Ovennevnte NOU er sendt ut på høring. Vi vil særlig ta opp to vesentlige punkter i forbindelse med dokumentet.

Stormøte

NOU 2008:15 foreslår en ny reaksjon overfor barn/unge som har begått kriminalitet, nemlig ”stormøte”. Stormøtet, som bygger på konfliktrådstanken, skal være særlig tilpasset barn/unge som har begått straffbare handlinger. Det er tenkt som alternativ til ubetinget fengsel og i enkelte tilfeller et alternativ til samfunnsstraff. Reaksjonen, heter det (s. 148) ”bør gis som et vilkår ved betinget fengselsstraff, men vil være strengere straff enn samfunnsstraff”. Målgruppen vil være barn/unge som har begått/gjentatt alvorlig kriminalitet. Reaksjonen vil være innrettet mot barn/unge som i dag idømmes nokså lange fengselsstraffer; den vil sjelden være aktuell overfor dem som bare har behov for tiltak av lav intensitet. Stormøte kan likevel være aktuelt med lavt risikonivå, men som samtidig har begått grove lovbrudd som tilsier strengere reaksjon enn samfunnsstraff. Innenfor rammen av stormøtet skal det lages en individuell plan.

Vi betrakter stormøtet, som bygger på konfliktrådstanken, som et fremskritt som alternativ til ubetinget fengsel for den aktuelle gruppen. Det er imidlertid uklart om reaksjonen bare vil brukes som alternativ til ubetinget fengsel. Det fremgår av teksten i NOU 2008:15 at reaksjonen i større eller mindre grad skal kunne brukes som alternativ til betinget fengsel.

Allerede den komprimerte beskrivelsen ovenfor gir assosiasjoner til dette. Det samme gjør det foreslåtte lovgrunnlaget. Målgruppen er for så vidt barn/unge som i dag idømmes strengere straff enn betinget fengsel. Men samtidig fremheves det at ”lovgrunnlaget for overføring til ungdomsstormøte skal være betinget dom,…” (s. 150). Det heter videre at fordi betinget dom er et alternativ til bruk av fengsel, ”[bør det ikke] være betenkelig å forankre overføring til ungdomsstormøte som vilkår ved betinget dom” (s. 150-51).

Vi er sterkt uenig i dette. En slik forankring skaper grunnlag for en glidning over til bruk av ungdomsstormøte som alternativ til betinget dom. Grunnlaget for en glidning er både juridisk og symbolsk. Det symbolske er kanskje det viktigste. Politi, påtalemyndighet og domstol vil ”tenke” i retning av alternativ til betinget dom, særlig på bakgrunn av at et ønske hos disse og andre etater vil være å hindre en ”uthuling” av bruken av ubetinget fengsel. I løpet av året blir mange personer under 18 år gitt betinget fengsel. Stormøtet kan i praksis bli en utvidelse til å gjelde disse, mens de ubetinget domfelte fortsatt må sone i fengsel.

KROM har i mange år vært opptatt av muligheten for at forslag om ”alternativer til fengsel” i realiteten ofte blir alternativ til betinget fengsel. Det kan gis flere eksempler på at dette skjer i praksis. Derved skjer en utvidelse av kontrollsystemet uten at bruken av fengsel minskes. Det er ikke ønskelig.

I proposisjonen og i Stortingets behandling som kommer må det gjøres klinkende klart at ungdomsstormøte skal være alternativ til ubetinget fengsel.

Barne- og ungdomsfengsel

Det andre punkt vi vil legge vekt på er faren for at det nå blir reist nye barne- og ungdomsfengsler i Norge.

Historikk

Håndteringen av unge lovbrytere har vært en hodepine for justismyndigheter og andre i 100 år, og ideen om et særfengsel for unge er nesten nøyaktig 80 år gammel: 1. juni 1928 ble ”Lov om oppdragende behandling av unge lovovertredere”, arbeidsskoleloven, vedtatt. Loven sa at unge lovbrytere skulle gis særlig oppdragende behandling i arbeidsskole. Gjennom yrkesopplæring og pedagogisk/psykologisk behandling skulle de unge oppdras til å innta konstruktive roller i samfunnet. Fordi det skulle dreie seg om opplæring og behandling etter moderne prinsipper, skulle en dom til arbeidsskole ikke være straff. Arbeidsskolen skulle likevel ligge under fengselsvesenet. Anstalten skulle være åpen, også et moderne prinsipp. Oppholdet skulle være lenger enn en tilsvarende fengselsdom fordi behandlingen kunne ta lengre tid.

