligge under fengselsvesenet. Anstalten skulle være åpen, også et moderne prinsipp. Oppholdet skulle kunne være lenger enn en tilsvarende fengselsdom fordi behandlingen kunne ta lengre tid.
DET VAR STOR entusiasme rundt tanken. I 1929 uttalte ekspedisjonssjefen i Fengselsstyret, Arne Omsted, at det han ville var å skape noe som verken skulle være fengsel eller kalles fengsel, men skulle være arbeidsskole og kalles arbeidsskole.
Berg arbeidsskole ble åpnet først i 1951. Temmelig snart viste det seg at forsøket var mislykket. Arbeidsskoleelevene rømte mye mer enn ventet. Det førte til opprettelsen av to lukkede avdelinger, en på Sem og en i dagens Oslo fengsel.
Tilbakefallet var skyhøyt. Det ble grundig dokumentert i en undersøkelse av psykolog Kåre Bødal i 1962 (selv direktør for Arbeidsskolen fra 1961). Det hele ble så pinlig at Arbeidsskolen ble nedlagt i 1965.
MEN ARBEIDSSKOLEN gjenoppsto straks, med hjemmel i ungdomsreaksjonsloven av 9. april 1965, under navnet «Ungdomsfengsel». Dom til ungdomsfengsel, i motsetning til den gamle arbeidsskoledommen, ble kalt «straff», minstetiden i ungdomsfengsel var kortere enn i arbeidsskole, varetektsopphold ble fratrukket fordi oppholdet ble definert som straff, og ungdom kunne gjeninnsettes flere ganger inntil en totaltid på to år var nådd.
Hvordan gikk dette forsøket? Like dårlig som det forrige. De fleste ungdommene ble sittende i lukket avdeling. Tilbakefallet var også nå skyhøyt. Kåre Bødal foretok, nå som direktør for institusjonen, en ny grundig undersøkelse som bl.a. ga en knusende dokumentasjon av dette (1969). Enden på det hele ble at også Ungdomsfengslet ble nedlagt, og loven som hjemlet tiltaket, ble opphevet i 1975.
OG NÅ VIL DE ALTSÅ begynne på nytt. Ordene og planene er frapperende like. I Stortingsmelding nr. 37 heter det (s. 153) at «Fengsler med høyt sikkerhetsnivå vil uansett hvor godt innholdet i soningen er, virke skremmende med sin murer, gjerder og låste dører Barnet bør imidlertid overføres til institusjon, fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller
overgangsbolig så snart som overhodet mulig». Akkurat slik ville man det også i 1928.
I Bergens Tidende 3. oktober i år sies det enda tydeligere. Man vil, ifølge avisen, opprette to institusjoner, en i Oslo og en i Bergen. De kalles ifølge avisen for «ungdomstiltak». Akkurat som med arbeidsskolen i 1951, bruker man et annet og penere navn enn fengsel. I Bergen skal tiltaket ligge ved Bjørgvin fengsel i Åsane. Assisterende regiondirektør for Kriminalomsorgen Vest, Leif Waage, sier ærlig nok at de «er blitt dømt til straff, og at vi må være ærlige og si at det er det dette er». Altså ungdomsfengsel.
INNHOLDET SKAL være det aller beste, etter moderne behandlingsprinsipper. Ved Bjørgvin egen hage, seks ungdomsfanger og et stort antall hjelpere. Forhistorien viser at fengselsrammen har en knusende virkning på det velmente innholdet.
I BT 4.10. gir Frank Rossavik et feilaktig skrekkbilde av barna det gjelder. Han ser dem som en kategori, noe som fører til tanken om ungdomsfengsel. Det faglig eneste riktige er å se dem som fortvilte individer, med hver sin særlige historie som krever særskilte opplegg og ikke en generell fengselspakke.
IKORTHET: VI MÅ ta lærdom av historien. Ungdomsfengsel på nytt er en usedvanlig dårlig idé. Skal vi da overføre kriminell ungdom som har fått dom til barnevernet, for plassering i barnevernsinstitusjoner? Spørsmålet utredes for tiden. Noen vil det, i stedet for de planlagte ungdomsfengsler. Jeg tror det er en nesten like dårlig idé.
Fordi pillen sukres med at det er barnevern de skal overføres til, vil flere bli dømt eller få ubetinget straff, med den store stigmavirkning det har. Oppholdet i barnevernsinstitusjon vil lett bli lengre fordi man i behandlingens navn og med hjemmel i barnevernloven sikkert vil finne veier til å kunne forlenge oppholdet ut over dommen. Og barnevernsinstitusjonene, som allerede i dag uformelt og på folkemunne til dels ses som en slags straffende innretninger, vil som tillegg få eksekvering av formell straff som oppgave og rykte.
HVA SKAL VI GJØRE? I hvert fall ikke det man nå tydeligvis planlegger. Dette er ikke feltet og tiden for løsninger som etter hvert blir fastlåste. Jeg ser det som meget viktig å få barn og unge ut av fengsel, men ikke inn i planlagte, rigide materielle strukturer som blir fengselsaktige og som igjen vil låse tenkningen fast i tiår. For eksempel tror jeg tanken om
fosterhjem, og videre forsterkede fosterhjem, er én vei å prøve ut. Med alle de pengene som må til for å bygge og drive to ungdomsfengsler kan man få mange gode forsterkede fosterhjem. Mennesker som for god lønn er villige til å satse og faktisk ha disse vanskeligstilte barna og ungdommene hjemme hos seg . Under veiledning.
SAMVÆR OG KOMMUNIKASJON med og mellom vanlige, sindige mennesker kan ha et stort rehabiliterende potensial. Dette er én tanke. Det finnes flere. Kanskje Justisdepartementet bør opprette en permanent «tenkegruppe» med sirkulerende medlemskap og mange sindige, vanlige mennesker, for endelig -etter opp mot 100 år med gamle tanker å tenke nytt på dette viktige området.