En kilde til forbedring?
Konflikten mellom fengselshelsetjenesten og ledelsen i Tromsø Fengsel har bidratt til å skape engasjement rundt viktige prinsipielle spørsmål.
Spesielt har spørsmålene rundt sikkerheten for at innsattes helsebehov blir tilstrekkelig ivaretatt samt viktigheten av fengselshelsetjenestens uavhengighet ført til debatt. I lys av konflikten som har oppstått har Tromsø kommune valgt å opptre med forsiktighet. Dette har av enkelte blitt tolket som passivitet, og vi ønsker med dette å gi informasjon om hvordan vi håndterer denne situasjonen.
Av Trond Brattland, kommuneoverlege i Tromsø
(Først publisert: Nordlys, 21.06.2008)
Det er utfordrende å jobbe i fengselshelsetjenesten. Leger er opplært til å påta seg et stort ansvar for sine pasienter. Men i fengselshelsetjenesten må man innrette seg etter et system som har fullbyrdelse av straff som sitt hovedanliggende. Man kan oppleve å få sine vurderinger overprøvd av personer uten helsekompetanse, og som også har helt andre målsettinger for sitt arbeid. Dette kan nok tidvis oppleves som vanskelig. Samtidig er denne organiseringen nødvendig for at fengselet skal få utført de oppgaver det er satt til å utføre.
Det er nok heller ikke lett for fengselsledelsen å skulle balansere helsebehov og sikkerhetsbehov. Uansett hvilket valg fengselsledelsen tar sitter de igjen med ansvaret dersom noe skulle gå galt.
Gjensidig tillit
Skal dette fungere er man avhengig av et godt samarbeid og gjensidig tillit. Fengselslegene må bidra med gode vurderinger slik at fengselsledelsen er i stand til å fatte beslutninger på godt grunnlag. I tillegg må fengselsledelsen ha respekt for viktigheten av at forhold av helsemessig betydning blir tatt på alvor. Siden dette er spørsmål av stor betydning for de innsatte bør det være en ekstern instans med begge parters tillit som fører tilsyn med også denne delen av tjenesten. Slik det er nå fører Helsetilsynet tilsyn med fengselshelsetjenesten, men ikke med fengselsledelsen.
Europarådet har anbefalt at ved uenighet mellom fengselsleder og fengselslege skal saken automatisk sendes opp til et overordnet nivå. I Norge vil det si Kriminalomsorgens Regionsadministrasjon. Denne anbefalingen er ikke implementert i norsk lovverk, men Justisdepartementet anbefaler likevel fengslene å følge den. Dette vil være et godt utgangspunkt. Men siden det er snakk om å veie helse opp mot sikkerhet bør det også være med helsepersonell som sakkyndige i prosessen.
Klart ansvar
Fengselsledelsen har et klart ansvar for å hindre at personer som utgjør en sikkerhetsrisiko i fengselet får tilgang. Samtidig må man forvente at det skal mye til for å stenge ute en person i fengselshelsetjenesten da denne er i fengselet for å utføre kommunens lovpålagte oppgaver. Det bør også være forståelse for at sikkerhetsopplæringen er dårligere hos helsepersonellet enn hos fengselsbetjentene. Derfor må det være veiledningsrom også i forbindelse med sikkerhetsbrudd. Ved andre forhold der fengselsledelsen har misnøye med ansatte i fengselshelsetjenesten, skal dette meldes kommunen, som i kraft av å være arbeidsgiver håndterer det innenfor arbeidslivets lover og regler.
Det har av mange blitt stilt spørsmål ved om utestengelsen av en fengselslege er i strid med prinsippet om fengselshelsetjenestens uavhengighet. Flere har etterspurt handlingskraft fra kommunen i denne saken. På grunn av konfliktnivået har vi valgt å bruke litt tid på dette spørsmålet. Men også vi er opptatt av den prinsipielle siden av problemstillingen. Kommuneadvokaten håndterer dette spørsmålet hos oss og vil sikre at forhold som eventuelt måtte være i strid med regelverket blir brakt i orden.
Konflikthåndtering
Det har vært misnøye blant noen av legene med vår håndtering av konflikten. Dette skyldes vel i noen grad usikkerhet rundt hva kommunen faktisk har gjort i denne saken, men kan også skyldes at vi på noen områder ikke har gjort godt nok arbeid. Da konflikten kulminerte med utestengelsen av en fengselslege måtte kommunen prøve å håndtere situasjonen uten å bli dratt inn som part i konflikten. Vi har måttet sikre bemanning i tjenesten, vi har måttet jobbe med å lage rutiner for å unngå nye konflikter, vi har måttet håndtere media samtidig som at vi har måttet håndtere selve utestengelsen. Konflikthåndtering er krevende.
De involverte legene har vært med på å bygge opp en helsetjeneste av høy faglig kvalitet, og vi har aldri stilt spørsmål ved deres faglighet eller rett til å varsle ved mistanke om uforsvarlige forhold. At de opplever ikke å ha fått god nok oppfølging under konflikten, må vi bare beklage. Så får vi heller leve med at engasjementet har gått ut over nøyaktigheten i enkelte avisinnlegg. Det er ingen i denne prosessen som har blitt suspendert.
Dersom vi hever blikket over enkeltpersoner og enkelthendelser og fokuserer på de prinsipielle sidene av saken, kan vi håpe at denne konflikten fører til systemforbedringer som er med på ytterligere å sikre de innsattes helse. Det ville være både riktig og viktig, og det ville komme både de innsatte, fengselshelsetjenesten og fengselsledelsen til gode. Da har alt engasjementet ikke vært forgjeves.