Det var stor entusiasme rundt tanken. I 1929 uttalte ekspedisjonssjefen i Fengselsstyret, Arne Omsted, at det han ville var å skape noe som verken skulle være fengsel eller kalles fengsel, men skulle være arbeidsskole og kalles arbeidsskole.

Berg arbeidsskole ble åpnet først i 1951.Temmelig snart viste det seg at forsøket var mislykket. Arbeidsskoleelevene rømte mye mer enn ventet. Det førte til opprettelsen av to lukkede avdelinger, en på Sem og en i dagens Oslo fengsel. Tilbakefallet var skyhøyt. Det ble grundig dokumentert av psykolog Kåre Bødal (selv direktør for Arbeidsskolen fra 1961) i boken Arbeidsskolen og dens behandlingsresultater (1962). Det hele ble så pinlig at Arbeidsskolen ble nedlagt i 1965.

Men Arbeidsskolen gjenoppsto straks, med hjemmel i ungdomsreaksjonsloven av 9. april 1965, under navnet ”Ungdomsfengsel”. Dom til ungdomsfengsel, i motsetning til den gamle arbeidsskoledommen, ble kalt ”straff”, minstetiden i ungdomsfengsel var noe kortere enn i arbeidsskole, varetektsopphold ble fratrukket fordi oppholdet ble definert som straff, og ungdom kunne gjeninnsettes flere ganger inntil en totaltid på 2 år var nådd.

Hvordan gikk dette forsøket? Like dårlig som det foregående. De fleste ungdommene ble sittende i lukket avdeling. Tilbakefallet var også nå skyhøyt. Kåre Bødal foretok, nå som direktør for institusjonen, en ny grundig undersøkelse som bl.a. ga en knusende dokumentasjon av dette (Fra arbeidsskole til ungdomsfengsel, 1969). Enden på det hele ble at også Ungdomsfengslet ble nedlagt, og loven som hjemlet tiltaket, ble opphevet i 1975.

Dagens situasjon

Og nå vil man altså begynne på nytt. Som vi kommer tilbake til, er ordene og planene på mange måter frapperende like.

Kapittel 4 i NOU 2008:15 gir bl.a. en del statistiske opplysninger om barn/unge og kriminalitet (s. 26 flg.): antall barn som er registrert for å ha begått lovbrudd, typer straffereaksjoner, straffereaksjonenes lengde ved fengselsdommer, antallet barn/unge som varetektsfengsles og grunnlaget for fengslingene, mv. Opplysningene gis både for ubetingete og betingete reaksjoner og kilden er hovedsakelig SSB. Tallene som gis i forskjellige sammenhenger er forholdsvis høye. For eksempel fremgår det av NOU-ens tabell 4.2 at til sammen 73 15-18-åringer fikk ubetinget fengsel og 65 i samme aldersgruppe fikk ubetinget og betinget fengsel. Hele 138 barn/unge fikk altså helt eller delvis ubetinget fengsel i 2006. En rekke andre reaksjoner ble også gitt – fra forenklede forelegg til betinget fengsel og bot. Opplysningene er ikke uten interesse.

Vi skal imidlertid merke oss at tallene gir opplysninger om reaksjoner i løpet av året. Hvis vi skal få fram opplysninger om hvor mange 15-18-åringer som sitter i fengsel til enhver tid, hvilket forteller noe om behovet for fangeplasser for barn/unge (hvis man mener det er et ”behov”), må vi søke annet statistikk.

Fordi omløpshastigheten er høy, sitter de fleste 15-18-åringer sitter (heldigvis) meget kort tid i fengsel i Norge . Jo høyere omløpshastighet, desto lavere blir antallet til enhver tid.

Tabell nr. 54 i SSBs statistikk over innsatte i fengselsanstaltene ved årets begynnelse (www.ssb.no/kriminalitet) viser at ved inngangen til 2006 satt det i alt 1 – en - person 15-18 år på fengselsdom i norske fengsler. På samme tidspunkt satt det 6 i varetekt. Antallet fangeplasser summerte altså til 7 ved årets begynnelse.

NOU 2008:15 foreslår på sin side at det bygges/innrettes 6 ”enheter” for barn i fengselsvesenet – en ”enhet” i hver region i kriminalomsorgen. ”Enhetene” skal være små. Stortingsmelding nr. 37 (2007-2008) har foregrepet begivenhetenes gang, og allerede lagt grunnlaget for to slike ”enheter”, en ved Bjørgvin fengsel i Bergen og en i Oslo (”enheten” i Oslo var først tenkt knyttet til Ila forvaringsanstalt, men dette er senere blitt fraveket - kanskje fordi Ila forvaringsanstalt ikke var noe godt symbol for en ”enhet” for barn og unge). Planlegging av enheten ved Bjørgvin er kommet lengst. Den skal innrettes med 6 plasser. Hvis vi regner med at de 6 enhetene som foreslås i NOU 2008:15 skal ha samme antall plasser, blir dette 36 fangeplasser for barn og unge i alt, mens antallet i alderen 15-18 på et gitt tidspunkt i 2006 altså til sammen var 7.

