Nordnorske legers vurderinger av soningsdyktighet
Aagaardsaken har aktualisert diskusjonen om legers vurdering av domfeltes soningsdyktighet og rettigheter til helsehjelp under soning i fengsel. Saken føyer seg inn i rekken av flere kontroversielle saker, der så vel påtalemyndighet som fengselsmyndighet overprøver medisinskfaglige vurderinger, utført av kompetente leger i Tromsø.
Av Bjørn Rafter, lege, spesialist i psykiatri
(Først publisert: Nordlys.no 5. 06.08)
Lege Kjetil Karlsen har engasjert seg, på grunnlag av de erfaringer han har høstet gjennom sitt arbeid som fengselslege, i behandlingen av flere innsatte ved Tromsø fengsel. Han har med rette reist spørsmålet om gjennomføring av straff kan settes foran hensynet til de innsattes helse, og om fengselsledere kan tilsidesette vurderinger gjort av fengselsleger. Varslerrollen har medført at han har blitt utestengt fra sitt arbeid i fengselet.
Med mange års erfaring som spesialist i psykiatri, og med spesiell kompetanse ved rettspsykiatriske vurderinger, stiller jeg meg helt på kollega Kjetil Karlsen side, ut fra egne opplevelser av endringer i praksis ved vurderinger av soningsdyktighet.
Ble overprøvd
Tidligere har jeg med velvilje fra fengselsmyndighetene fått til behandlingsopphold i sykehus, treningsopphold i rehabiliteringsavdeling, og alternative soningsforhold for flere domfelte med medisinske problem.
Bakgrunnen for mitt engasjement nå er at jeg i løpet av de siste to-tre år overraskende har fått overprøvd et par av mine spesialistvurderinger, som har konkludert med soningsudyktighet eller forslag til alternativ soning.
I den ene saken har påtalemyndigheten ved politiadvokat i Tromsø anmodet om en tredje psykiatrisk vurdering av soningsdyktighet, av en psykiater fra Sør-Norge, til tross for at det allerede forelå uttalelse fra to lokale spesialister i psykiatri i saken. I dette tilfelle konkluderte den behandlende spesialist i psykiatri med at det var uttalt fare for selvmordshandling om fengsling ble gjennomført.
Påtalemyndigheten var åpenbart ikke fornøyd med denne spesialisterklæringen, og anmodet den pådømtes advokat om å innhente ny spesialistuttalelse ved annen psykiater.
Det er i denne sammenheng viktig å påpeke at rettsapparatet vanligvis ønsker en uhildet vurdering av medisinske/psykiatriske tilstander av annen lege/spesialist enn den som er behandler for den pådømte.
Hengte seg
Undertegnede ble derfor kontaktet av advokaten, og utarbeidet, etter inngående vurdering av vedkommende, min spesialisterklæring. Min konklusjon i saken var sammenfallende med den første uttalelsen, at fengsling og soning ville forverre den pådømtes helbredstilstand, og at sannsynligheten for impulshandling av suicidal art var stor. I tillegg ble drøftet alternativer til fengselsstraff.
Den tredje psykiateren, som var hentet inn fra sør, konkluderte med soningsdyktighet, «under forutsetning at fengselshelsetjenesten, om nødvendig i samarbeid med spesialisthelsetjenesten, tar ansvar for vurdering av suicidalitet og eventuelt behov for psykiatrisk behandling.»
Den pådømte hengte seg i fengselet, men ble reddet til livet, jfr. tidligere omtale i lokalpressen.
Da jeg en tid etter, i en annen sak, igjen opplevde å bli overkjørt av påtalemyndigheten, ved oppnevning av den samme sørnorske spesialisten i psykiatri til å revurdere min uttalelse, fant jeg det riktig å komme med en reaksjon.
Fikk aldri svar
Jeg skrev brev i juli 2006 til Statsadvokaten i Troms og Finnmark, med kopi til Den rettsmedisinske kommisjon, og til min kollega, som altså to ganger hadde blitt foretrukket som den som avgir «riktig» konklusjon. I brevet ønsket jeg kommentert flere problemstillinger, som senere er kommet til overflaten gjennom oppstyret ved Tromsø fengsel, blant annet følgende:
* Ønsker man i norsk rettsvesen en utvikling i retning av partsoppnevnte sakkyndige ved spørsmål om soningsdyktighet?! Tidligere praksis i disse saker har vært «at det er domfeltes oppgave å dokumentere at han er soningsudyktig. Det er også praksis at man krever en uttalelse fra en offentlig eller uavhengig lege, i de tilfeller der søknaden om soningsutsettelse hviler på en erklæring fra behandlende lege.»
* Når påtalemakten ikke får den legeerklæringen man ønsker, fra en uavhengig lege, ser det ut til at man bare anmoder om en erklæring nummer to, fra en annen lege, alternativt nummer tre fra en tredje lege. Er en slik praksis ønskelig fra påtalemyndighetens side?
* Dersom påtalemyndigheten har endret synsmåte på problematikken omkring soningsdyktighet, hvem har da initiert denne endring i holdningen?
* Tilsynelatende har både påtalemyndighet og fengselsmyndighet endret seg i en mindre human retning. Foreligger det pålegg fra sentralt, departementalt eller politisk hold om forandringer? Eller er det lokale beslutninger som kommer til syne i flere saker, med dramatiske konsekvenser?
* Er det eventuelt fengselsmyndigheten som prioriterer slik at gjennomdiagnostiserte, syke soningsdømte må tas i inn, med fare for liv og helse, framfor friske menneskene med soningsdom, som ofte i lang tid venter på å få avviklet sin straff i fengsel?
Mitt brev til statsadvokaten ble aldri besvart.
Den rettsmedisinske kommisjon ga imidlertid et raskt svar på henvendelsen. Kommentaren herfra var at «påtalemyndigheten står fritt i valg av sakkyndig, og at man fatter sin avgjørelse på gjennomgang av alle legeerklæringer. Kommisjonen legger også vekt på de pådømte forhold, farlighet og gjentakelsesfare for kriminell handling, dersom vedkommende ikke blir tatt inn til soning.»
Når det gjelder undertegnedes erfaringer med avvisning av erklæringene, dreide det seg om saker uten noen sikkerhetsrisiko for allmennheten.
Sluttkommentar:
Undertegnede mener det har skjedd en endring av praksis i rettspleien, som er tvilsom og lite human. Den gjentatte desavuering av vurderinger uført av lokale leger og legespesialister, avslører fra påtale- og fengselsmyndighetene en grunnleggende mistenkeliggjøring av seriøst arbeidende leger, som ligger nær opp til korrupsjonsmistanke.
At man gjentatte ganger henter inn de samme spesialistene fra Sør-Norge, som leverer de ønskede vurderinger, får undertegnede til å snu korrupsjonsmistanken.
Jeg stiller meg undrende til at man fra påtalemyndighet og fengselsmyndighet overhodet ikke viser noen form for ydmykhet eller innrømmelse av feilvurderinger, i sin respektløse holdning til legenes arbeid og straffedømtes lidelse.
Når ledelsen i fengselsdistrikt Nord uttrykker full tillit til ledelsen ved Tromsø fengsel, må det bero på sviktende informasjon.
Endelig vil jeg påpeke også et medisinsk etisk dilemma, der en lege blir bedt om – ikke en second, men en third opinion – for å overprøve en kollegas grundige arbeid. Kanskje burde svaret være: «Takk, men den jobben er jo gjort før.»
Troms legeforening står foran sitt årsmøte kommende uke. Lege Kjetil Karlsen vil være en kvalifisert kandidat til tittelen Årets Tromslege.