Statsadvokaten banaliserer alvorlige spørsmål
Statsadvokat Lars Fause har engasjert seg i konflikten mellom ledelsen ved Tromsø fengsel og fengselshelsetjenesten.
Les også
* Skal fengselstraff fullbyrdes?
I avisa Tromsø 10. april hevder Fause at fengselslegene i Tromsø til stadighet vurderer innsatte soningsudyktige. Fauses uttalelser kan forstås dit hen at han mener Tromsøs fengselshelsetjeneste bærer preg av manglende kvalitet på legeerklæringene, samt at legene ikke kjenner til gjeldende regelverk.
Av Kjetil Karlsen, lege
(Først publisert:Nordlys 10.06.2008)
Det har til nå vært ukjent for fengselshelsetjenesten at statsadvokaten er misfornøyd med kvaliteten på fengselslegenes vurderinger. Det hadde vært naturlig om slike forhold ble tatt opp med den aktuelle legen eller Helsetilsynet, som skal sikre kvaliteten på helsepersonells virksomhet. I stedet velger altså Fause første gang å fremme disse synspunktene gjennom avisa.
Konflikten i Tromsø fengsel er utløst av at fengselslegen varslet tjenestevei om tre konkrete hendelser i Tromsø fengsel. I disse tilfellene hadde fengselsledelsen tilsidesatt klare råd om soningslempninger eller avbrudd. Rådene kom fra fengselslege og fra psykiatrisk spesialisthelsetjeneste. Fengselsledelsens overprøving av medisinskfaglige råd fikk til dels dramatiske følger.
Rett og plikt
Når Fause uttaler at «et typisk eksempel er at den dømte er deprimert og lei seg», representerer dette en undergraving av det faktum at de aktuelle sakene dreier seg om alvorlig psykiatrisk eller kroppslig sykdom. Legen vurderte en betydelig fare for forverring, med fare for liv og helse. Dersom medisinskfaglige råd ikke blir hørt i så alvorlige saker, er det legens klare rett og plikt å varsle overordnet myndighet.
Prinsipielt dreier denne konflikten seg altså om innsattes rett til forsvarlige og gode helsetjenester, respekt for medisinskfaglige vurderinger og helsepersonells rett og plikt til å varsle overordnet myndighet der liv og helse står i fare.
Fause gir et eksempel med en far dømt for seksuelle overgrep mot egen datter, som truer med å ta livet av seg, men likevel klarer å gjennomføre soningen. Historien er ikke kjent for fengselshelsetjenesten i Tromsø, og er uansett ikke illustrerende for noen av sakene til grunn for den aktuelle konflikten. Det er uheldig at statsadvokatembetet, med sin naturlige autoritet og troverdighet, deltar i en så viktig debatt med eksempler som trivialiserer de aktuelle sakenes meget alvorlige karakter.
Belærende
Den 6. juni er Fause igjen på banen, denne gangen gjennom et innlegg i både Nordlys og «Tromsø», der han kommenterer psykiater Bjørn Rafters innlegg den foregående dagen. Det er vanskelig å fri seg fra et inntrykk av at statsadvokatens innlegg har et visst belærende preg. De fleste forhold som Fause poengterer i sitt innlegg, som for eksempel at det skal være likhet for loven, at det ikke skal skilles mellom fattig og rik, at legeerklæringer skal være utfyllende og at saksbehandlingen skal være korrekt m.m. er ukontroversielle, og har ikke vært bestridt av noen parter i den pågående konflikten.
Fause åpner med det retoriske spørsmålet: «Skal fengselsstraff fullbyrdes?» Fause beskriver at påtalemyndigheten har full adgang til å overprøve både leger og andre spesialister dersom det finnes grunn til det. Den dagen den dømte møter til soning overtar imidlertid kriminalomsorgen ansvaret for straffefullbyrdelsen. Ved ankomst til fengselet er det fengselslegens plikt å gjøre en vurdering av samtlige domfelte. Der fengselslegen finner at det ut fra medisinske forhold er nødvendig å anbefale tilpasninger i soningsforholdene, skal fengselslegen varsle fengselsleder om dette. Der spesielt tungtveiende forhold foreligger, som for eksempel overhengende selvmordsfare, anbefaler fengselslegen overføring til videre soning i psykiatrisk institusjon under henvisning til straffegjennomføringslovens paragraf 13.
Europarådets reglement
Fengselsleder ved Tromsø fengsel har hevdet at straffegjennomføringsloven har forrang framfor helselovgivningen, og har ment at fengselsleder etter egen vurdering kan overprøve og tilsidesette medisinskfaglige råd, både fra fengselslege og andre leger. Denne praksisen har vært velsignet fra fengselsleders overordnede i Kriminalomsorgen region nord, som også gjentatte ganger har uttrykt full tillit til fengselslederen.
Det er her grunn til å minne om Europarådets fengselsreglement som i 2006 ble vedtatt av Norges utenriksminister og representanter fra de øvrige 46 andre medlemsstatene. Reglene er minimumsstandarder utledet av de rettighetene som følger av blant annet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. I reglementets § 45.1 framkommer at råd fra fengselslege uten opphold skal iverksettes av fengselsdirektøren. I den følgende paragrafen heter det: «Hvis legens anbefalinger ikke ligger innenfor direktørens fullmakter, eller direktøren ikke er enig i dem, skal direktøren straks legge legens råd samt en personlig rapport fram for overordnet myndighet.»
To forklaringer
Ettersom denne praksis ikke er innarbeidet i Norge, mangler man et system for å kvalitetssikre fengselslederes beslutninger der de velger ikke å forholde seg til klare medisinskfaglige råd. Når Tromsø fengsel har blitt arena for en steil konflikt mellom fengselslegene og fengselsledelsen, er det to mulige forklaringer. Den ene, som Fause antyder, er at fengselslegene her er slepphendt med å erklære innsatte soningsudyktige. Den andre forklaringen kunne være at fengselsledelsen i Tromsø fengsel, til forskjell fra alle andre norske fengsler vi kjenner til, har utviklet en kultur for å tilsidesette klare medisinskfaglige råd. Vi ser med spenning fram til Justismyndighetens konklusjoner i denne saken.
*) Etter at Karlsen 25. mars i år ble nektet adgang til Tromsø fengsel, har Tromsø kommune suspendert ham fra jobben som fengselslege, og presisert at han ikke har anledning til å uttale seg som fengselslege eller på annet vis på vegne av Tromsø kommune.