Det vil være to måter å fylle de tomme plassene på. For det første kan man spe på med eldre fanger. Dette foreslår NOU 2008:15 på s. 160. Der heter det:

De nye enhetene skal etter utvalgets mening ikke kun ta imot barn. Disse enhetene bør, dersom dette fremstår som en god løsning, også ta imot andre unge innsatte, samt enkelte utvalgte eldre innsatte. Formålet er å sette sammen en gruppe innsatte som kan ha en stabiliserende og positiv innvirkning på hverandre. Etablering av enheter som prioriterer unge innsatte, er ikke ment for at domstolene skal idømme flere barn fengselsstraff eller fengselsstraffens lengde utvides…”

Den løsningen som er foreslått i sitatet strider mot barnekonvensjonens pålegg om å skille barn fra de som er over 18 år. Den andre måten å fylle tomme plasser på, er nettopp å gjøre det som enhetene i følge siste setning ovenfor ikke er ment for, nettopp i idømme flere barn fengselsstraff eller utvide fengselsstraffens lengde. Domstolene vil kunne åpne opp for flere barn/unge til fengsel, noe som sikkert er ønskelig fra flere aktørers side hvis enhetene loves et innhold som kan ses som spiselig, for eksempel politikere, påtalemyndighet og politi. Slik er strafferettssystemets logikk – kommer det flere fangeplasser vil de bli benyttet. Det vil trolig bli en klar utvidelse av fengsling av barn og unge 15-18 år i Norge, både på varetektsstadiet og etter at dom er falt. Det er intet i forslaget som garderer mot dette.

Vi vil i denne sammenheng nevne at vi finner det direkte utidig at Justisdepartementet som nevnt ovenfor setter i gang planlegging av flere ”enheter” for barn/unge før Stortinget har sluttbehandlet Stortingsmelding nr. 37 (2007-2008), og at man simpelthen foregriper NOU 2008:15. Det sistnevnte gjør den demokratiske prosess med høring mv. til et spill.

Ikke ungdomsfengsel?

NOU 2008:15 hevder at dette ”ikke er et forslag om å gjeninnføre ungdomsfengsel i Norge” (s. 160, kursiv i original). Det er riktig at det gamle Ungdomsfengslet (så vel som Arbeidsskolen som kom først) var større enn de ”enhetene” som nå foreslås, og med atskillig lengre særskilte ungdomsfengselsstraffer enn de vanlige straffer som nå vil være aktuelle. Det gamle ungdomsfengslet var dessuten beregnet for eldre ungdom – under 21 år, mellom 21 og 23 år når særlige grunner talte for det. For Ungdomsfengslet var gjennomsnittsalderen 18,2 år, og spredningen fra 15 til 22 år (men hele 49 % var under 18 år, og alderen for ungdomsfengselsfangene var gått ned i forhold til arbeidsskolens klientell). Opplegget var også noe annerledes enn det som er tenkt i dag. Blant annet forestiller man seg i dag flerfaglige team og miljøarbeid i ”enhetene”. ”Det bør som et minimum bestå av en barnevernspedagog samt én ansatt med god kompetanse på miljøterapeutisk arbeid … Teamet skal sørge for at den domfelte får hjelp og tiltak tilpasset sine behov mens vedkommende soner fengselsdommen samtidig som teamet også skal arbeide for å tilrettelegge for en planlagt oppfølging etter løslatelse, …” (s. 161 i NOUen).

Men dette er likevel slett ikke så ulikt det man foreslår i dag. Hør bare: I det gamle Ungdomsfengslet tenkte man seg arbeidstrening og elementær innføring i en arbeidsgren. Dette var et mindre ambisiøst arbeidspreget opplegg enn i Arbeidsskolen. I stedet tenkte man seg at fangene skulle delta i obligatoriske gruppeaktiviteter fem kvelder i uken, man skulle ha et fullverdig undervisningsopplegg med pedagogisk tilbud, man skulle legge vekt på best mulig innsikt i og kontakt med den enkelte fange, det skulle utarbeides mottakelsesrapport, behandlingsjournal og løslatelsesrapport, man skulle ha kontakt og samarbeid med fangenes pårørende og besøk av prison visitors, man skulle ha ukentlige møter med uformell kontakt med samtlige innsatte, man skulle ha permisjoner med henblikk på å opprettholde familiekontakten, samt hyppige og lange besøk. Det var vanskelig – men ansett meget viktig – å få ansatt psykolog som kunne foreta psykologiske undersøkelser og behandling. Selv om man ikke brukte ordet tverrfaglig, anså man det som topprioritert å få noe liknende (se Kåre Bødal: Fra arbeidsskole til ungdomsfengsel, 1969 s. 197-199).

Det gikk som vi har sagt, helt galt med Ungdomsfengslet. Tilbakefallet ble raskt høyt, to lukkede avdelinger var helt nødvendig. Til slutt ble Ungdomsfengslet nedlagt.

De nye ”enhetene” vil ligge under fengselsvesenet. Det å komme dit betyr at man er dømt til fengsel. Assisterende regionsdirektør for Kriminalomsorgen Vest, Leif Waage, sier i Bergens Tidende 4. oktober 2008 at de som kommer dit ”er blitt dømt til straff, og at vi må være ærlige og si at det er det dette er”. Altså ungdomsfengsel - nye små ungdomsfengsler, med noen forskjeller fra det gamle men også med noen slående likheter, og med det stigma for den enkelte som fengsling innebærer.

Det er rimelig å si at historien gjentar seg. Det å hevde at dagens tenkte nye ”enheter” ikke er barne- og ungdomsfengsler, er historieløst. Ved å kalle dem ”enheter” vil man pynte på realiteten, og skape et brudd med fortiden som det ikke er dekning for.

Den fengselsmessige rammen

Hovedproblemet i Ungdomsfengslet lå i den fengselsmessige rammen. I de nye mindre barne- og ungdomsfengslene ligger problemet også i den fengselsmessige rammen.. Fengslet er en total institusjon, med en struktur som med nødvendighet i større eller mindre grad hemmer og nøytraliserer et konstruktivt innhold, selv når innholdet består av høyt kvalifisert personale og gode intensjoner. Fengselsrammen virker knusende på det gode innhold.

Til sammenlikning nevner vi eksempelvis også sterkinstitusjonen i Kristinelundveien i Oslo som ble opprettet på 1990-tallet. Sterkinstitusjonen, som kommer meget nær de tenkte ”enhetene” i fengselsvesenet, fikk raskt store problemer med rømninger og motstand blant klientene. Personalet måtte gå inn i typiske fangevokteroller. Institusjonen måtte til slutt avvikles. Det het i Oslo kommunes (Byrådets) Vurdering av behovet for nye kommunale institusjonstiltak i det byomfattende barnevernet fra 1998 blant annet at
Bystyret vedtok den 27.5.1998, sak 461, at daværende institusjon i Kristinelundveien 2 for ungdom med alvorlige atferdsproblemer skulle avvikles. Ressursene skulle omdisponeres til forsterkede ungdomsplasser i ordinære ungdomshjem og etablering av et ordinært ungdomshjem i de samme lokaler. …
Barne- og familieetatens vurdering av de tidligere erfaringene fra drift av Kristinelund behandlingshjem er entydig i at bygningen ikke egner seg som institusjon for ungdom med atferdsvansker. …

I korthet: Vi må ta lærdom av historien. Vi vil advare på det sterkeste mot å innrette det som i realiteten er nye barne- og ungdomsfengsler i Norge.

Hva skal vi gjøre?

Men så spør man: Hva er alternativet? Det som man i det minste kan gjøre, er å legge grunnlag for overføring etter §§ 12 eller 16 tidligst mulig i straffeprosessen, senest ved domsavsigelsen. Det vil øke muligheten for overføring.

Men mer skal til. Skal vi føre disse barna og ungdommene med særlig alvorlige atferdsproblemer, som i dag varetektsfengsles eller dømmes til fengselsstraff, inn i barnevernet for plassering i barnevernsinstitusjoner? Noen vil det, i stedet for de planlagte barne- og ungdomsfengsler. Det vil kunne skje enten ved en ny rettslig konstruksjon der barna/de unge dømmes til opphold i barnevernsinstitusjon, eller ved systematisk overføring dit for soning. Vi mener dette er en nesten like dårlig idé. Uansett dom til eller overføring til barnevernsinstitusjon vil oppholdet der lett bli lengre enn hva domstolen har satt, fordi man i behandlingens navn og med hjemmel i barnevernloven sikkert vil finne veier til å kunne forlenge oppholdet ut over dommen. Og barnevernsinstitusjonene, som allerede i dag uformelt og på folkemunne til dels ses som en slags straffende innretninger, vil som tillegg få eksekvering av formell straff som oppgave og rykte.

Hva skal vi gjøre? Dette er ikke feltet og tiden for løsninger som etter hvert blir fastlåste. Vi ser det som meget viktig å få barn og unge ut av fengsel, men ikke inn i andre permanente materielle strukturer som blir like fengselsaktige og like stive og generelle i sine løsninger som de tenkte enhetene i fengselsvesenet. Det vil låse tenkningen fast i nye tiår. Vi mener det er viktig å ta utgangspunkt i et helt annet spørsmål: Hva trenger akkurat dette barnet? Tar man det spørsmålet som utgangspunkt, må man nødvendigvis bevege seg ut av materielle strukturer som legger barna/de unge under en ramme der de nødvendigvis må behandles mer eller mindre generelt. Når man tenker individuelt på barna, åpner det seg mange muligheter.

Man kan tenke seg konfliktrådsløsninger á la stormøter for noen (under forutsetninger som er nevnt ovenfor), ungdomskontrakter for noen, fosterhjem, forsterkede fosterhjem, sterkt forsterkede fosterhjem for noen (samvær og kommunikasjon mellom og med vanlige, sindige mennesker kan ha et stort rehabiliterende potensial). Først og fremst kan man tenke seg et bredt spekter av ”skreddersydde” individuelle ad hoc tiltak, helt og holdent tilpasset og ”funnet på” rundt den enkelte, med utgangspunkt i spørsmålet - hva trenger akkurat dette barnet eller denne ungdommen? Dette vil være i samsvar med barnekonvensjonen.

Store ressurser må tilordnes. Men med alle de pengene som må til for å bygge og drive 6 barne- og ungdomsfengsler kan man få mange gode forsterkede fosterhjem. Mennesker som for god lønn er villige til å satse og faktisk ha disse vanskeligstilte barna og ungdommene hjemme hos seg. Under veiledning. Mye kan gjøres innenfor en tilsvarende døgnpris som de 8000 kronene i de tenkte nye barnefengslene.

Vi mener dette er veien å tenke. Ikke anstalter eller institusjoner, permanente materielle strukturer, verken i fengselsvesenet eller i barnevernet (selv om barnevernet sikkert ofte må inn på andre måter). De barn/de unge som i dag sitter i varetekt eller på fengselsdom må ut av institusjonene og hjelpes helt individuelt, med utgangspunkt i spørsmålet hva trenger akkurat dette barnet - opplegg tilpasset den enkelte, ute i samfunnet. Noen ideer til dette har vi gitt her.

Vi legger til: Kanskje Justisdepartementet bør opprette en permanent ”tenkegruppe” med sirkulerende medlemskap og mange sindige, vanlige mennesker, for endelig - etter opp mot 100 år med gamle tanker om anstalter - å tenke nytt på dette viktige området.

Oppsummering

Vår syn kan oppsummeres med følgende:

NOU 2008:15 går inn for å etablere 6 ”enheter” for barn og unge i fengselsvesenet. Vi er sterkt kritiske til å sette barn og unge under 18 år i fengsel. Vi er overbevist om at planene vil føre galt av sted. Gang på gang har man forsøkt å gi fengsel for barn og unge et annet innhold enn det vanlige i fengsel, med topp kvalifisert personale. Like mange ganger har det gått galt – tilbakefallet har vært skyhøyt. Sterkinstitusjonen i Kristinelundveien i Oslo på 1990-tallet er et annet eksempel. Den måtte rett og slett stenges. Den fengselsmessige rammen får de gode intensjoner til å forvitre. Å plassere barn og unge innenfor permanente materielle rammer som i større eller mindre grad skal gjelde for alle som har opphold der, er dømt til å mislykkes. Man må spørre: Hva trenger akkurat dette barnet? Det finnes mange alternative muligheter som gir mulighet for individuelle opplegg – konfliktråd, ungdomskontrakter, fosterhjem, forsterkede fosterhjem, ”skreddersydde” individuelle ad hoc tiltak mv., som tar utgangspunkt i det enkelte barnets/ungdommens behov. Store ressurser må tilordnes hit. Stor ressurser vil være tilgjengelige når tanken om de 6 ”enhetene” for barn og unge ikke realiseres.

Det tilføyes: Retningslinjene i “The UN Committee on the Rights of the Child, Geneve 2007: Children’s Rights in Juvenile Justice” må etterleves.

<< tilbake